Intervju med Nina Sørlie, leder for Oslo Negativ 200 fotografer flytter inn i Nasjonalgalleriet

Det er en besynderlig opplevelse å tre inn bakdøren på Nasjonalgalleriet fra Tullinløkka; de lave takene, den klamme stemningen; som trer man inn i et likhus etter stengetid, kanskje et gammelt slakteri. Eller: Fullt så dramatisk er det vel ikke, «det lukter jo endelig bedre her nede nå!», sier leder for Oslo Negativ og kurator for Møllersamlingen, Nina Sørlie. Samtidig produserer det å vandre alene rundt i et tomt Nasjonalgalleri en blanding av vemodige og nostalgiske reaksjoner. Som befinner man seg i fallert, kongelig praktbygg, innsiden av en hval. Men i oktober blåses det liv i lemmene og rommene til den gamle giganten når Oslo Negativ for femte året på rad organiserer fotofestival i et nedlagt kulturbygg. Kunstavisen snakker med Nina Sørlie om reisen hit, fotografiets tilstandsrapport, og hvor grensene går mellom festival og messe, frihet og rammer. 

Om å vekke kjemper til liv 
Oslo Negativ var opprinnelig et tankebarn av Harald Møller og oppstod i kjølvannet av at Møller Eiendom hadde kjøpt gamle Deichmanske – nå Deich – og ville teste hvorvidt folk var interessert i å betale for å se foto. Siden oppstarten i 2020 har festivalen levd sitt eget liv. Preus museum ble involvert fra og med andre året. Nå er de en likestilt partner i samarbeidet med Oslo Negativ.  

Denne kombinasjon av grasrot og etablerte kunstneriske navn, amatører og profesjonelle, gir Oslo Negativ en litt uvanlig og allsidig profil – kanskje litt for uklar ville enkelte hevde. Men ambisjonen er likefullt imponerende; over tre helger, fra 11. til 26. oktober, vises mer enn 200 fotografer frem gjennom 40 ulike utstillinger. Spannet strekker seg fra dokumentar- og pressefotografi, til mote- og kunstfoto. I tillegg inkluderer programmet artist talks, foredrag og workshops. Deltakerne er alt fra enkeltfotografer, etablerte gallerier til organisasjoner og foto- og fagskoler. Årets festivaltema er «Closer/Nærmere» og fungerer som en overbygning med vidt tolkningsgrunnlag: «Å gå nært på noe i fotografiet handler om mer enn bare fysisk avstand; det kan også være en inngang til en annen dimensjon av forståelse», som Oslo Negativ selv formulerer det. 

I Nasjonalgalleriets gamle foajée vil besøkende møte fire bilder av Per Barclay (f. 1955) som jobber med alt fra fotografi til skulptur, installasjon og collage. «Dette rommet frempeker mot Deich, med motiver fra Deich, og den varme velkomsten Deich vil gi fotografiet,» sier Sørlie. Bildene ble til ved et tett samarbeid med kunstneren. Stjernefotograf Anton Corbijn, som p.t. har en stor utstilling på Fotografiska i Stockholm, og som får sitt eget rom på Oslo Negativ, kommer for å klippe snoren på åpningsdagen. 

Utover Corbijn og Barclay vil den engelske fotografen Martin Parr få en slags komprimert retrospektiv i den store salen til venstre for foajeen. Parr er særlig kjent for sin særegne, fargemettede utforskning av sosiale og antropologiske rom som han dokumenterer med tvetydige, konfronterende, men også humoristiske innganger. Parr er dessverre for syk for å delta i Oslo, men en representant for MAGNUM Photos – det fotograf-eide kooperativet som Parr er en del av – kommer til å presentere ham på Nasjonalgalleriet, forteller Sørlie entusiastisk. 

På spørsmålet om hvilke andre muligheter Nasjonalgalleriet gir Oslo Negativ – for eksempel i motsetning til gamle Deichman og Veterinærhøyskolen – sukker Sørlie nærmest lettet over den luften og de dimensjonene som gjør at verkene virkelig kan få puste. «Sist hang vi jo Andres Serrano bokstavelig talt i båser, noe som var klaustrofobisk på godt og vondt, så du kan jo tenke deg.» Serrano skal derimot ha likt det godt, men i år blir rammene noe nytt: «Sist kom man i overkant tett på, mens nå kan samtalene mellom verkene og rommene gis en helt annen form for flyt. I tillegg har man klart å utnytte det faktum at man ikke vil etterlate seg hull i vegger og andre permanente merker gjennom å utforske kreative presentasjonsløsninger, noe som også bidrar til en mer dynamisk opplevelse av verkene. Utover dette er det jo en kjensgjerning at folk i alminnelighet syntes det er stor stas med bygget.» 

Det demokratiske mediet 
En slik midlertidig overtakelse blir av åpenbare grunner heller ingen nøytral gest. Diskusjonen rundt bruken og forvaltningen av det gamle Nasjonalgalleriet har vært og fortsetter å være blant de mest lettantennelige temaene i norsk kulturdebatt. Et annet aspekt er fotografiets historisk sett stemoderlig behandling i sammenligning med kunstfeltets tradisjonelle sjangre. 

Ligger det kunstpolitikk i at fotografiet i ensom majestet nå flytter inn i et tempel for det tradisjonelle kunstbegrepet?  

«Hehe, ikke for meg personlig, men her ville kanskje andre svart noe svart noe annet», reflekterer Sørlie og legger til at «for meg er det vesentlig å få frem at Oslo som hovedstad ikke har et senter for fotografi på lik linje med de fleste andre Europeiske hovedsteder. Vi prøvde Nasjonalgalleriet allerede i 2023, primært grunnet beliggenhet og "omtale", og det faktum at festivalen "okkuperer" tomme kulturbygg. Statsbygg sa nok ja til oss også fordi vi selv hadde setup’n.»  

Fotografiets historie som kunstform har langt på vei vært en historie om anerkjennelse og institusjonell og estetisk legitimitet. Har Oslo Negativ, på sine forholdsvis få år, på noe vis vært et prisme eller kontekst for å se noen endring i resepsjonen av fotografiet i Norge? 

«Det bør vel kanskje andre uttale seg som,» sier Sørlie, som har jobbet med Møllersamlingen i nærmere ti år, «men for meg som har jobbet med dette forvaltningsarbeidet som har handlet om å synliggjøre og om å løfte fotografiet som medium, blir avstanden til mediet uklar. Fordi jeg er midt i det, ser jeg foto overalt og velger å leve i den tro at vi stadig har flere med oss. Jeg er veldig stolt av at vi hadde mange som for første gang satte sine føtter i et utstillingsrom på Oslo Negativ i fjor, og jeg vet av erfaring at langt flere "tør" å uttale seg om fotografier versus maleri og skulptur, så ja kanskje har vi vært bidragsytende. Men, bare ved at diskusjonen fortsatt pågår, innrømmer man vel at sjangeren fortsatt er en form for lillesøster,» påpeker hun.  

Sørlie, som har bakgrunn fra både Christen Sveaas Kunstsamling/Kistefos museet, SEBs kunstsamling og Kaare Berntsen, forteller også at hun hadde begrenset kunnskap om foto da telefonen fra Harald Møller om å bli ansvarlig for Møllersamlingen kom. «Det er nok skulptur som er min baby,» sier Sørlie, som også interesserer seg for eldre kunst og samtidskunst. Med tiden, i tett samarbeid med Harald Møller, har fortroligheten med fotomediet dog blitt betydelig. «Gleden ved et godt motiv og et godt print har blitt sentralt for meg – og da fremstår jo etter hvert de gamle hierarkiene som uheldige for de kunstopplevelsene som faktisk finnes i det fotografiske.» 

Men risikerer man at dørene blir for åpne? Altså at man kan stå i fare for å utvanne rammene for prosjektet Oslo Negativ?  

«Oslo Negativ ønsker også å understreke at fotografiet er demokratisk på en annen måte som sjanger, og det ønsker arrangementet å speile, f.eks. gjennom at organisasjoner som Leger Uten Grenser inviteres til å ha sin egen utstilling. Kamera har fra dag én vært et viktig vitne i organisasjonens virksomhet. Dekolonisering er tema for dem i år. Det blir en måte å insistere på at det fotografiet også hører hjemme utenfor de estetiske rammene til kunstfotografiet.» 

Her ligger også kimen til en viss eller potensiell kvalitativ konflikt, noe som Sørlie også bekrefter når jeg lufter spørsmålet rundt hvorvidt en slik innstilling kan generere kritikk fra kunstnerisk hold. «En slik posisjon som vi har på dette er ikke gangbar mynt blant alle. Noen som fokuserer på kunstfoto, rynker kanskje lett på nesen av denne alle skal med-mentaliteten. Men det skaper jo dialog og meningsutveksling det også. Oslo Kameraklubb har f.eks. et rom i underetasjen, og det blir også et uttrykk for denne mer åpne, dugnadsaktige delen av arrangementet.» 

I tillegg blir det et eget fokus på fotografiets praktiske sider med workshops og seminarer, blant annet for barn, hvor man skal få øvelse i å lage egne fotobøker m.m. I tillegg settes det gamle biblioteket av til foredrag og presentasjoner av verk og fotografer i form av artist talks. 

Seleksjon, definisjon og spenninger 
Med den forholdsvis lave terskelen som et utgangspunkt har interessen vært stor. Sørlie har fungert som «dørvakt» for utstillingene, ikke minst fordelingene av aktørene i rom og etasjer etc. «Det har faktisk vært kø i døren i år, så vi har måttet si nei til flere. Det er også noen vi har spurt som har takket høflig nei. Det koster nesten ingenting å være med, annet enn man trenger noen til å stå her og ta dialogen. Og man selger ikke et eneste bilde om ikke fotografen eller galleristen er der og tar dialogen». 

Hvordan fungerer utvalget her? Hvem velger ut deltakerne og verkene, er det juryert eller er det et skille her mellom selve Oslo Negativ og Preus’ Open Call? 

«Preus Museum har en egen jury som foretar alt arbeid med Preus museums Open Call. I år var det rundt 850 internasjonale innsendte bidrag. En komité ved to fagpersoner på Preus foretar en første siling, før en opprettet jury går gjennom arbeidene,» forklarer Sørlie. Tidligere lot museet opptil fem deltakere vise sine arbeider, er det i år bare én som går seirende igjennom og får en «ordentlig utstilling og en pengesum som betyr noe».  

I år vant Anya Tsaruk, født i Ukraina, med prosjektet I Hope Your Family is Safe. Prosjektet tar utgangspunkt i et spørsmål Tsaruk ofte får, men som hun sjelden vet hvordan hun skal svare på, for hva vil det egentlig si å være trygg i et land i krig? 

Festivalen har ellers valgt en fleksibel inngang til innholdet. Med et begrenset apparat og korte tidsfrister har ikke Sørlie eller Preus mulighet til å foreta en vurdering av alle de enkelte bidragene til alle påmeldte, men Sørlie understreker at det her til dels vil falle på tillit til aktørene og deltakerne selv. «Vi forventer at de holder seg til temaet, og vi oppmuntrer og oppfordrer til dette hele tiden. Men jeg har ikke anledning til å patruljere alle disse prosessene dessverre. Og ingen blir f.eks. sensurert ut av en overinstans eller jury her», men, som hun legger til, «man blir jo god på å tolke bidragene og aktørene med tiden. Enkelte av de inviterte har alltid vist seg å levere på et høyt nivå hvert eneste år – selv når man er ute i siste liten. Mens andre igjen sliter med på levere et klart utkast av hva de faktisk skal vise, men overrasker i det vi flytter inn i byggene. Så her må vi hele tiden foreta en vurdering fra år til år.» 

Med bredden i et prosjekt som Oslo Negativ vil det nødvendigvis også kunne skape gnisninger i prioriteringer mellom børs og katedral i det norske kunstfeltet. På spørsmålet om enkelte har avstått fra å bidra grunnet deltakelsen til andre, kanskje tradisjonelt sett mer kommersielt orienterte medvirkende innrømmer Sørlie at «dette var noe vi lurte særlig på første året – og vi var veldig ærlige med enkelte og disse var selv klare på at de kanskje ville skremme noen bort, men da vi først hadde lagt oss på hva vi kunne kalle denne demokratiske linjen, ville det blitt feil å ikke spørre også dem.» 

Sørlie understreker samtidig at man ikke ønsker noen «salgsbod her». I begynnelsen var dette noe mindre regulert, men nå har man landet på en mer diskré linje for kommersiell virksomhet. «Men dét er viktig å nevne: Vi blander oss ikke inn i eventuelle salg, vi tar ingen prosent av noe som helst, vi er ingen fotomesse.»  

Utfordret på spørsmålet hvor grensene går mellom begreper som festival og messe svarer Sørlie at hun «skjønner det spørsmålet», og legger til at «Oslo Negativ opplever seg jo ikke som noen museumsorganisasjon som sådan, men heller ingen salgsmesse i tradisjonell forstand. Hovedfokus er på formidling og å spre entusiasme for mediet, lokke førstegangsreisende inn og være rause og inkluderende. I tillegg har vi såpass mange som ikke betaler for entré, for eksempel skoleklasser og liknende.  

Festivalbegrepet, sier hun, speiler mindre hvorvidt Oslo Negativ er eksakt det ene eller det andre, enn det faktum at man føler at festival-termen gir uttrykk for hva man ønsker å være: En hub for fotografi i vid mening. «Et sted hvor fotografer, fotointeresserte og andre kan møtes og omgås, og da opplevde vi at festivalbegrepet var litt "nedpå".»  

Frihet og fingeravtrykk 
Oslo Negativ er åpenbart rikholdig og sammensatt – amatører og profesjonelle, humanitære aktører og kommersielle gallerier; hva så med selve kurateringen av materialet, finnes det et arbeid med, eller i seg selv et eget poeng med, å kuratere et helhetlig kunstnerisk konsept?  

«Her er det personlig viktig for meg å ikke gripe for tungt inn med min egen smak. Så det blir en balansegang mellom hva deltakerne indikerer at de skal stille ut, for det vil vi helst ha etablert tidlig, og så gjøre en avveining som både reflekterer estetiske og pragmatiske hensyn. Enkelte av rommene er jo så flotte at det å sette inn skillevegger ville vært kuratorisk problematisk i seg selv. Og en fotograf som f.eks. Mikkel McAlinden (Galleri K) vil av åpenbare grunner knyttet til størrelse ikke fungere i kjelleren. Det samme gjelder en fotograf som Martin Parr.» 

Omfanget selv vanskeliggjør, utover den generelle tematiske overbygningen «nærmere/closer», noen stringent rød i tråd i utvalget, insisterer Sørlie, «men vi har prøvd å tenke at det i hvert fall skal være sammenhenger mellom innhold og opplevelse.» I dette legger hun blant annet at mer inntrykkssterke bidrag ikke skal drukne i tilstøtende visuelle innslag, men formidles på en måte som oppmuntrer til refleksjon og bearbeidelse. Det ville være en blanding av styring og frihet i det fotografiske utvalget – deler av Oslo Negativ vil ha et kuratorisk fingeravtrykk, mens andre deler blir mer autonomt og selvstendig organisert av de enkelte aktørene. Hvis ikke går bredden tapt, tenker Sørlie 

Men det ligger også en forpliktelse til nettopp den fotografiske formidlingen på et annet, mer sosialt plan. «Leger uten grenser har jeg jobbet tett med ettersom de ikke har jobbet med utstillingsprosjekter på denne måten før. Og i deres virksomhet har nettopp det fotografiske vært en vesentlig del av arbeidet – rett og slett visuell dokumentasjon som en vitnes handling.» Leger uten grenser har et betydelig fotografisk arkiv som de anser som en kritisk del av den humanitære infrastrukturen, så arbeidet med å skjære ned ble betydelig. «Her var det plukket ut rundt 2000 aktuelle bilder, dermed ble det et vesentlig nedskjæringsarbeid og dialog rundt presentasjonen av de som ble utvalgt.» 

Formidling og fremtiden 
Starten på Oslo Negativ, som altså feirer femårsjubileum i år, sammenfalt blant annet med den store fotoutstillingen Eksponert på Henie Onstad høsten 2021 og reflekterte med det den stadig styrkede posisjonen til fotografiet som kunstmedium på 2000-tallet. 

Hvordan har Oslo Negativs utviklet seg siden begynnelsen? 

«I starten var det jo mange løse tråder og flere tilfeldigheter, men med årene og ikke minst i år har vi strømlinjeformet arbeidet tydeligere, profesjonalisert arbeidsgruppen og har generelt en stadig sterkere infrastruktur.» Når det gjelder veien videre er det klart for Sørlie at et fokus på kvalitet står sentralt, «men vi vil ikke med det stenge døren for amatørene, i den grad man kan kalle dem det, det skal være plass til dette spennet i Oslo Negativ, og der ligger det en egen seier.» 

Til tross for at det er nærliggende, for ikke å si uunngåelig at det går symbol- og mediepolitikk i fremhevelsen av fotografiet, sågar i gamle Nasjonalgalleriet, ser ikke Sørlie dette som en kamp- eller konkurransesituasjon: «Oslo Negativ handler utelukkende om en begeistring for fotografiet selv, og at flere skal bli familiære med fotografiet, altså en formidlingsambisjon, den er ikke et innlegg i en debatt som sådan. Og nettopp det å formidle noe er jo en grunnoppgave for all kunst – eller?» 

Og selv om Oslo Negativ fyller førsteetasje og kjeller i Nasjonalgalleriet med visuelt innhold igjen, er heller ikke dette å lese som en militant kommentar til bruken av tomme kulturbygg – men aktiveringen av de gamle lokalene, slik man nå jobber med ferdigstillingen av Deich, blir likevel for Sørlie en meningsfull måte å vekke institusjonen til liv. «Man kan ta del i fotografiverden eller ikke. Med festivalen bidrar vi atter en gang til å puste nytt liv i tomme bygg. At den i år er i fantastiske Nasjonalgalleriet og dermed sentralt i Oslo, i vakre, utfordrende omgivelser, velger vi å oppfatte som en tillitssak og en stor oppmuntring.»