Domenico Ghirlandaio, «Kristi fødsel og gjeternes tilbedelse» (1485)

Domenico Ghirlandaio er en maler som sikkert ville irritert seg over at han i dag er mest kjent som læreren til sin hakket mer berømte elev, Michelangelo Buonarotti. Men Ghirlandaio representerer på mange måter den estetiske modningen som sentralitaliensk maleri gestalter på siste halvdel av 1400-tallet. Vi så det samme i diskusjonen rundt Francesco del Cossa; selv om del Cossa er en god maler, er det i disse fermenteringstiårene mellom 1450 og 1500 at man utvikler og perfeksjonerer en visuell grammatikk som kjendisgenerasjonen som fulgte egentlig bare, for å underdrive litt, kastet noe ekstra glans og poleringsmiddel over. 

Temaet er åpenbart: Vi befinner oss i Lukas 2:8–20; vi ser Guds mor med Jesus-barnet i forgrunnen. På høyreside er gjetere ankommet, etter engelens formaning om at det er født dem i Davids by en frelser, Messias, herren. Vi kommer inn, så å si, i klimakset. En av gjeterne, antakelig et selvportrett av Ghirlandaio selv, peker, som også vi ville gjort om vi ville vandret inn i Sassetti-kapellet i Santa Trinità i Firenze, på mirakelet i forgrunnen. I bakgrunnen ser vi følget med de tre vise menn som sakte, men sikkert skal kveile seg gjennom et klassisk landskap og hele veien til Jesusbarnet. 

Ghirlandio arbeidet i et område sør for alpene som rundt 1450 allerede hadde mottatt vesentlige impulser fra nord; kunstnere som Hans Memling, Rogier van der Weyden og Hugo van der Goes hadde allerede fått viktige oppdragsgivere blant italiensk adel og borgerskap. Ghirlandios bilde har også klare forelegg fra Hugo van der Goes såkalte Portinari-altertavle, som han utførte for familien med samme navn ti år før Ghirlandaio begynte.  

Sassetti-familien, som gav Ghirlandaio dette oppdraget, ser vi ikke i dette bildet, men i to sidefresker som utgjør helheten denne altertavlen er en del av. I likhet med Portinari-slekten arbeidet Sassetti for Medici-banken. To stenbiter helt i forgrunnen kan tolkes som et ordspill på navnet, Sassetti = en liten stein. (Kort innføring-formatet gir meg dessverre ikke plass til å utlegge hele dette deilige billedprogrammet). 

Selv om Josef er i sentrum av bildet er det ingen konkurranse om oppmerksomheten i dette motivet; All’antica-rammen som dette utsnittet ikke kan vise, etterlater ingen tvil i frisen: Maria beundret han hun fødte – IPSVM QVEM GENVIT ADORAVIT MARIA. 

Slående i maleriet er dets «antikiserende» rekvisitter; den tomme sarkofagen, de gjengrodde og ruinerte korintersøylene, en falmet romersk verden. Symbolspråket er åpenbart: En estetisk beundret, men spirituelt sett infertil hedensk sivilisasjon må vike for en, i alle ordets meninger, fruktbar kristen kultur. Men sarkofagen er også et intelligent frempek til frelserdøden som betinger dette fødselsøyeblikket. Livet følger etter døden; inskripsjonen, utklekket av Sassettis humanistkompis Bartolomeo Fonzi, forteller om en romersk profet og sannsiger som forutså at hans gravsted skulle bli åsted for ny guddommelighet. De klassiske attributtene var også positive referanser til det humanistiske dannelsesidealet som særlig ble forfektet i florentinske kunnskapssirkler generelt og i Sassetti-familien spesielt. 

Men Ghirlandaios religiøse og trospolitiske poeng er selvsagt at det sivilisatoriske vannskillet som førte en pagan verden inn i nådens tideverv ikke var å finne i militæradministrative hendelser som Konstantins konvertering eller byggingen av de første kirkene, men snarere i det guddommelige fødselsløftet som ble realisert i inkarnasjonsmirakelet, kan hende, kanskje ikke (man lever med mytene i disse bildene), natten mellom 24. og 25. desember.