fbpx Vakkert og viktig om lys og mørke

Vakkert og viktig om lys og mørke

Munan Øvrelid: The Prelude, 2020, olje på lerret © Munan Øvrelid  Foto: Øystein Thorvaldsen
I Munan Øvrelids utstilling Umørke på Galleri Haaken får maleriet stråle maksimalt i det som også er en intim og på mange måter minimalistisk presentasjon. Hvert bilde tildeles mest mulig virkningsrom. Ingen bakgrunnsstøy eller forstyrrende elementer. 

Munan Øvrelid: Umørke
Galleri Haaken
20. august – 13. september 2020

Å bevege seg rundt i Munan Øvrelids Umørke blir et forsøk på å balansere den språklige definisjonslysten med inntrykksentusiasmens språkløshet. At lys og mørke, forklaringskraft og ubegripelighet er gjensidig definerende størrelser. At maleriet ikke bare er noe vi skal be-gripe, men noe som skal gripe oss.

Avstandsfotografi. Munan Øvrelid: The Prelude, 2020, olje på lerret © Munan Øvrelid  Foto: Øystein Thorvaldsen

Maleriet, maleriet i maleriet, maleriet om maleriet etc. er det meta-mediale fokuset og den mediumspesifikke meditasjonen som omkranser Munan Øvrelids arbeid. Han har tidligere malt bilder som Kampen mellom karneval og faste (2018), hvor andre kunstneriske motiver – i dette tilfellet et Bruegel-bilde – vitterlig lever som skygger i billedflaten, ikonografiske ekko og gjenferd i det kreative maskineriet.

Denne blir også talende for den referensielle rikdommen i Øvrelids arbeid. Han tangerer og rekonstruerer maleriets historie i sirkulære tablåer som tilspisser spørsmål om stil, historie og mening i tusende potens. I sin inverterte og radikale perspektivering – som nettopp undergraver noen simpel sammenligning med f.eks. renessansemaleri, til fordel for problematisering og kritikk – oser Umørke av kjærlighet til maleriet som prosess og produkt. 

Munan Øvrelid: A Unicorns Death and the Birth of Speculative Symbolism, 2020, olje på lerret © Munan Øvrelid  Foto: Øystein Thorvaldsen 

Hyperaktiv hermeneutikk

Av de fem maleriene på utstillingen er det særlig tre som spesielt deler strukturelle og piktoriale likheter. A Unicorns Death and the Birth of Speculative Symbolism1 er som å våkne i et Hieronymus Bosch-bilde. Her åpenbares en billedramatikk som konstruerer teatertablåer med utgangspunkt i ungrenessansens idiom, mer spesifikt nordeuropeisk gobelin- og vevkunst fra 1400-tallet. Men også ungrenessanse i den mening at sentralperspektivet er det primære piktoriale premisset. Denne er dog invertert til å omfatte flate, vegger, gulv og tak. Modellert i 3D-program før den maleriske syntetiseringen, her konstrueres og dekonstrueres kunstteoretiske paradigmer mellom dybde og flate ustanselig. 

Språket Øvrelid bruker hadde heller ikke vært fremmed i samtale med navn som Benozzo Gozzoli og Piero della Francesca. Renkespill og intrigemakeri spilles ut mellom elskende i tårnvinduer og jaktlag til hest. En flamsk blomsterstilleben som tatt fra Jan van Huysum eller Ambrosisus Bosschaert, et annet Øvrelidsk motiv, truer med å ramle ut av rammen. Disse trompe-l'œil-grepene slekter både på den tidligmoderne fascinasjonen for illusjonsmaleri med optiske koder og grep, så vel som en mer samtidsteoretisk problematisering av billedskapningens subjekt og utsigelsesposisjon. En pinne penetrerer forgrunnen fra venstre med en kapteinslue. Det gjaller i jakthornet og den hvite enhjørningen må dø. Men akkurat som denne gjenfødes på ny i innhegningen sentralt i billedforgrunnen, er dette et maleri som oppstår på nytt, hele tiden. I mylderet mellom fortid, nåtid og fantasi fanget i en ustabil symboløkonomi, er meningsmetningen i Munan Øvrelids malerier massiv. Her er referanserikdom i pervers, ja hadde jeg nær sagt pornografisk skala.

Munan Øvrelid: Landscape with Man Hypnotised by Nature, 2020, olje på lerret © Munan Øvrelid  Foto: Øystein Thorvaldsen

Patos og flertydighet

I bilder som The Prelude og Landscape with Man hypnotized by Nature skriver Øvrelid seg inn surrealismens symbolretorikk. Hans flertydige objektverden fremstår notorisk volatil(flyktig) og upålitelig. Som i et Dali-bilde kan alt, til enhver tid, forandre seg. Dette er også tingenes triumf. Gjenstandene i verden lades, ja så å si finnes opp på nytt. I The Prelude presser Øvrelid sentraldetaljen i Manets ikoniske Frokost i det grønne inn i en kaffekopp; formspråk som sender tankene til både Constable, og impresjonister som Sisley og Monet omkranser det hele. Et teppe svever som et persisk eventyr over verden. Alt kan rekonfigureres og omdefineres uendelig. Dette er kunstneren som alkymist.

Munan Øvrelid: A Throw of the Dice, 2020, olje på lerret © Munan Øvrelid  Foto: Øystein Thorvaldsen 

Persiske tepper som gestalter gotiske glassmalerier og sommerfugler som bærer ugleblikk i vingespennet, er også motiver som har fulgt Øvrelids kunstnerskap. Disse er på samme tid hypnotiske og freudianske ladninger i et landskap som også leker med optiske bedrag og materialforventinger. Som mennesker i en post-freudiansk verden minnes vi således ustanselig på at «Das Gesetz des tages» (dagens lov og orden) er nødvendig forbundet med «die Leidenschaft zur nacht» (nattens lidenskap) for å snakke med psykiateren Karl Jaspers. At dagens lys og rasjonalitet eksisterer parallelt med nattens driftliv og kaos. Vi lever aldri utelukkende på fornuftens eller følelsenes gebet, men snarere dras vi imellom disse som eksistensbetingende. Som i Landscape with Man Hypnotised by Nature brytes den bukoliske landskapsklassisismen, hentet rett ut av Poussin eller Claude Lorraine, av ugleøyets motblikk, som urovekkende og konfronterende punkterer den pastorale harmonien. De døde fiskene, det eksponerte og nakne melonkjøttet; det mer underspilte, men fordreide perspektivet som setter dag og skumring opp mot hverandre. Dette er 400 års kunsthistorie i et utstillingsvindu. 

Avstandsfotografi. Munan Øvrelid: A Throw of the Dice, 2020, olje på lerret © Munan Øvrelid  Foto: Øystein Thorvaldsen

Det samme gjelder for A Throw of the Dice, som henter tittelen fra den franske modernistiske poeten Stéphane Mallarmé dikt, Un Coup de dés jamais n’abolira le hasard, som er blant de aller først som utforsket kalligrammet som språklig virkemiddel. Her hentes også skipbruddstematikken inn, som Øvrelid arbeider seg inn i. Som visuell dramatikk betraktet overgår denne nesten A Unicorn’s Death i sin Gericault-aktige haveriintensitet. Foreleggene her er dog hentet fra Turner, Delacroix og sveitseren Arnold Böcklin. Ikonografien selv fungerer som metafor for den maleriske malstrømmen som Øvrelid har orkestrert.

Et mektig og magisk menasjeri 

Malerienes indre spenninger er gjennomgående, og fremfor alt innkapslet i tittelen «Umørke». Denne er ikke så mye en negativ definisjon av lys, som et postulat om at lyset og mørket er to sider av samme sak. Dagen finnes ikke uten natten. Drømmen uten marerittet. Sammen forsterker og konturerer de hverandre, samtidig som de kollapser i og forvrenger grensedragninger, mellom ting og ting, betrakter og betraktet. 

I Munan Øvrelids bilder slipper ingenting unna. Alt skjer samtidig og alt kan peke på noe annet. Følgelig er den allegoriske temperaturen på kokepunktet. Av samme årsak er enkelte av Øvrelids bilder ofte på nippet til å overbelaste sanseapparatet med visuelle stimuli. Men en slik grensedragning mot sanselig overspenning er nettopp holdt i sjakk gjennom det møysommelige og begrensede utvalget og den klinisk presise utførelsen. Følgelig fremstår i siste hånd Umørke så elegant i sin kontrollerte representasjon av et ordnet kaos at «maktdemonstrasjon» er det eneste ordet jeg sitter igjen med.

1 Verket er nå offisielt innkjøpt av Nasjonalmuseet.

Simen K. Nielsen

 

Til informasjon er redaktør i Kunstavisen, Mona Gjessing, gift med en av eierne av Galleri Haaken. 

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.