Om Emanuel Vigelands mausoleum «Hva der i denne sinnets blinde rus blir skapt»

La det bli lys

Først enser du knapt noe som helst. Men mørket, som først fremstår som gjenstridig og uoppløselig, gir gradvis etter for form og stille forvandling. Mer enn noe annet er dette en ensom erfaring; du er alene i dette mørke midt på dagen. Så: sakte trer en annen verden frem. Andre mennesker. Deretter: dette som føles som, og tidvis viser seg å være, en orgie av kjøtt, kropp og kaos. Men også lykke, lyst og lys. 

Omgitt av 800 m² med kropp leverer Emanuel Vigelands mausoleum et saktmodig, men overveldende introduksjonsnummer. Det 22 x 10 m store tønnehvelvet likner ikke noe annet i norsk kunsthistorie. Bygget stod ferdig i 1926, da maleren fylte femti. På tross av å være en kirkebygning i utforming, var det i utgangspunktet tiltenkt som atelier og museum for Vigelands kunst, selv om han meget trolig har hatt et mausoleum i tankene siden starten. Denne ble også en organisk forlengelse av lokalet etter kunstnerens død. Valget av å la sin egen urne og aske hvile over inngangspartiet – rommets mest berømte innslag – sannsynliggjør en nøye planlagt funksjonsregulering; få har så til de grader gjennomkuratert sitt eget etterliv og ettermæle i moderne tid. 

Synd og salmesang på Sørlandet

Vigeland er i dag hovedsakelig kjent for sine kirkearbeider, som i Vålerenga Kirke og Vestre Gravlund krematorium. I disse er det en sensymbolistisk dekorasjonspatos og ornamentering som pares med mer realistiske forelegg. Jugend-kunstens og senere art decos aggressive linjeføring og det danske murmaleriet, særlig representert ved Joakim Skovsgaard, utgjorde sentrale parametere for maleren. Innflytelsen fra prerafaelittisk kunst – ikke minst i sistnevntes forkjærlighet for rødhårede kvinner – er også markant.

Emanuel Vigeland vokste opp som yngst av fire brødre i et Mandal som på 1870-tallet befant seg i en nypietismens paradigme, og Vigelands barndom utspilte seg innenfor den puritanske protestantismens fromhetsregime. Dette er inderlighetskristendom hvor vekkelsesmøter og botspredikanter utgjorde den daglige bestilling. Faren, en kunsthåndverker og sørlandspatriark av gammeltestamentlig tapning, hersket over en barndom hvor straff og helvetesild var den rådende valutaen. 

Det Sixtinske kapell på Slemdal

Helt fra de første skissene til dette museums-mausoléet fremgår det klart at det er den historiske kapellarkitekturen Vigeland har hatt i tankene, og det er fristende å beskrive bygget som Oslos svar på det Sixtinske kapell i Roma. Uten sammenligning for øvrig. Allikevel, som byggverk betraktet bærer det i større grad preg av ungrenessansens kapellarkitektur enn den senere renessansens mer massive bygningsprosjekter. Tankene kan derfor vel så mye gå til Scrovegni-kapellet i Padua eller Cappella Brancacci i Santa Maria del Carmine i Firenze.

På vei inn i selve mausoleet passerer den besøkende et forkammer. På entablaturet over inngangen leser man Quicquid Deus creavit purum est – Alt hva Gud har skapt er rent. Dette er tiltalen som møter den besøkende som bøyer seg – ærbødig slik nettopp kirkerommet tradisjonelt innbyr til – og beveger seg inn i mørket.

Sex og skapelse, Darwin og Gud

Den latinske frasen over døren kan forstås som et credo over den visuelle verdenen Vigeland har fremkalt på innsiden. Kjent som Vita, denne billedsyklusen, med tilhørende skulpturverk i rommets fire hjørner, er tilegnet livet med stor L.  Over urnen på innsiden ser vi to skjeletter i erotisk forening, som var det en parodi på paringsakten – eller snarere en protest mot døden? Eller en hentydning til at døden ligger latent i selve unnfangelsesøyeblikket, som en skygge over miraklet? “The grave’s a fine and private place/ But none, I think, do there embrace,” skrev poeten Andrew Marvell på midten av 1600-tallet. 

Men dette er uansett en fortelling om den levende kroppen. Her vandrer vi, så å si, inn i Genesis. Skapelsesakten selv: Vi er omgitt av nakne kropper på alle kanter. Unge og gamle, menn og kvinner, men her er det fullkomment kvinnene og kvinnekroppen som dominerer. Kvinnen og barnet blir hjertet, så å si, i livsøkonomien. Her er kvinnen naturens representant. Det er den samme forståelseshorisonten og kvinnemetaforikken vi ser blant annet i Munchs Aula-utsmykning. Langt på vei opererer Vigeland også i det samme kjønnsdiskursive og idéhistoriske terrenget som Munch beveget seg i; dette er vitalismens kvinnefrykt og kvinnebegeistring i samme regnskap. 

All den tid Vigelands anslag er himmelvendt i henvendelse, ligger det i mausoleet ikke så mye en metafysikk og hinsidighetslengsel som en darwinistisk og materialistisk forståelsesmodell til grunn for menneskets lodd. Vi er prisgitt forplantingens betingelser alene. Men samtidig et lodd skjenket oss av skapergudens allmakt. Og det er denne Vigeland legger seg opp til: At den skapende kunstneren selv er en form for gud. Man er dømt til å leve i paradokser og kryssende verdensbilder i Vigelands verden.

Michelangelo og naturmystikk

Fondveggen var det eneste feltet som i utgangspunktet skulle dekoreres. Sentrum i denne komposisjonen er en mannsfigur som, med et barn i hver hånd, løfter de opp som var de skjenket lyset selv. Foran ham i delvis mørke ligger en nyforløst kvinne, og i sirkel omkring sentralkomposisjonen en skare av spedbarn som kretser rundt de to som en legemliggjøring av livshjulet. På venstre siden, som også er svakt belyst, kan vi skimte sammenvevde par i ulike seksuelle konstellasjoner samt fødende kvinner. Også her finnes barn som beveger seg lekende mellom de elskende kroppene.

Fondveggen er kanskje feltet hvor den åpenbare innflytelsen fra Michelangelos dommedagsfreske i det Sixtinske kapell også er sterkest. Men der sistnevntes sene mesterverk handler om den eskatologiske (læren om verdens ende og gjenfødelse) forhandlingen mellom frelse og fortapelse, er det hos Vigeland dette livet, og dette livets opphav og endelikt, som først og fremst ligger til grunn. Her hersker en idé om kvinnen, og ikke Gud, som frelsende makt. Den soldyrkende figuren, med trekk som minner om Vigelands egne, alluderer både til naturreligion og paganisme så vel som solens sentrale plassering i vitalismens ikonografi – kanskje aller best visualisert i Munchs Aula-freske Solen. Sol og Gud beveger seg inni og rundt hverandre i en skapelsesdialektikk med udefinerte symbolgrenser.

Vigelands uhelbredelig mystiske kroppskatedral på Slemdal reflekterer en følsom forhandling mellom naturvitenskap, det menneskelige driftsliv, kristen kreasjonisme, naturfilosofi og nyreligiøs spekulativ tenkning i et gesamtkunstwerk uten sidestykke.

Simen K. Nielsen