«Brinn, österstjärna, genom junikvällen»

Noen kunne nok høre lyden av Verner von Heidenstams dikt «Sverige», del av samlingen Ett folk fra 1891, i bakgrunnen i det Lars Trädgårdh – komitéleder og «kanontutreder» for «En ny kulturkanon for Sverige» presenterte, sammen med kulturminister Parisa Liljestrand, den nye offisielle listen over svenskhetens kollektive bærebjelker. Den nye, omdiskuterte og kontroversielle sammenstillingen av sosiale, kulturelle og mentalitetshistoriske foreteelser har kanskje virket mer splittende enn det som nettopp var hele tanken bak den: Å kunne finne noen felles nedslag i svensk kulturhistorie som kunne og ennå kan virke samlende på samfunnskroppen.

Der Sverige har formulert en ny kanon som uttrykk for en – også – politisk vilje, har man sett en motsatt tendens i Norge, representert blant annet ved forskningsprosjektet som Universitetet i Oslo har formulert i fellesskap med Nasjonalmuseet: «Firing the Norwegian Canon», et prosjekt som har tatt sikte på å problematisere, identifisere og kritisere hegemonier og ideologisk fargede historiografier i norsk visuell kultur og kunsthistorie. Kanon kaster åpenbart skygger. Ved å si noe sier man samtidig ikke noe annet. Lyset enkelte verk får går på bekostning av andre. Sånn fungerer språket i sin essens; det skiller og separerer, snarere enn å sammensmelte og forsone. Dette innkapsler kanoniseringens tosidige sorteringslogikk. Valget av ute eller inne skjer i den samme operasjonen.

Kritisk motild
Dagens Nyheters Björn Wiman var krass i sin kritikk av kanonrapporten 2. september. I Wimans perspektiv er rapporten «latterlig» og «kunne vært gjort av AI». Wimans innvendinger er i hovedsak myntet på den umusikalske timingen til Tidö-regjeringens kanontiltak – et forsøk på å generere nye, fellesskapsforankrede dannelseskulturer i form av en trang og nærmest halvvilkårlig rekke av svenskheter som formuleres i en politisk kontekst som stadig utarmer kulturfeltet. Som om kanon alene var nok: «Uten samtidige satsinger på bibliotek og lesekunnskap blir kulturkanon et surrogat for en reell kulturpolitikk — og et verktøy for Tidö-regjeringens politiske agenda,» skriver Wiman. Når en ny kulturkanon lanseres samtidig som Sveriges kulturminister Parisa Liljestrand presenterer den svakeste kultursatsningen på tyve år blir resultatet politisk parodi i Wimans øyne. Og her er det vanskelig å være uenig. Uten en troverdig satsning på humanistisk infrastruktur, styrking av lærerrollen og sikring mot leseferdighetenes kollektive og vedvarende fallering faller tiltak som dette på steingrunn. De blir en art kulturpolitisk fyrverki som stjeler det lille vi har igjen av oppmerksomhetskrefter for en stakket stund, for å så å forsvinne i mørket. 

Den toneangivende svenske kunstneren Anders Widoff uttrykker til Kunstavisen også en tilsvarende kritikk av kanonforslaget som Björn Wiman. «Når det gjelder den for tiden så omdiskuterte kulturkanonen som nylig ble presentert, mener jeg personlig at den er litt av en Potemkin-fasade, siden den nåværende regjeringen samtidig viser temmelig liten interesse for den nålevende kulturen,» sier Widoff. «De har dessuten parallelt kuttet i bevilgningene til de sammenhengene hvor en kulturkanon kanskje kunne brukes som en åpnende nøkkel for å bedre forstå en svensk kontekst — som studiesirkler, kulturell ungdomsvirksomhet, folkehøgskoler m.m.»

Kulturredaktør i Morgenbladet, Bernhard Ellefsen, speilet på mange måter Wimans perspektiv samme dag under overskriften «Et forstemmende monotont og gammel­modig bilde av Sverige». Som han påpeker er noe av det påfallende det som tilhører den andre kanon-gruppen i utvalget, den såkalte «Samfunns» (Samhälle)-kategorien; i den møter vi en rekke mer abstrakte størrelser fra lov og rettsvitenskap, økonomi og offentlighet. I motsetning til konkrete kanoniserte objekter som malerier eller byggverk er det fenomener som pappaperm og allemannsretten som preger denne delen av listen. Disse er det krevende å forholde seg til argumentativt i motsetning til de mer tradisjonelle, i alle ordets betydninger, oppramsningene vi finner under kategorien «Konstartene». Som Ellefsen bemerker er det ikke kvaliteten – fraværet av Kerstin Ekman er noe han dog ikke kunne tilgi – så mye som den flagrante følelsen av at man skal rette seg etter disse legitimerte «referansepunktene» som påkaller brekningsfornemmelser. Og ja, ideen om et statlig smaksalter for svenskheten man med kollektiv andektighet skal nærme seg fromt og gudfryktig påkaller grimaser.

Kritikk og nasjon
Men kanonisering og tydeliggjøringen av mekanismene bak den, skaper også klarere bilder av hvordan den sosiale, politiske og institusjonelle makttopografien fungerer. Forfatter og Morgenbladet-kommentator Lena Lindgren skrev under den daværende kanon-debatten i tidlig 2023 at «Hvis vi kontinuerlig skal bestorme, utfordre og kritisere kanon – og det skal vi – må de som har kanoniseringsmakt stå åpent frem med sine påstander og kriterier. Når makt gjøres språkløs, blir den uangripelig.» Komiteens 302 nypubliserte sider med kanonretorikk gjør også nettopp krav på å synliggjøre en slik prosess. Men den må være noe man på prinsipielt – og innholdsmessig nivå – kan diskutere. Det må naturligvis være rom for metaforisk å rive listen i filler.

Martin Olin, samlingsdirektør ved Nationalmuseum i Stockholm , en institusjon med en utvilsomt kanoniserende funksjon i svensk kultur, påpeker til Kunstavisen i forbindelse med lanseringen at «det som normalt er spennende — og meritterende — i kulturkritikk og i humanistisk forskning, er jo å problematisere en etablert (oftest uoffisiell) kanon og å finne nye eksempler på kunstnere, verk eller fenomener som endrer belysningen av en historisk epoke ved å få den til å tre fram på en ny måte. Hvis man a priori fastslår hva som er viktig, begrenser man selvsagt perspektivene. Og det er jo gitt at enhver liste er ufullstendig og kan kritiseres.»

Men Olin ser ikke listen så mye som noe forsøk på å tre kulturkonservative linser over befolkningen som «en slags guidebok med formålet, som komiteens utredning sier, ‘å gjøre svensk kultur tilgjengelig for flere’ og ‘et levende og nyttig verktøy for dannelse, fellesskap og inkludering’», og legger til: «Jeg ser den ikke som et kulturkonservativt oppdragelsesprosjekt, men snarere som en idéhistorisk antologi.» Denne oppramsende og utvidende listen, som jo beveger seg ut av kunstfeltet og inn i andre offentlighets- og byråkratitema, gir den et element av «skolebok» sier Olin, og legger til at utvalget mangler noen ordentlig definisjon av «varig betydning» (for svensk kultur og samfunnsutvikling), samt har et preg av å være «knapt kjent utenfor spesialistenes kretser, noe som jo er merkelig».

En gresk kanōn viser som kjent til begreper som «rettesnor» eller «målestokk», med andre ord har termen historisk sett en like preskriptiv som deskriptiv funksjon. Den vaker mellom norm og kjensgjerning. Slik sett har den bånd til ideen om et paradigme, av det greske paradeigma, altså «mønster» eller «modell». I Olins perspektiv fremstår listen mer som en analytisk oversikt over deskriptive snarere enn en preskriptive foreteelser: «En sammenstilling av historiske foreteelser det er bra å kjenne til hvis man vil være orientert i svensk kultur, og ikke som en rettesnor for en ‘svensk smak’.» Her skaper dog kanskje kanonbegrepet selv mer problemer enn det løser.

Men utvalget på listen under «Bild och form», som inneholder aktuelle malerier og byggverk, speiler i særlig grad et nasjonalt program som langt på vei minner om 1800-tallets nasjonsbyggingsprosjekt. Men der 1800-talls-nasjonalismen i Sverige til dels, som Olin bemerker, var bygget på en frykt for utvandring, en manglende patriotisk innstilling i sammenlikning med nordmenn og dansker, tap av folkekultur til urbaniseringen og ikke minst redsel for Russland, ligger en frykt for innvandring, eller den mislykkede implementering av den samme, som en implisitt og eksplisitt understrøm i den nye kulturkanonen. I et land som f.eks. har et langt mer anstrengt forhold til sitt eget flagg enn vi har kan utvilsomt nasjonalismens og nasjonalromantikkens visuelle rammeverk avføde enn viss ambivalens. Men overordnet mener Olin att listen «er rimelig og har flere poeng. Flere valg er virkelig gode», nevner han, «som Richard Berghs Nordisk sommarkväll.» Og selv om det ikke er «så lite på listen som ligner 1890-tallets kultur og kulturpolitikk», så hadde den i historisk perspektiv «en bred gjennomslagskraft og har i stor grad preget vårt selvbilde, så det er ikke overraskende.»

Kanonskritikkens sykluser
Å kritisere ideen om kanon eller at noe som likner en kanon eksisterer overhodet på prinsipielt grunnlag, er og blir absurd og historisk feilaktig. Selvsagt uttrykker og lever et samfunn med kulturelle paradigmer og parametre som på ulike måter har virket konsoliderende og fellesskapsstiftende innenfor sosiale, religiøse og estetiske flater over tid. Disse overføringsprosessene har vært meningsskapende og definerende for lokale, nasjonale og regionale erfaringer. Det er et historisk, antropologisk, psykologisk og sosiologisk faktum. Å derfor snakke om, formulere, og ikke minst krangle om innholdet i denne må forstås som en nødvendig og ønskelig tildragelse i en politisk offentlighet. Derimot kaster den statlig forfektede og sanksjonerte listen en annen farge over lanseringen. «Sverige är i dag präglat av en stor splittring rörande tillit, trygghet, social sammanhållning och gemenskap», sier rapporten i sin «Sammanfattning». «I detta läge finns behov av att tydliggöra och tillgängliggöra det kulturella arv som har format landet, som en gemensam referensram för både nya och etablerade medborgare. Genom att lyfta fram verk och företeelser som haft varaktig betydelse för svensk kultur och samhällsutveckling – inom både konstnärliga och samhälleliga fält – syftar kulturkanonen till att främja en medborgerlig bildning som kan stärka gemenskapen och bredda förståelsen för Sveriges historiska förankring.»

Det kan bli noe politisk forpint over å kaste en liste med til dels søtladen svenskhet – blant udiskutabelt solide og troverdige representanter fra litteratur, musikk og billedkunst – over de sosiale og politiske sprekkene i folkhemsprosjektet. Kulturelle gnagsårplaster mot gjengkriminialitetens klamme hånd. Listen blir naturligvis også for tynn for gi valgene vanntette beveggrunner. Man kan rett og slett ikke klare oppdraget med å koke århundrer med kulturelle praksiser og dynamikker ned til ti musikkstykker, arkitektureksempler eller malerier.

Nationalmuseums rolle som produsent, formidler og samtidig kritiker av kanonkomplekset blir interessant å følge i kjølvannet av listen. Hva jeg i en tekst til Norsk kunstårbok 2024 kalte «nasjonalmuseers kunsthistoriske selvpiskeri» er noe som speiler den doble oppgaven mellom forvaltning og kritikk. Med kanonisk definisjonsmakt følger nødvendigvis begge mandater med. Kanon må være noe museet skal få lov til å både forvalte, produsere, men også kritisere. Skal museer bedrive kritisk oppdragende virksomhet behøves også et rammeverk å være kritisk mot.

Sitater i Kommentaren er oversatt fra svensk til norsk av Redaksjonen.