Vilhelm Hammershøi, «Søndermarken ved vintertid,» 1895-96

For en gangs skyld, kunne man nesten si, finner vi interiørmaleren Vilhelm Hammershøi utendørs. Ikke at de gåtefulle, ladede rommene han malte frem har mistet noe av sitt trykk i friluft. I bildet Søndermarken ved vintertid er det kanskje noe mer avklart, men like fullt ubestemmelig som trekker oss inn i årstidsmørket. Dette fremstår ikke som den lysfylte vinteren vi møter i desember, men snarere de tette, bleke dagene i januar som går mot tidlig kveld.

Den gråbrune himmelen, Hammershøis grunning av lerretet, blir stadig svartere jo nærmere vi kommer forsvinningspunktet i skogsdypet. Trærne i forgrunnen fremstår levende, grenene som frenetiske overlappinger av edderkoppben. Snøen, utenom himmelen, det eneste som gir kontrast til scenen. Denne er det siste Hammershøi har lagt til motivet, og dette mykner opp scenen, konturlinjene og  gir denne duse silhuetten som Hammershøi kanskje mer enn noe annet er kjent for i bildene fra Strandgade 30 og 25. Naturmaleren Hammershøi i denne perioden er ikke mindre magisk. De fravendte figurene fra interiørene er her erstattet av de vakre, halvt uhyggelige trekonstellasjonene, som smelter sammen i perspektivet.

Eller å ha inngått ekteskap med Ida Ilsted i 1891 og flyttet tilbake til Rahbeks Allé i på Fredriksberg i København 1892 etter et opphold i Paris, er det ikke usannsynlig at det er utsikten fra leiligheten som Hammerhøi har fanget. Som vanlig ser vi et påtakelig fravær av sterk koloritt, men snarere en dempet tonal palett bygget rundt grått, brunt, grønntoner og svak gul. Og det er overhodet noe tidløst over dette landskapet; Hammerhøis forheksende egenskap til å innpode det enkle og tilforlatelige med dette «noe», et element av noe uforklarlig, men like fullt for øyet nærværende. Det er som om vi blir servert Pieter Brueghels rene vinterlandskap filtrert gjennom Arnold Böcklin og den sene 1800-talls-symbolismens uhåndgripelige og forførende merkelighet.