Glimrende infotainment

NRK: Kunstsamlarane
6 episoder
Regi: Christian Scharning og Marit Christina Lie
Prosjektleder: Anne Røthing
Premiere: 16. november

En kunstsamling defineres i Store norske leksikon som et utvalg av kunstgjenstander som er anskaffet og katalogisert av en privat eller offentlig institusjon eller av en privatperson, ofte ved hjelp av eksperter.

I dag finnes det mange forskjellige slags kunstsamlinger i Norge, både offentlig- og privateide. De befinner seg i større og mindre kunstmuseer, i banker og bedrifter, ved flere universiteter, ved kongehuset, ved Stortinget og i små og store institusjoner over hele landet – utendørs og innendørs. 

Privatsamlernes store frihet

Mens kunstmuseer som mottar statlig støtte i stor grad er pålagt å utvikle sine samlinger i tråd med direktiver fra Kulturdepartementet og Kulturrådet, står privatsamlerne fritt til å bygge samlingsprofiler ut ifra egne preferanser. I Kunstsamlarene presenteres lett tilgjengelige samtaler med rike kunstsamlere, men også en samtale med en kunstsamler med en ordinær norsk lønn som omgir seg med kunst i sin egen families hjem. Programserien er ikke et stykke kritisk journalistikk der journalisten stiller intervjuobjektet til veggs. Den har heller ikke en politisk vinklet tilnærming til fenomenet kunstsamling knyttet opp mot økonomiske og sosiokulturelle forskjeller. En serie-oppfølger av det sist nevnte slaget, vil absolutt ha noe for seg. 

Hva vi ser og hører

De overordnete spørsmålene som stilles i programserien er hva som får noen til å bruke enormt med både tid og penger på kunst, hva kunsten gir tilbake og hvorfor det egentlig samles på kunst. Dette er spørsmålene som i introen til hver av episodene risles over seerne i en behagelig voice-over(av skuespiller Helene Bergsholm) i samklang med en noe pregløs, men kvikk musikk og, ikke minst, en spektakulær filming fra oven inn mot Astrup Fearnley Museet, ytterst på Tjuvholmen i Oslo. 

Kunstsamlersvar å tygge litt på

Seerne får innsyn i boligen til Stein Erik Hagen i Holmenkollen, i leiligheten til Jo Morten Weider på Torshov, til skulpturparken rundt Marika Wachtmeisters slott i Skåne i Sverige, i Erling Kagges villa på Vinderen, til Hans Rasmus Astrup gård på Gan og til gården til Venke og Rolf Hoff, Hoff gård.  Det er absolutt givende å se store mengder samtidskunst og også eldre kunst i og rundt de svært forskjellige hjemmene. Likevel er det som sitter igjen etter å ha sett alle episodene først og fremst formidlingen av en del egendefinerte forståelseshorisonter – både knyttet til kunsterfaring og til hva kunst kan bidra med i et livsløp. 

Når det kommer til stykket, er det delingen av noen av disse horisontene som først og fremst gjør programserien Kunstsamlarene severdig. Her er noen bruddstykker: 

«Jeg har ikke samlet kunst for at den skal stige i verdi. Det er jo ikke det som er drivkraften. Det er ikke der det ligger i det hele tatt. Der [gjennom kunsten] tror jeg man får ventilert ut sine indre følelser» (Hagen).

 «For meg handler det [kunsterfaringen] veldig mye om å finne en slags sone der tid og rom opphører og man bare, liksom forsvinner» (Jo Morten Weider).

«Jeg er veldig drevet av undring, av nysgjerrighet i alt jeg gjør. Så har jeg også en vilje til å gjøre livet vanskeligere enn det trenger å være, og samtidskunst er veldig vanskelig» (Erling Kagge).

«Hvis jeg ikke føler noe når jeg ser [samtidskunst] er det et dårlig tegn» (Hans Rasmus Astrup).

Et høydepunkt i rekken

Hvilken av de seks episodene som er best, er vanskelig å si, men hvis jeg måtte velge meg en, ble det nok episoden med Hans Rasmus Astrup. Den oppleves ukunstlet, nær og gir dessuten en kortfattet, men interessant innføring i tilblivelsen av Astrup Fearnley Museet.

mona.gjessing@kunstavisen.no