Intervju med Rikke G. Komissar Tro, håp og kjærlighet til kunsten

Rikke G. Komissar (f. 1972) er kurator og direktør for Nitja senter for samtidskunst, som frem til oktober 2020 het Akershus Kunstsenter og holdt til i et eldre trehus fra 1892 i Lillestrøm. Lørdag 30. januar 2021 innvier Komissar og hennes kollegaer et nytt bygg tegnet av Haugen/Zohar arkitekter, et par hundre meter bortenfor det gamle bygget – et resultat av et langvarig og målrettet arbeid. Komissar har siden tiltredelse i 2008 fokusert på å bygge opp kunstsenteret i Lillestrøm til å bli en synlig og profilert kunstinstitusjon med internasjonalt og nasjonalt nedslagsfelt. Jeg har fulgt hennes arbeid gjennom mange år, og er mektig imponert og fascinert over hva hun har fått til. Kunstavisen har intervjuet henne. 

Akershus Kunstsenter i Lillestrøm er et visningssted for kunst med profesjonalitet i alle ledd. Hva er din grunntanke og filosofi for kunstsenteret?

Da jeg på 90-tallet studerte pedagogikk var det en teori som gjorde inntrykk, og det var Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell.  Det sentrale her er forståelsen av at individet og omgivelsene er i et kontinuerlig samspill, der de kontekstuelle rammene former oss. Alle små og store elementer spiller inn, og er i et gjensidig påvirkningsforhold. Denne erkjennelsen ligger som en klangbunn i mye av det jeg gjør, også innenfor mitt virke i kunstfeltet. Spørsmålet blir da hvordan kunsten kan forme og påvirke oss

Som direktør og kurator har mitt hovedprosjekt vært å skape et kunstnerisk program som oppleves relevant, der kunsten kan utfylle den offentlige samtalen eller engasjere på ulike måter. Å koble mennesker på tvers har stått sentralt i dette arbeidet. Jeg tror rett og slett verden trenger kunsten, og at vi styrker evnen til å undre oss gjennom å utsette oss for kunst. Min filosofi handler vel slik sett om å være bevisst påvirkningsmulighetene kunsten kan ha på oss.

Samspillet, samarbeidet og dynamikken du har fått til mellom byen Lillestrøm og Akershus Kunstsenter er uhyre interessant. Hvordan har dere klart å bygge opp en så stor interesse for kunst overfor byens innbyggere, kulturlivet og næringslivet?

Å være interessert i andre ligger som et premiss, det samme å bygge relasjoner over tid.  Som leder har jeg involvert meg i ulike sider av byen, og kunstsenteret har jobbet med relasjonelle og sosiale kunstprosjekter, som for eksempel med historielaget, frivilligheten, skoler, barnehager, kommunen, fylket, næringslivet, med arbeidsinkluderende virksomheter, med kirken, Folkets Hus og you name it.

Jeg og mine fantastiske kollegaer har insistert på at kunsten er relevant i folks liv, og vi har vist det i praksis. Grunntanken har hele veien vært å koble flest mulig ulike grupper sammen, slik at de opplever et kunstsenter som tar samfunnsansvaret på alvor. Vi har presset oss på, for å si det slik.

Med innflytning i nytt bygg og åpning av Nitja senter for samtidskunst i januar 2021 starter et nytt kapittel, men jeg antar at identitet og filosofi beholdes?

Så lenge jeg er direktør vil vi i alle fall ha denne profilen, og tross nytt bygg, vil vi fortsette å bevege oss ut av huset med ulike kunstprosjekter. Dialogen med omverden er uhyre viktig, for vi kan ikke mure oss inne og tro at folk renner inn dørene. Dette er en kontinuerlig prosess.

En politisk og samfunnsaktuell profil har blitt utkrystallisert over tid, og vi ønsker å presentere et program som er modig og ektefølt. Kvalitet og god kunst er et ufravikelig krav når vi utvikler utstillinger og formidlingsprogram. Med det nye bygget har vi også fått på plass et eget formidlingsrom, og endelig kan vi by på servering i egen kafé, som skal drives av Norasonde Arbeidsinkludering. Slik sett forsterker vi filosofien om et kunstsenter som kobler på tvers.

Det er også viktig å påpeke at kunstsenteret i mange år har inkludert to egne formidlingsavdelinger, der den ene retter seg mot skolene gjennom Den kulturelle skolesekken, og den andre jobber med institusjoner innenfor psykisk helse. Disse avdelingene understreker vårt arbeid med kunstformidling til et bredt lag av befolkningen. Men igjen, vi firer aldri på kvalitet!

Hvorfor navnet Nitja?

Vi ønsket å bytte navn ettersom Akershus fylkeskommune ble til region Viken, og det nye bygget gav oss en naturlig anledning til å reflektere over hva vi skulle hete. Vi etterlyste navneforslag på Facebook, og det kom inn mange forslag. Kunstneren Ellen Espelund, som selv kommer fra området, foreslo navnet «Nitja», som er det opprinnelige navnet på elven Nitelva som renner gjennom Lillestrøm. Verbet Nitja betyr å «støte sammen». Ordet kan også knyttes til nett, som i fiskegarn, eller noe som fanger opp strømninger. Å se tilbake, for bedre å forstå samtiden og fremtiden, er et fint symbol for vår identitet. Strømninger, brytninger og en jevn puls beskriver godt hva vi som kunstsenter ønsker å representere.

Nitja senter for samtidskunst er finansiert av Lillestrøm kommune og Viken fylkeskommune. Å få med seg kommune og fylkeskommune på et nybygg for kunst utenfor Oslo er en bragd i seg selv. Hvordan gikk det til?

Ha-ha, svaret her er langvarig og målrettet lobby, både politisk og administrativt. Jeg har ustanselig fortalt om behovet for nytt bygg. Det gamle huset manglet universell utforming, vi hadde ikke formidlingsrom og kunsten kom knapt inn i bygget grunnet trapper både ned til kjeller og opp til visningssalene. Et tett samarbeid med fylket og kommunen har vært nødvendig, og jeg tror både politikerne og administrasjonene så hvilket potensiale et nytt bygg kunne utløse, men det har tatt tid å få på plass økonomiske bevilgninger. I saken om midler til nytt kunstsenter fikk vi nær enstemmig politisk vedtak både i fylket og i kommunen. Timingen var god og min insistering på viktigheten av bedre bygg og økonomi har nok vært avgjørende. I tillegg har vi gjort oss relevante, og blitt en viktig aktør både lokalt og regionalt. At politikere tør å bruke så store summer på et bygg for samtidskunst, illustrerer at vi har vist oss relevante for flere enn en liten gruppe kunstinteresserte.

I boken som du og din kollega Monica Holmen nylig utga, ”Mot Nitja – en utviklingsøkonomisk modell for Akershus Kunstsenter 2008-2020” reflekterer du i ditt essay ”Forankring, involvering og kredibilitet” om kunstens påvirkningskraft. Kan du fortelle om det?

Innenfor ledelsesfaget ansees egenskapen «openness» som ett av fem personlighetstrekk som vektlegges positivt. Det å være åpen kan igjen knyttes til karaktertrekk som nysgjerrighet, kreativitet og positivt undrende til nye tanker og ideer. Men hvordan øve opp «åpenhetsmuskelen»? Ett svar kan være å se og oppleve kunst.

Hva kjennetegner god kunstformidling?

God kunstformidling er når kunsten oppleves relevant både for mottakeren og deg som formidler. God kunstformidling handler også om å bringe mottakeren inn i verkets verden, der du lar deg fascinere av utførelse, materialbruk, håndverk, innhold med mere. God kunstformidling handler rett og slett om kommunikasjon, enten språklig eller gjennom andre sanseapparat.

Hva er din drivkraft?

Filosofen Einar Duenger Bøhn hevder at meningen med livet er å skape og konstant forbedre, noe jeg absolutt kjenner meg igjen i. Dette er en sterk drivkraft i meg, og jeg brenner for å gjøre verden ett hakk bedre.

De siste tolv årene har jeg viet all min tid til å etablere et kvalitativt samlingssted for kunstopplevelser i Lillestrøm, samt å bringe kunsten ut til folket. Å bygge opp noe varig, som det nye bygget til Nitja, gir mening, men like fint er det at utallige mennesker vandrer rundt med gode kunstopplevelser inni seg, initiert av oss.

Jeg tror på kunsten som et tilgjengelig mentalt rom, som en døråpner inn til ulike tema og refleksjoner, og er overbevist om at dette gir positive ringvirkninger, både for enkeltmennesker og for samfunnet som en helhet.