Francesco del Cossa – St. Lucia (c. 1473/74)

Francesco del Cossa (c. 1430 – c. 1477) tilhører ikke en kanon som den gjengse kunsthistoriestudent raskt vil kunne trekke på i oppgaven med å liste opp ungrenessansens sentrale aktører. Men han var en mer enn habil maler, og hans helgen-portretter i tempera viser en maler som tåler sammenligning med de litt yngre, og mer berømte, Sandro Botticelli og Filippino Lippi. I liket med den hagiografiske estetikken i romerkirken for øvrig, finnes det også i del Cossas bilde av St. Lucia en påtagelig konflikt, evt. spenning, mellom lyrisk linjeføring og ikonografisk perversjon. Umiddelbart slås vi av den italo-bysantinske bakgrunnen – denne italienske assimileringen av ikonmaleriets gullskimrende og tidløse paradisbeskrivelse. Denne blir nesten et ordspill på Lucias navn, hvis stamme luc er koblet til det latinske for lys, lux – en helgen som, på sin festdag 13. desember, lyser opp vintermørket.

Vi ser i del Cossas bilde den forholdsvis bleke, lett rødhårede vakre kvinnen som nettopp Botticelli og flere i den florentinske tradisjonen var besatt av i 60-, 70-, og 80-årene; en nesten flamsk følelse for stofflighet og draperidetaljer; den rubinrøde kjolen, en flaskegrønn kappe som faller i skulpturale folder mot billedbasen; hånden som poserende og så vidt, som spilte hun på en harpe, holder tak i palmebladet – alle martyrers emblem i kristent symbolspråk. Lucia er den del av den katolske kirkes, så å si, elitelag med tidligkristne jomfruhelgener – i selskap med St. Agnese, St. Cecilia og St. Katarina av Alexandria.

Nøkkeltegnet, og grunnen til at vi kan vite hvem dette er, finner vi derimot i Lucias venstre hånd; som var de blomster på en stilk presenterer Lucia, bestialsk nok, sine egne øyne, hennes ikonografiske attributt. Hvorvidt disse ble hakket ut av romerske soldater etter at hun skal ha ydmyket Paschasius, guvernøren på Siracusa på Sicilia, eller de selv ble fjernet av Lucia for å fraråde kurtise fra en ung beundrer, er uklart – historien tilhører ikke de tidligste hagiografiene. Men sikrere er det at hennes navnekobling til lyset, hennes to øyne ofte servert på gullfat til den troende som et vitnesbyrd, har gjort Lucia til skytshelgen for alle blinde.