For en konstruktiv styrking av kunstfeltet

For at Norge skal beholde et levende og bærekraftig kunstfelt, må vi prioritere en sterk statlig støtte til både kunstnere, kunstkritikere og kunstinstitusjoner – store og små, lokalt og regionalt. Konkret innebærer dette en målrettet økning av arbeidsstipender, inkludert kritikerstipender, og en styrking av innkjøpsbudsjettene og driftsbudsjettene til store museumsinstitusjoner i hele landet. 

Kunstnere og visningssteder for kunst henger sammen, slik direktør ved Kristiansand Kunsthall, Cecilie Nissen, understreket i et engasjert Facebook-innlegg for noen dager siden. Et tilsvarende fokus viser Kulturrådet nå ved sin nye satsning på barn og unge der man nettopp oppfordres til å koble seg på forbindelsen mellom visningssteder og kunstnere. Se Kunstavisens nyhetsoppslag om dette, publisert før helgen.

Samtidig er det nødvendig å legge til rette for et fruktbart samarbeid mellom offentlige og private aktører. Økt dialog og partnerskap med private givere kan, for eksempel, bidra til flere kunstprosjekter og en vesentlig økning av innkjøp av betydelig norsk samtidskunst – til både offentlige og private samlinger. Dette uten å svekke den statlige støttens rolle som garantist for kunstnerisk frihet og kvalitet. Så kan man ved en annen anledning stille et spørsmålstegn ved hvor «fri» den statlige støtten er når den følges av politiserte føringer som implisitt betingelse for tilskudd. At det å bli tildelt statlig støtte gir en frihet i den forstand at man kjøper fri arbeidstid som sådan er i alle fall sikkert. Målet er ikke å skape konflikt mellom samfunnsgrupper, men å sikre at både offentlige og private ressurser brukes konstruktivt til felles beste. 

Kunstnerøkonomien står sentralt i dette bildet. Stabil og forutsigbar inntekt gjør det mulig for profesjonelle kunstnere og kritikere å drive sitt arbeid på fulltid, samtidig som samfunnet får tilgang til refleksjon, kritikk og ny kunst. En økning av antall indeksregulerte stipender og prosjektmidler er ikke bare støtte til individet, men et samfunnsøkonomisk og kulturelt gode som styrker vår felles identitet.

Stortingsvalget 2025 gir oss anledning til å forme et kulturliv som verdsetter kunstneres arbeid og gir publikum tilgang til forskjelligartede kunstopplevelser.

Valget er åpenbart er mer enn en kamp om tall, prosenter og hvem som skal bekle hvilke roller – det er et veivalg for hvilket samfunn vi ønsker å leve i. Vi har i de senere år sett en svekket vilje til å prioritere kultur- og kunstbudsjetter, en nedadgående interesse for å sikre kunstnere atelierplass, kunstnerboliger etc. Dette gjør at valget ikke bare handler om å stemme «for» eller «imot», men om kultursatsning overhodet. Det oppleves som om kulturfeltets oppoverbakke i denne sammenhengen bare blir brattere år for år. 

Velger vi politikere som nedprioriterer kunsten, velger vi samtidig et fattigere samfunn, både åndelig og demokratisk. Derfor bør hver stemme som gis, være en stemme for et sterkt, mangfoldig og inkluderende kunstfelt.