Intervju med Pawel Stypula, kunstner som medvirker i ny utstilling på NITJA. Sover på kunstsenteret

Ute er det en bitende kald januardag, men inne på Nitja senter for samtidskunst i Lillestrøm er det nesten litt hjemmekoselig. På kryss og tvers over trapperommet henger det klessnorer med klær på. Besøkende ved kunstsenteret vil sikkert anta at det er en eller annen form for kunstinstallasjon, noe det jo er … men samtidig ikke.

Dagen før jeg tok turen ut til Lillestrøm måtte Paweł Stypuła vaske klær, og ett sted måtte jo kunstneren, med dagjobb som tømrer, og bakgrunn som sirkusartist, henge klærne. Når han nå – i utstillingsperioden – har flyttet inn på Nitja senter for samtidskunst, er det mange dagligdagse gjøremål som må hanskes med på stedet.

Kunstavisen kommer på besøk når han har bodd på kunstsenteret i litt over en uke. 

– Første uke var litt som The Truman Show, sier Stypuła og peker på et av de mange synlige overvåkningskameraene på veggene rundt.

– Og så er det litt som Tom Hanks-filmen Terminalen, selv om jeg har lov til å gå ut.

Forlengelse av eksperimentell Tøyen-leilighet
dep.artment – the fluid manifesto of doubt, risk, and confusion — written in real time, in rooms not yet entered (2026) er en forlengelse av Stypułas eksperimentelle boprosjekt og prosjektbaserte praksis dep.artment, som han siden 2019 har drevet fra leiligheten sin på Tøyen.

Nå har han tatt med leiligheten, som tidligere tilhørte kunstner Ole Sjølie (1923-2015) og som han omtaler som et «gjør-det-selv ombrukt forskningssenter for regenerativ framtid innen kunst og vitenskap» til Nitja senter for samtidskunst.

– For meg kan det å være hjemme se litt annerledes ut. Jeg er vant til å ommøblere flere ganger i uken, sove i ulike hjørner og bruke de fleste rom til matlaging. Hjemmet mitt er også atelier, et sted hvor jeg arrangerer ting og tar imot mange mennesker – både venner og ukjente, sier han.

Men som nyinnflyttet på Nitja, er Stypuła også opptatt av å vise hensyn, både til de 14 andre kunstnerne som stiller ut – han vil ikke at det at han bor der skal overskygge de andre bidragene – og ikke minst til de ansatte ved Nitja som har bygget som sin arbeidsplass.

– Jeg ser på dette som et kollektiv.

De første par morgenene ble brukt til en slags katt-og-mus-lek med rengjøringspersonalet. Den tredje dagen de skulle komme, la han seg, for å være sikker på å få være i fred, i kjelleren – uten å skjønne at det var vaskerommet. Det første stedet renholderen kom til om morgenen. 

– Jeg begynte bare å le da hun vekket meg, flirer Stypuła.

Utforsker kunstinstitusjonenes bærekraft ved kriser
«Imagine New Stories, Write New Rules» er en gruppeutstilling med fokus på miljø og bærekraft, som likevel forsøker å unngå den formanende pekefingeren, forteller kurator Monica Holmen. For utstillingen satte hun og medkurator Jessica Williams visse begrensninger. Blant annet skulle utstillingen ikke inneholde nyproduksjoner, alt av utstillingsarkitektur skulle være gjenbruk, og ingen flyreiser skulle gjøres i forbindelse med utstillingen.

Men der eksempelvis Katja Høst viser fotocollager relatert til Gjerdrum-raset, Gitte Sætre har malt eksempler på inngripende veiarbeid på pleksiglassavfall og Søren Krag har skissert opp verdenshistorien i en enorm Lego-skulptur, skiller Stypuła sin tilnærming til den aktuelle problematikken seg ut. 

Og hva har det å bo på et kunstsenter med klimakrise og bærekraft å gjøre?

– Vi er midt i en boligkrise, og det er mange som sliter med å finne et sted å bo. Det er noe jeg synes denne utstillingen handler om, sier Stypuła.

– Det handler om å adaptere eksisterende byggemasser til den fremtiden som kommer. Hva skjer 10-15 år inn i fremtiden? Hvordan vil livssituasjonen endre seg? Kanskje blir vi tvunget til å bruke disse byggene til noe annet?

Tillit er et valg
Med seg til Nitja har Stypuła blant annet med arbeidsbenken som fungerer som en installasjon når han ikke bruker den, en haug med tatami-matter til å sitte eller ligge på og en madrass til å sove på. Noe av det mest intime et hjem byr på, nemlig kjøleskapet, har han satt på plassen utenfor, åpent for alle.

Det er ikke bare en gimmick:

– Jeg har ikke noe annet kjøleskap. Blir det ødelagt, så er det kjøleskapet mitt som blir ødelagt, slår Stypuła fast.

Han har bestemt seg for å stole på at det går bra.

– Vi gjennomførte en risikoanalyse tidlig i prosjektet, men jeg sa umiddelbart: uten tillit, går vi ikke videre: Tillit mellom institusjonen og meg – og mellom meg og de som bruker kjøleskapet.

Derfor har Stypuła også skrevet «Trust is a choice» på kjøleskapet.

Tre ganger i løpet av utstillingsperioden arrangerer han også «Porridge Club», en uformell møteplass over grøt, åpen for absolutt alle. Drop-in fra kl. 07 til 13, 10. og 24. februar.

– Føler du deg hjemme, kommer du oftere på besøk
Med prosjektet ønsker han også å sette søkelyset på kunstinstitusjonene, som han fremhever at bruker enorme ressurser på å åpne dører for publikum, etterstrebe mangfold og på å inkludere også dem som ikke er interessert i kunst. Men er byggene egentlig laget for det?

– Det som er viktig er at folk føler seg hjemme. Hjem skaper en trygghet. Hvis du skaper et rom du føler deg hjemme i, vil du komme oftere og bruke rommet litt mer.

Ved bokstavelig talt å bo på kunstinstitusjonen, utforsker han akkurat det aspektet.

– Arkitekturen her, er det mange steder man kan hvile? Hvor man kan legge seg ned komfortabelt? Det er mange fine arbeidssteder, men … 

Den øvrige utstillingen er også vel verdt turen. På veggen: Gitte Sætre, Rv. 555 Sotrasambandet, 2025. På gulvet: Søren Krag, Nostalgia Carcinogen Stele, 2025. Foto: Tor Simen Ulstein / Kunstdok

Natt på mus … kunstsenteret 
Etter å ha flyttet rundt i bygget de første dagene, falt Stypuła litt til ro i en avsats midt i rømningstrappen.

– Her er det ikke så mye White Noise. Og fantastisk lys ned fra takvinduet, men jeg skal flytte i natt, sier han.

Stypuła bruker fem minutter hver kveld på å finne ut hvor han skal sove.

– Sover du godt her?

– Når man flytter til et nytt sted tar det et par dager å justere seg. Kanskje flytter man litt rundt på sengen til den havner i riktig retning. Jeg hadde mye å gjøre alle dagene før og etter flyttingen, så jeg har sovet veldig, veldig godt, men også veldig, veldig kort, sier Stypuła. 

Dagen etter sender han en epost til Kunstavisen: Han er ferdig med «kartleggingsfasen». Nå begynner fasen hvor han skal bygge et reir.

En viktig brikke falt nemlig nettopp på plass:

– I går fikk jeg et teppe i gave. Det høres kanskje banalt ut, men et teppe er en utrolig viktig base i mange kulturer. Noen ganger er det alt man har for å etablere et hjem. For meg markerte det et skifte, fra å være på besøk til faktisk å begynne å bo.