fbpx Artemisia Gentileschi – Kunsten å være kvinne

Artemisia Gentileschi – Kunsten å være kvinne

Artemisia Gentilleschi, "Judith halshugger Holofernes", 1620. Ufizzi galleriet, Firenze.  Foto: Wikimedia Commons
Kunsten å være kvinne, eller snarere, kunsten å være kvinne i kunsten, er Artemisia Gentileschi et illustrerende eksempel på. Utstillingen «Artemisia» skulle etter planen åpne 4. april i år på National Gallery i London, men museet er som så mye annet, stengt inntil videre. 

Artemisia er en av barokkens store kvinnelige malere som de siste tiårene har gått fra den totale glemsel til å bli en feiret og bejublet kunstner. Maleriene hennes oppnår i dag priser på godt over 50 millioner kroner.

Artemisia Gentileschi ble født i Roma i 1593, datter av maleren Orazio Gentileschi. Artemisia fikk opplæring i malerkunsten i farens verksted, bortimot den eneste muligheten for kunstutdanning en kvinne kunne håpe på, i en tid da kunstakademiene var forbeholdt menn. Andre store kvinnelige malere i kunsthistorien som Lavinia Fontana, Elizabeth Chéron, Elisabeth Vigée Lebrun og Angelica Kaufmann, er alle sammen, interessant nok, døtre av malere. 

Artemisia maler bibelske og mytologiske motiver der kvinner har hovedrollene. Hun maler alt fra krigerske kvinner og heltinner, til kvinner som er sårbare eller utsatt for overgrep. Hun gir oss et kvinneperspektiv på disse historiske og bibelske kvinnene. Artemisia var i sin samtid kjent for å skildre figurer i realistisk Caravaggio-stil, og for å bruke fargen til å uttrykke dramatikk. Hun har også malt en mengde selvportretter og hatt utsmykningsoppdrag - blant annet for den daværende, engelske kongen.

Interessen for Artemisia de siste tiårene skyldes ikke alene det at hun er en kvinnelig kunstner, men også det at hun er eksponent for et kvinnelig blikk i en mannsdominert kunstverden. Da kvinner inntok akademia for fullt på 70-tallet, dukket det opp et uunngåelig spørsmål om hvorfor alle pensumlister kun bestod av tekster av og om menn. Linda Nochlins kjente essay «Why Have There Been No Great Women Artists?» fra 1971, var banebrytende for en feministisk orientert kunsthistorie, og flere av essayets teser er like aktuelle i dag, som de var for 50 år siden. Tittelen stiller på mange måter et lurespørsmål, som fører til et bestemt svar. Selvsagt har det eksistert store kvinnelige kunstnere, store kvinnelige filosofer og store kvinnelige forfattere, som alle var anerkjente og berømte i sin samtid. Problemet er at når historien fortelles, da glemmes og ignoreres de, og historien fremstilles som om kunst og kultur er et “men-only” fenomen. Feministiske rekonstruksjoner av kunsthistorien har vært helt nødvendige for at vi, i vitenskapens navn skal få et sannere og riktigere bilde av kulturhistorien og status quo. Gjenoppdagelsen av Artemisia skyldes i stor grad feministiske kunsthistorikere som Mary D. Garrard og Linda Nochlin.

Artemisia Gentileschi «Susanna og de eldre», 1610. Schloss Weissenstein, Pommersfelden, Tyskland. Foto: Wikimedia Commons

Et av Artemisias tidlige bilder, «Susanna og de eldre» (1610), malt da hun bare var 17 år, er et godt eksempel på hennes egenart. Maleriet skildrer ubehaget ved å bli kikket på og ufrivillig gjøres til objekt for andres seksuelle begjær - rett og slett uønsket seksuell oppmerksomhet. Historien fra Daniels bok i det gamle testamentet, forteller om den unge og vakre Susanna som blir spionert på av to eldre menn, mens hun bader hjemme i sin egen hage. Mennene forsøker også å tvinge henne til å ha sex med dem, og vil anklage henne for utroskap hvis hun nekter. Gamlingenes falske anklager blir imidlertid avslørt av den kloke David, og Susannas ære reddet. Fortellingen har inspirert utallige billedkunstnere, blant annet Guido Reni, Rubens, Van Dyck, Tintoretto, Rembrandt og Tiepolo. Det som skiller Artemisias tolkning fra andres, er nettopp at hun viser ubehaget ved å bli iakttatt og invadert i en privat situasjon, framfor å gjøre det til en anledning til å male en pirrende voyeurer-episode, slik flere mannlige kollegaer gjør. I Tintorettos versjon for eksempel, gjøres betrakteren nærmest til en medsammensvoren med de eldre mennene - også betrakteren oppfordres til å begjære Susanna. Artemisias versjon derimot, oppfordrer betrakteren til å ha sympati med Susanna. Artemisia skildrer fortellingen fra Susannas perspektiv, der mannlige malere skildrer den fra en mannlig betrakters perspektiv. Denne perspektivforskyvningen gjør henne interessant fra en feministisk synsvinkel. Vestlig billedkunst er gjennomsyret av et mannlig begjær på kvinnekroppen, som i visse tilfeller grenser opp mot mykporno. Artemisia tar på subtilt vis til motmæle, og gir kvinner en stemme. 

En Caravaggista!

Mens Firenze hadde vært renessansens midtpunkt, var Roma barokkens sentrum, blant annet grunnet Vatikanets mange utsmykningsoppdrag. Roma var på 1600-tallet et Mekka for malerkunsten og tiltrakk seg kunstnere fra hele Europa. Også faren Orazio Gentileschi hadde utsmykningsoppdrag for Vatikanets bibliotek. Artemisia hadde følgelig muligheten til å se mye stor kunst. 

En av farens kollegaer og venner var maleren Michelangelo Merisi da Caravaggio (1571-1610). Caravaggio hadde stor betydning for malerkunsten i Roma og Italia på 1600-tallet. Ettersom Orazio og Caravaggio var kollegaer og omgangsvenner, har Artemisia sannsynligvis også møtt Caravaggio flere ganger som barn. 

Caravaggio var en mester i chiaroscuroteknikken, en malerteknikk som vektlegger kontrasten mellom lys og mørke, og gir maleriet en dramatisk effekt. Bakgrunnen er gjerne mørk og skyggelagt, mens sterkt lys treffer og definerer figurene. Caravaggio baserte seg på levende modeller og ikke idealistiske forestillinger om mennesker, slik det ofte var i renessansen. Figurene er gjengitt svært realistisk. Han pyntet verken på gamle, eller stygge og heslige, men gjenga dem akkurat slik de så ut. Orazio og Artemisia Gentileschi er to av mange som var påvirket av Caravaggios stil, men for begge gjelder at fargene deres er noe lysere og klarere enn Caravaggios. Artemisia videreutvikler Caravaggios realisme ved å male troverdige, framfor stereotype kvinnefigurer.

Artemisia er ikke den eneste kvinnen i kunsthistorien, ei heller i barokken, men det som gir henne en unik posisjon, er de store figurmaleriene som var uvanlig for kvinnelige kunstnere. En årsak til at kvinner ikke fikk adgang i akademiene, var at det ble ansett som usømmelig for kvinner å studere nakne kropper. Mange kvinnelige talenter var derfor henvist til å male blomster, stilleben, landskap, dyr og portretter, og å holde seg til små formater. Artemisia har sannsynligvis fått tilgang til å studere modeller i farens verksted, og var derfor i stand til å male store, historiske og bibelske figurmalerier på lik linje med gutta. Som biografen Mary D. Garrard sier det, det fantes mange «carravagisti», men kun én «carravagista». 

Barokkens #MeToo

Orazio anerkjente datterens talent, og for å bistå hennes kunstneriske utvikling, ansatte han kollegaen, maleren Agostino Tassi, til å gi henne ytterligere undervisning - noe som skulle få fatale konsekvenser. Bare 17-18 år gammel blir hun voldtatt av Tassi. Etter voldtekten tilbød han seg å gifte seg med henne. En kvinne som ikke lenger var jomfru, hadde liten verdi på ekteskapsmarkedet. Tassi trakk imidlertid ekteskapstilbudet, da det viste seg at han allerede var gift (med en kone han senere fikk drept). For Orazio var vennens svik utilgivelig.  I 1612 saksøkte Orazio Agostino Tassi for å ha voldtatt datteren. Rettsaken som fulgte, varte i fem måneder. Artemisia ble både kryssforhørt og torturert, men hun stod fast på vitnemålet sitt, og bedyret at hun snakket sant. Noe av torturen bestod av jernskruer som ble strammet på fingrene, en slags barokk løgndetektor. Tassi erklærte seg uskyldig, men ble dømt til et års fengsel. Han slapp ut før soningen var ferdig, gitt sine gode kontakter i Vatikanet. Alle dokumentene og vitneerklæringene er bevart. Rettsaken er i sin helhet oversatt til engelsk og gjengitt i Mary D. Garrards biografi Artemisia Gentileschi fra 1989. Det er en svært interessant lesning, både som et vitnesbyrd om en kvinneskjebne og en historisk tid.

Rett etter rettsaken malte Artemisia den første versjonen av et av hennes mest kjente motiver, «Judith halshugger Holofernes». Også dette var et populært motiv i barokken, som mange hadde malt før henne, men Artemisias versjon skiller seg fra andres ved innlevelsen hun legger for dagen. Handlingen er hentet fra Judiths bok i det gamle testamentet. Assyreren Holofernes ledet et angrep på israelittene, men den hebraiske enken Judith tok en slu hevn. Hun oppsøkte assyrernes leir og utga seg for å ville hjelpe dem. Her fristet hun Holofernes, som brant av begjær etter henne fra første stund. En kveld forsøkte han å forføre henne og fikk henne med seg inn i teltet sitt. Han var imidlertid så beruset at han ikke klarte å forsvare seg i det Judith hugget hodet av ham med hans eget sverd. Dødsfallet gjorde at assyrerene måtte trekke seg tilbake fra beleiringen, og Judith ble utropt til en jødisk heltinne. I likhet med Caravaggio, har Artemisia valgt å skildre selve drapsøyeblikket, der blodet bokstavelig talt spruter. Mens Caravaggios Judith ser lettere distansert ut i forhold til handlingen hun er i ferd med å utføre, går Artemisias Judith til oppgaven med engasjement og målrettethet. Judiths åpenbare engasjement i å ta hevn over Holofernes, gjør at mange leser Artemisias eget ønske om hevn inn i bildet. Artemisia kunne verken lese eller skrive, maleriet var hennes eneste måte å uttrykke seg på.

Caravaggio, "Judith halshugger Holofernes", 1599-1602. Galleria Nazionale d'Arte Antica, Roma.  Foto: Wikimedia Commons

Suksess i Italia og Europa

For å dempe på den offentlige skandalen etter rettsaken, giftet Artemisia seg bare en måned etter at den var over med den ukjente maleren Pierantonio Stiattesi og flyttet til Firenze. I Firenze oppnådde hun - som første kvinne noensinne - å bli opptatt i Accademia delle Arti del Disegno. Paret fikk flere barn, men bare en datter levde opp. Også hun ble maler, men har forsvunnet ut av historien. Etter hvert ble paret skilt og Artemisia måtte klare seg alene. 

I Firenze oppholdt hun seg fram til 1620, og her hadde hun stor suksess under Medici-familiens beskyttende vinger. Medici-familien beskyttet også Galileo Galilei som ble dømt til livsvarig husarrest fram til han døde i 1642. En påminnelse om hvor risikabelt det kunne være å utfordre den katolske kirkens syn, det være seg astronomi eller kjønnsroller. Mens hun oppholdt seg i Firenze, hadde hun flere utsmykningsoppdrag for Casa Buonarotti, og malte den versjonen av «Judith halshugger Holofernes» (1629) som henger i Ufizzi galleriet i dag. Dessverre er de fleste bildene hun malte i Firenze gått tapt. Etter Firenze hadde hun flere oppdrag i både Roma, Genova, Venezia og Napoli. I Genova traff hun sannsynligvis en annen av barokkens store kvinnelige malere, Sinfonisba Anguissola. Artemisia tilskrives æren for å ha spredd Caravaggios stil til alle disse italienske byene. Mary D. Garrard åpner også for muligheten av at hennes måte å skildre den nakne kvinnekroppen, kan ha inspirert selveste Rembrandt. 

At hun nøt berømmelse i sin samtid, vitner invitasjonen fra Kong Charles I av England og dronning Henrietta om. Kong Charles hadde datidens størst kunstsamling i Europa og inviterte flere italienske kunstnere til England. Her skal hun visstnok også ha hjulpet faren Orazio med takmaleriene i Queen's House i Greenwich, nå flyttet til Marlborough House (huset der dronning Maud ble født). Det var under oppholdet i England at hun malte det kjente «Selvportrett som allegori av malerkunsten» (1630) som nå kan sees i Hampton Court Palace i London.

Etter oppholdet i det kalde nord, dro hun tilbake til Italia og slo seg ned i Napoli. Napoli tilbød både et levende kunstnerisk miljø og mange godt betalte oppdrag. De siste årene av livet hennes vet vi ikke så mye om, her er det sparsomt med opplysninger. Hun døde i Napoli en gang mellom 1653 og 1656. Muligens døde hun i den store pesten i 1656, som tok med seg en hel generasjon av kunstnere. Artemisia forsvant etter hvert ut av historien, på lik linje med mange andre kvinner, til hun så ble gjenoppdaget i det 20. århundret. I flere århundrer ble bildene hennes feilaktig attribuert til faren Orazio eller maleren Caravaggio.

Kvinner trenger ikke å kvoteres inn i historien, de har alltid vært der, utfordringen ligger i at kvinner altfor ofte viskes ut av historien. Holbergprisens komite har gjort en innsiktsfull tildeling når de i år har valgt å gi prisen til kunsthistoriker Griselda Pollock.  Pollock får prisen for sitt arbeid nettopp med å skrive kvinner inn i historien igjen, og for sine feministiske lesninger av kunsthistorien. 

Artemisia Gentileschi, "Selvportrett som allegori over malerkunsten", 1638-1639. British Royal Collection, London.  Foto: Wikimedia Commons

Moderne feminister har blitt kritisert for å projisere sine egne interesser og verdier inn i Artemisias kunst. Selv om kvinnefrigjøring og likestilling, slik som vi kjenner det, er et moderne fenomen, glemmer man lett at dette har hatt en mangehundreårig historie. Den moderne feminismen har røtter helt tilbake til Christine de Pizan (1364-1430) og renessansen. Allerede den gangen pågikk det en debatt om kvinners stilling i samfunnet, den såkalte querelles des femmes. Kvinner kunne oppnå anerkjennelse for storhet, men ble sett på som eksepsjonelle unntak. Vår egen Ludvig Holberg er en av dem som deltok i debatten med sin Adskillige Heltinders og Navnkundige Damers Sammenlignende Historier fra 1745, der han løfter fram store kvinner fra historien. Det er ikke bare kvinnelige kunstnere som er glemt, også likestillingens historie - eller det at den overhodet har en historie - som ofte blir glemt. Det var først med stemmerettskampen at likestillingen skjøt fart i Europa. Å lese Artemisia inn i querelle des femmes synes betimelig. 

Artemisia Gentileschi, "Selvportrett som den hellige Katarina av Alexandria", ca. 1616.  National Gallery, London. Foto: Wikimedia Commons

Artemisia i National Gallery og Nasjonalmuseet

Bakgrunnen for den planlagte utstillingen i National Gallery, er museets nylige innkjøp av deres første Artemisia. Museet eier tusenvis av Europas største kunstskatter, men har få kvinner i samlingen sin (ca. 1%). Verket National Gallery har kjøpt, er et selvportrett av Artemisia som den hellige Katarina av Alexandria, malt i 1615-17. Det oppdages stadig nye bilder som tilskrives Artemisia. Også dette maleriet dukket opp fra det skjulte. Maleriet hadde vært i en fransk families eie i flere hundre år, der kunstneren var ukjent inntil verket ble solgt på auksjon i Paris 2017, og deretter fant veien til National Gallery. Maleriet har gjennomgått flere måneders restaurering før det nå skulle vises på utstillingen. At Artemisia maler seg selv som martyren den hellige Katarina av Alexandria, er ingen tilfeldighet. Legenden forteller at jomfruen Katarina, som levde en gang på 200-tallet, ble dømt til martyrdøden og skulle avlives ved radbrekking, en straff hvor lemmene knuses på et hjul. Men da hun rørte på hjulet, gikk det i stykker og i stedet ble hun halshugget. Spikerhjulet er blitt Katarinas helgensymbol. I maleriet setter Artemisia seg i Katarinas sted, og viser oss en kvinne som nektet å la seg knuse av en voldtekt. Hun holder også en seierspalme i hendene, en annen av Katarinas attributter. Selvportretter av berømte malere var populære blant kongelige og samlere rundt barokken. De mange selvportrettene hun har malt, tyder på stor etterspørsel. 

Artemisia Gentileschi, "Den angrende Maria Magdalena", 1640. Nasjonalmuseet, Oslo.  Foto: Frode Larsen/Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

I Norge er vi så heldige at Nasjonalmuseet i Oslo har et, muligens to malerier av Artemisia. Man vet med sikkerhet at «Den angrende Maria Magdalena» (1640) kan tilskrives henne. Gentileschi-eksperter hevder at også Nasjonalmuseets «Judith og tjenestekvinnen med Holofernes' hode» (1608), som man fram til nå har antatt at har vært et verk av Orazio, sannsynligvis også kan tilskrives Artemisia, og det er dette verket som er utlånt til utstillingen i National Gallery. 

Artemisia er ikke bare et feministisk ikon, hun når også ut til et bredt publikum. Sannsynligvis skyldes det livsappetitten, sansen for dramatikk og fargegleden vi finner i maleriene hennes. Bildene er suverent malt, både komposisjon og bruk av farger tåler tidens tann. Artemisia Gentileschi er så visst verdt en tur til London når bare denne koronaepidemien er over!

Artemisia/Orazio Gentileschi, "Judith og tjenestekvinnen med Holofernes' hode", ca. 1608. Nasjonalmuseet, Oslo.  Foto: Børre Høstland/Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.