Intervju med Sverre Malling Leksjoner i lekenhet: Malling om manndom, maskerade og marginer

Da Sverre Malling debuterte på Høstutstillingen i 1995, i en alder av bare sytten år, fikk han beskjed om at han ikke var antatt. «Jeg fikk et brev med hjem til annen juryering med informasjon om at jeg var refusert». Og det var det. «Det var en spesielt kjedelig beskjed da jeg var kommet såpass langt i prosessen.» Men da han slukøret tok turen, en god stund etter åpningen, med sine foreldre for å se utstillingen, nå uten eget bidrag, forstod han raskt at jo, han var kommet med.  «Til vår forbauselse ble det klart at verket faktisk hang på veggen oppe i annen etasje.» På direktørens kontor ble det klart: Det hadde skjedd en feil. Han var i høyeste grad antatt på Høstutstillingen.

«Så jeg var jo ikke invitert til åpning, mottakelse eller noen ting. Til og med lokalavisen på Skedsmo hadde publisert en notis om at jeg var refusert.» Nyheten om den feilaktige refusjonen ble en egen nyhet. «Selv Aftenposten gjorde en egen sak om denne stakkars 17-åringen som hadde blitt feilaktig avvist av Høstutstillingen.»  

Men i 2025 var det i alle fall liten tvil: for åttende gang stiller Malling på ut Statens 138 kunstutstilling med tegningen Torje.

Malling er med andre ord, et veletablert navn i formatet. Hans forrige bidrag, i 2022, med den intense kulltegningen Orvar-Odd (180 x 130 cm) – et verk som blandet dyster bygdenoir med Gudfaren-referanser i et landskap som innkapslet kunstnerens interesse for sosiale, politiske og estetiske marginsoner – følges opp i år med et verk som viderefører Mallings nysgjerrighet for det subkulturelle, undergrunnslivet, men som likevel antyder en vending i kunstnerskapet; det dystopiske veksles inn i det aristokratiske, posisjoneringen av symboltunge skyggeliv etterfølges av salongliknende påfuglskomplekser, skitt erstattes med silke, blod med brokade. Fra en flørt med f.eks. svartmetallens, nasjonsbyggingens og pillemisbrukets populærkulturelle markører, er det det sene 1800-tallets lytefrie fetisjer for overflater og fortiet perfeksjon, androgynitet og maskulinitet som han nå undersøker. Hva har skjedd med den gotisk-groteske margin-folkloristen av det foruroligende folkedypet?

Sluttede sirkler
Torje er et verk som markerer både nytt og fremmed i Mallings billedverden. Å gjette at det er Sverre Malling som står bak dette verket gir uansett få poeng. Den møysommelige, nesten smertefulle presisjonen i linjearbeidet, den innstuderte, flegmatiske doseringen av lys- og skyggeffekter, den eksentriske leken med mer eller mindre obskure referanser hentet fra høy- og lavkulturelle koder og medieflater er umiskjennelig Malling. Som tegner virker han født til å modellere hår, pelser, fell og ham. I Torje får han mildt sagt utfolde seg. 

Møtet mellom Malling og modellen for verket, Torje Peder Sverre Hansen, ble formidlet av forfatter, kunstner og kurator Bjørn Hatterud. «Det begynte med at jeg ønsket å utforske en mer androgyn type maskulinitet, og spurte Bjørn om han kjente til noen interessante kandidater.» Hansens frie måte å leve på inspirerte tegneren spesielt: «Han er en fri sjel og lekent menneske, en som har beveget seg inn og ut av ulike miljøer og ikke ønsket å bli definert av den ene eller andre kategorien.» Konteksten i 2025 er riktignok spesiell for Malling; for 13 år siden fikk han jobben med å portrettere Anders Behring Breivik under rettsprosessen i kjølvannet av 22. juli. Nå portretterer han Torje Hansen: Foredragsholder, prestestudent, kulturansikt – og Utøya-overlevende. «Du kan si jeg slutter en sirkel», uttalte Malling i forbindelse med Høstutstillingens pressemelding.

Det er noe grenseløst over Mallings appetitt på visuell kultur. Denne levende nysgjerrigheten gjør verkene hans til referanselabyrinter, leksjoner i lekenhet. Mallings billedunivers kan være innfløkt i kildebruken, ikonografisk krigshissende; han legger ut hentydninger og antydninger om hverandre – direkte linker til klare ideer og forelegg, kilder som fungerer meningskapende i verket. Andre ganger er koblingene underjordiske, kryptiske eller gåtefulle, og arbeider snarere i det atmosfæriske, det større universet han tegner opp. I Torje er det et landskap av kryssende koder for mannlighet, kunsthistoriske så vel som erotiske nedslag, som utgjør topografien.

Maskespill og frihet
Seksualiteten som presenteres er nettopp tvetydig, noe Malling etterstrebet. «Jeg ønsket bevisst at disse elementene ikke skulle være helt avklart eller definitivt», sier han. F.eks. legger han inn omslaget på det homofile ikonet Quentin Crisps bok The Naked Civil Servant fra 1968. Torjes perlekjede blir også en annen velkjent, androgynt ladet rekvisitt. Friheten som finnes i et fravær av entydighet blir vesentlig for Malling. «Jeg ville utvide meningsrommet eller handlingsrommet for å kunne tenke kjønn, legning og identitet – at dette ikke bør båssettes så stramt». Malling sier videre: «bildet blir en måte å motarbeide den rigide mannsrollen, og heller forfekte en lekenhet med tanke de mulighetene som finnes der; å leke litt med roller.» 

Her kommer bruken av intervisuelle tegn til nytte: Flere steder peker Malling på nettopp det teatralske ved poseringen som helhet; at nakenheten snarere blir en positur, noe som dekker like mye til som det avslører. I bakgrunnen ser vi fotografier av dandy-aristokraten Cecil Beaton blandes med et utsnitt av Christoffer Wilhelm Eckersbergs sanselige, nesten Caravaggio-naturalistiske Mandlig model med stav. Carl Frørup fra 1837. Disse flankeres av «stillbilder» fra stumfilmæraen, blant annet Beauty and the Beast og Jean D’Arc . Skuespilleren, modellen, maskeringen – dette blir metaforer for den maskuliniteten som Mallings bilde forhandler med. Cecil Beaton blir f.eks. for Malling et eksempel på en som viser til en slik aristokratisk form for lekenhet: «Beaton, og de i miljøet rundt ham kom jo alle fra familier full av en gammel, særegent engelsk kultur, men de hadde en lekenhet i møtet med dette nye. De har et bein flere leirer.» Denne dobbeltheten viste til «noe tilkneppet, andektig og stivt på den ene side og en freidig og banebrytende dandyisme på den annen som slekter på James Whistler, John Singer Sargent, men som også siver inn i verdener som den til Evelyn Waughs roman Brideshead Revisited.» 

Teaterarketypen Harlekin dukker også opp, en figur som inviterer det karnevalske, med alle de subversive tonene som ligger i begrepet: «I karnevalet finner vi en kjerne av fornyelse, hvor konger kan kle seg ut som en uteligger og uteliggeren kan bli konge. Karnevalets kulturhistorie viser at det er mulig å reversere rigide kategorier og skiller mellom høy og lav, folk og elite, kvinne og mann – om så bare for en kort stund. Gjennom sin fristilling og frodige fremtoning bærer Torje med seg karnevalets frø, som vi også kan spore i tingene som omgir ham,» understreker Malling. Her er man inne på et kjerneaspekt ved Mallings kunst: Brytningen mellom etasjer i den visuelle kulturen. På spørsmålet om hvordan han arbeider med dette elementet presiserer Malling, utypisk kortfattet til han å være, «Dette er lek – først og fremst. En kreativ lek med kryssreferanser og motsetninger.» Gnisningene mellom tilstander og mening, spesielt kjønnsuttrykk og identitet, gjennomsyrer Torje. Andre antydninger til androgynitet og flytende seksualitet florerer.

Makt, maskulinitet og veien videre
Torje preges av en påfallende kryssild mellom assosisasjoner og fremoverlente, aktive anakronismer. Nakenheten er realistisk, nordeuropeisk, men kontraposto-poseringen peker mot den greske klassisismens grammatikk. Den feminine panneluggen, det lange håret sender tankene til Donatellos ikke mindre forfinet feminine David-statue i Bargello i Firenze. Et verk sprekkfullt av homoerotikk. Men disse, i våre øyne, utvilsomt feminine fasettene henter også inn tydelige tidligmoderne maskulinitetstyper assosiert med tradisjonell heteroseksualitet. David, til tross for sin helt klart tradisjonelt sett sarte og ømfintlige fysikk – se bare på Michelangelos femti år yngre versjon i Accademia i samme by i kontrast – har jo faktisk nedkjempet giganten Goliat, en ingenting om ikke karslig tildragelse.

En motgift mot trang maskulinitet
Men maktportrettet som vokser frem fra midten av 1500-tallet, og ikke minst det som kommer til å dominere den visuelle kulturens framstilling av monarker og maktmennesker på 1600-tallet og videre, deler nettopp mange av elementene ved Mallings Torje. Diagonalt opp fra modellens venstre skulder seg vi et postkort av Anthony van Dycks portrett (c. 1635) av den henrettede engelske kongen Charles I (1600–1649) på jakt. Til barokkens herskerportretter å regne er denne kuraterte øyeblikkskildringen nærmest grovkornet. Men dette – det utslåtte håret nedover kongeryggen, over den gråbleke brokadejakken, og skinnstøvlene beføler stramt og verdig de monarkiske føttene og leggene – er like mannete som noe annet barokken klarte å diske opp med. «I kunsthistorien finnes det så stort spenn av representasjon av maskulinitet, ikke minst former som konkurrerer med de stereotypiske modellene som serveres unge menn i dag som prototypen på det maskuline – stereotypier som er negative, giftige og skadelige», sier Malling.

Men dette handler også like mye om en slags ny orientering i Mallings oppmerksomhet. «Man må gjerne gå utenfor den etablerte turløypa og kutråkket for å finne gullet», sier Malling. «Vi må rote i ofte, mørke, nedstøvede og glemte hjørner, f.eks. periferien i alle ordets meninger, for å oppdage skjønne skatter. Det er slike ting som fører deg til et fallert kunstnerhjem for en gammel salongmaler i Ungarn eller Wien», legger han til. Det overperfeksjonerte uttrykket i salongmaleriet, enten vi snakker om kunstnere som William Bouguereau, Alexandre Cabanel, eller Frederic Leighton, velter over i noe som snarere blir mistenkelig, nesten ubehagelig. «Det perfekte har et element av det perverse over seg – og gjennom å forene deler av det språket som slike kunstnere fremmet med lavkulturelle kilder som erotika og andre ting oppstår det noe eget, noe ambivalent, en spesiell spenning», avslutter Malling.