Edvard Munch: «Vinter i Kragerø», 1912.

Ca. en kilometer vest for Kragerø sentrum finner du odden «Skrubben» eller Skrubbodden, oppkalt etter «Skrubbeskjær» som ligger i havet like utenfor. Her ble skuter vasket og, nettopp, skrubbet og satt i stand etter vintersesongen. Hovedveien gjennom området heter Edvard Munchs vei, og fra de små utsiktspunktene som hever seg gradvis over havet står Norges eneste statue av samme kunstner i helfigur. Utført av den lokale skulptøren Per Elsdorff og støpt ved A. M. Andersen på øya «Øya» rett utenfor Kragerø havn i 1998, her står Munch selv på det punktet hvor det ikoniske motivet «Solen» så å si flommet over ham som et åpenbaringslys fra horisontlinjen.

Men Skrubben var også stedet hvor Munch, som ankom Kragerø i 1909 og hvor han skulle tilbringe flere år frem til 1915, fant et av sine andre ikoniske vintermotiv. I «Vinter i Kragerø», fra 1912, fant Munch et motiv han skulle male flere versjoner av. Denne konsentrasjonsviljen speilet noe spesifikt i kunstnerpraksisen som Kragerø hadde produsert i ham; oppholdet i Kragerø skulle i alminnelighet ha sterk positiv innvirkning på Munch, som nettopp ankom stedet etter en tid ved nerveklinikk i København. «Jeg er nå i fullt arbeid,» skriver Munch, «i det hele tatt synes det nå som om jeg i min kunst står på høyden. Aldri har arbeidet mitt gitt meg så mye glede.» Munch sto vitterlig og bokstavelig talt på høyden, nå i utsiktslinjene som kneiste rundt Skrubben.

Her fant han en furu som i ensom majestet ruvet over utsikten ned mot Smedsbukta og skråningene ved Høyåsen – ruvet, da treet dessverre forsvant under en senere utviklingen av tomten. I dag kan stedet skilte med en parkeringsplass. Til høyre i motivet kan man se det gule uthuset som var del av eiendommen Munch leide, men dette bildet dreier seg ikke så mye om detaljer ved bunnlinjen som den konvekse, svulmende landskapsbevegelsen; enten det er steinformasjonen i forgrunnen, furuen i mellompartiet, eller åskammen i bakgrunnen, så består hele bildet av en bulende, vertikale vilje – en verden svanger med en vitalisme som formelig venter på våren. Som sitter Munchs badende menn ennå inne i husene sine og kan hende vet at klærne kan kastes om noen måneder. Men her er det ennå kaldt, den kulden som alltid er sterkest i den klare dagen.

Dette furutreet, som Munch som nevnt malte i ulike versjoner, blir på et vis nordmannens sørnorske tolkning av Cézannes møysommelige omgang med Mont St. Victoire i Provence; den samme drøvtyggingen av og meditasjon over figurale relasjoner, den samme fascinasjonen for det som løfter landskapet. For det blir også noe nesten romantisk, Friedrich-aktig over denne furuen, det bokstavelig talt opphøyde i naturen – en kvalitet som er enda sterkere betonet i andre utgaver av motivet. (se f.eks. Vinter i Kragerø, 1910-12, MM.M.00532 / Woll M 890).

Selv om det blålige, brungrønne, gråhvite og sennepsgule dominerer de koloristiske sammenstillingene, og balanserer det kjølige mot det snart varme, handler dette bildet i siste hånd vel så mye – nei, mer – om håndens kamp for å forstå øyet som ser, hvordan strukturen i verden viser seg gjennom sine bestanddeler. Hvordan et potensiale for det monumentale manifesterer seg i det helt enkle.