Syk kunst Om sykdom og smitte i kunsten

Fascinasjon for sykdom og død

Når vi ser tilbake i tid, har kunstnere bestandig skildret sykdommens påvirkning på menneskelivet; fra Svartedauden på 1300-tallet, som tok halvparten av Europas befolkning av dage, til koleraepidemien som raste på midten av 1800-tallet. Helt frem til det tjuende århundre som begynte med spanskesyken og ble avsluttet med AIDS-epidemien.

Svartedaudens lidelser, med verkende byller og blodig oppkast, blir nådeløst skildret gjennom illuminerte manuskripter i senmiddelalderen, så vel som i renessansen. I renessansen er ofte dødsangsten formidlet gjennom allegoriske bilder. Et godt eksempel har vi fra en svensk kirkeutsmykning fra slutten av 1400-tallet, der en freske viser en mann som spiller sjakk med døden. 

Syk pike 

Selv om død og sykdom dukket opp som motiv gjennom både 16- og 1700-tallet, er det først mot slutten av 1800-tallet, med de opprørske og politiske engasjerte realistene, at tematikken blir helt sentral. For det første er det en rekke kunstnere som skildrer den grufulle koleraepidemien, som rammet særlig de fattige. Men realistene er også opptatt av hverdagssykdom, de som dør av tæring, underernæring eller tuberkulose. Det syke eller døende barnet blir et yndlingsmotiv hos kunstnere som ønsker å bryte med romantikkens idealisering av virkeligheten, og å gi et usminket bilde av samfunnet. Christian Krohgs rystende versjon er så skremmende realistisk at en lege kan stille en presis diagnose basert på de synlige symptomene: Den gulaktige, bleke og tilsynelatende litt fuktige huden, de rødkantede øynene, med mørke ringer under. 

Det eneste som bryter med den nådeløse naturalismen, er rosen hun holder i hånden, som er i ferd med å visne. Et symbol på livets flyktighet.  

Som et erindringsbilde

Mens Krohg skildrer de medisinske symptomene, griper Edvard Munch tematikken an på en langt mer personlig måte. Han formidler tapet av storesøsteren som døde av tuberkulose, da hun bare var 14 år. 

«Det var putetiden, sykesengtiden, dynetiden, javel,...» skriver Munch «... men jeg påstår at det neppe var en av disse malerne som hadde gjennomlevet til siste smerteskrik sitt motiv som jeg i Det syke barn...» ¹

Det er et gripende bilde. Munch lar maleriet flyte ut i malemidler, lar det renne, og gir det slik et immaterielt preg. Han maler henne slik han husker henne, sett gjennom tårer. Det røde håret ligger fuktig inn mot det bleke ansiktet som er nesten gjennomsiktig mot den hvite puten.  

En avmagret arm

Noen av de sterkeste sykdomsskildringene i kunsthistorien finner vi i den amerikanske fotografen Nan Goldins bildesyklus «The Ballad of Sexual Dependency». Denne serien, som Goldin selv har beskrevet som «… en visuell dagbok, hun lar oss lese» gir oss innblikk i Goldins egen krets i rock- og grunge-miljøet i New York på 70- og 80-tallet. Her har hun dokumentert sitt eget og sine venners liv med en sanselig umiddelbarhet. Bildene viser rusmisbruk og vold, ambivalente og vakre kjærlighetsforhold og vennskap, men altså også en rekke bilder av noen av hennes nærmeste venner som døde av AIDS. Det lavmælte bildet «Gilles’ arm» er blant de aller sterkeste. Bildet viser bare en utmagret arm på en sykehusdyne. 

Et bilde på smitte og spredning

Hvordan sykdommen tærer oss bort er tema også hos den Søramerikanske – kubansk kunstneren Felix Gonzalez-Torres. Verket “Untitled” (Portrait of Ross in L.A.) er en allegorisk representasjon av Torres kjæreste Ross, som altså døde av AIDS i 1991. Torres som selv døde fem år senere av den samme sykdommen, skaper en parafrase over Joseph Beuys ikoniske fetthjørner. I stedet for det motbydelige fettet, fyller han imidlertid sitt hjørne med fargerike, skinnende drops. Men prosjektet har definitivt en vond klangbunn. Dropsmengden skal nemlig tilsvare kjærestens vekt, som gradvis minsker etterhvert som publikum forsyner seg. Dette som et bilde på det smertefulle ved at mennesket langsomt visner hen og forsvinner.  Som en slags positiv motimpuls i dette arbeidet, er tanken at man regelmessig skal fylle opp med nye drops, som et symbol på evig liv, om ikke annet så som del av en elsket persons erindring. Når publikum tar med seg dropsene, spres verket som et virus, men ikke som noe negativt, drepende, men som noe vakkert igangsettende; en liten del av kunstopplevelsen som de besøkende tar med seg. 

Dette verket tematiserer sykdom, smitte og død, men også evig liv, på en vakker og poetisk måte. 

Fremover i tid skal det bli svært interessant å se hva slags kunstuttrykk som springer ut av covid-19. 

¹ Sitatet er hentet fra Ragna Stang Edvard Munch: Mennesket og kunstneren. Aschehoug, Oslo, 1992. s. 60. 

monapbjerke@gmail.com