Lekende tenkning i essayformat
Freuchen og Tenningen leker seg med bildene i boka, som sjelden er direkte illustrasjoner, men snarere et utvidende tankerom. Her knytter de an til Luchino Viscontis filmatisering av Thomas Manns novelle «Døden i Venedig» og byutvikling.
Game of Life: Feltkommentar samler essays og dokumentasjonsmateriale fra fire utstillinger vist i Kristiansand Kunsthall i perioden 2012–2019. Grundigheten og tankesprangene i boka er like oppfinnsomme som de er klart tenkt.
Jan Freuchen & Sigurd Tenningen: Game of Life: Feltkommentar
Lord Jim Publishing, 2020
Boka «Game of Life: Feltnotater» er både en manual og en utvidende, essayistisk ramme rundt utstillingene den springer ut fra. Grafisk design: Eller med a.
Hva er forholdet mellom sted og kunst? De siste tiårene har vi fått forskjellige varianter av stedsspesifikk kunst med alt fra land art og ulike typer sosialt orientert kunst. Til tross for fremveksten av stedsspesifikke kunstsjangre under senmodernismen, har kunsten hatt en tendens til å isolere seg sosialt, geografisk og kulturelt fra nære omgivelser: Den hvite kuben og museet setter så og si virkeligheten utenfor kunstveggene i parentes. Kunstutstillingsserien Game of Life på Kristiansand Kunsthall er slik sett, noe unikt. For her er ikke galleriveggen ekskluderende i forhold til utsiden og hva som pågår og har pågått der. Snarere er den en forsterkende og nyanserende linse for betraktninger rundt Kristiansand som by og sosialt, kulturelt og maktmessig sentrum. Det unike med disse utstillingene er hvordan de samler perspektiver fra en rekke situasjoner, historier, tenkemåter og uttrykk innenfor et kuratorisk konsept som favner uvanlig bredt.
Julius er en sentral tankefigur i Game of Life-prosjektet, siden han utgjør grensesnittet mellom dyr og menneske, men også blir et symbol på domestisering og menneskeliggjøring.
Med Game of Life: Feltkommentar – utgitt på Freuchens forlag Lord Jim Publishing – dokumenteres og reflekteres det rundt disse utstillingene. Kjerneelementer i tekstene, som er bokas bærebjelker, er sentrale sørlandsfigurer og hvordan deres livshistorie flettes inn i byens og landsdelens utviklingslinjer. Legen, kunstsamleren og dyrevennen Reidar Wennesland (1908-85), for eksempel, brukes som en inngang til hvordan byutvikling flettes sammen med byens dyrepark og kunst som byggesteiner. Dette før forfatterne diskuterer pedagogikkens utfordringer og, i forlengelsen av det, den omstridte Tangen-samlingen og Kunstsiloen som skal stå ferdig neste år. Bindestoffet i resonnementene i dette partiet av boka er imidlertid apen Julius eller nærmere bestemt forholdet mellom det dyriske og menneskelige. De ville og kreative impulsene i oss må temmes i oss, som i Julius, for at vi skal kunne passe inn i den innhegningen eller «menneskeparken», som den tyske filosofen Peter Sloterdijk (som Freuchen og Tenningen stadig kommer tilbake til) kaller det, hvor temningsprosessene gjør både kunst, aper og mennesker mer tilpasningsdyktige. Denne temmingen kombineres, for Kristiansands del, med en omfattende domestisering av byrommet hvor både kunsten og barnekultur blir gjort til varer som skal tiltrekke seg turister og opplevelseshungrige med tykke lommebøker.
Turisme er en sentral del av resonnementene i Game of Life: Feltnotater. Mildt motsigelsesfulle sammensetninger av tittel og bilde innenfor postkortformatet, som her, er en hyppig brukt figur.
Mer enn et påheng til utstillingene
Noe som gir denne boka et ekstra løft er at den ikke bare er et påheng til utstillingene, men gir disse en utvidende og klargjørende, essayistisk ramme. Boka er en slags manual til dem, om du vil. Bakenforliggende fortellinger hentes frem og kobles til kunstrommet som i utgangspunktet også er essayistisk betont, men som gjennom disse tekstene inngår i et distinkt tankeeksperiment og oppfinnsom, kunstnerisk stedsanalyse. Game of Life: Feltkommentar er en ganske eksepsjonell trykksak fordi den demonstrerer tydelig hvordan kunsten kan brukes som tankerom og refleksjonsredskap for å forstå et sted, men også hvordan denne stedsforståelsen kan utvides til en nasjons– og kunstanalyse som har en langt større rekkevidde. Jeg har spesielt sans for hvordan utstillingene, som hadde en kledelig kombinasjon av løs snipp og analyse, får et større nedslagsfelt gjennom boka. Men kanskje mest av alt er både bok og utstillinger definert av en fundamental letthet som ikke forsvinner i det uforpliktende eksperimentet eller formal selvfortapelse. Tvert i mot bringer resonnementene oss tett på betrakterens faktiske syn på by og kunst og minner oss om at både kunst og refleksjon er best når vi leker tenkende.