Edvard Munch: «Nysnø i alléen», 1906

Edvard Munch, Nysnø i alléen, 1906, olje på lerret, 80 x 100,5 cm, Oslo: Munchmuseet. 

Vinteren kan føles som et nærliggende motiv i Edvard Munchs oeuvre; i dette landet presser den seg på kroppen og sanseapparatet fra begge sidene av et nytt år. Den representerer en tilstand som, på en eller annen måte, fører Norden, det nordiske og det norske nærmere. Vinteren er mer tilgrunnliggende og arketypisk enn solen, enn sommeren. Ikke for det; det er jo kanskje solen som, ved siden av skriket, fremfor alt er Munchs ikonografiske emblem. Og faktumet er at i en karriere som produserte mellom 1600 og 1700 malerier på lerret utgjør ikke mer enn noen og åtti vintermotiver.

Helt fra de tidlige arbeidene, som det ruvende bildet av Telthusbakken (1881) i et grått vinterlandskap, blir vinter noe konkret, fysisk og kroppslig i Munchs katalog. Men den for Munch noe arkitektoniske og harde linjen som preger disse maleriene forvandles raskt til en langt mykere, og i dette tilfellet mer hypnotisk beskrivelse. Etter at han legger det andre Paris-oppholdet bak seg, og et mønster med vintereksil som begynte høsten 1889, begynner Munch igjen å utforske en kald motivkrets.

Munch malte en serie vinterbilder under tiden han var på kurbehandling i Elgersburg i Thüringen i 1905-06. Kunsthistorikeren Alf Bøe kobler Nysnø i alléen til dette oppholdet. Her vandret Munch i hvitt landskap og småsang på norske melodier, som vennen Gustav Schiefler beskriver i dagbøkene.

Øyeblikket Munch skildrer i dette bildet har dog ikke harmonien som håndlanger. Vinterlandskapet er det som mer enn noe annet i kunsthistorien ofte fremstår som avstemt, avklart, adstadig – sommeren puster og pulserer gjerne på mer direkte, levende måter. Men her, i denne vinteren, er alt i bevegelse. Kanskje årstiden nettopp ikke for Munch var assosiert med det hvilende, passive – det finnes vel knapt et bilde i norsk malerihistorie med mer dynamikk enn Galopperende hest (1910-12).

Her, i motivet Nysnø i alléen, dras vi inn i et vortex av konstante rotasjonsbevegelser; Munch suggererer oss inn i et sentripetalt allé-perspektiv med denne kombinasjonen av det eksalterte og angstinduserende som ofte er udestillerbar i kunstnerskapet. Fargene har ennå så mye grønt, burgunder, fiolett og brunt i seg at sommeren liksom vedvarer som et gjenferd i årstiden, eller kanskje snarere at våren prematurt har begynt å beleire vinteren.

Vi er på vei inn i samme øyeblikk som to personer er på vei ut. De later ikke engang å ense at landskapet, verden overhodet, smelter rundt dem, forvandler alt til noe annet – som varer vinteren ennå i dem som nettopp dette avstemte, avklarte, adstadige.

    Stikkord