fbpx Når korset treffer kaffekoppen

Når korset treffer kaffekoppen

Ian Giles skaper solidaritet og kontinuitet mellom generasjoner av skeive.  Ian Giles: After butt, video 2018 © Ian Gills. Foto: Film still from After BUTT, 2018. Image courtesy Ian Giles.

Lydia Hauge Sølvberg: hold
Marius Engh: Bohemia (In the Gesture of Swimming or Praying)
Magnus Oledal: Det er den tiden på natten da jeg lurer på hvor lenge det er igjen av natten
Ian Giles: After BUTT

Kunstnerforbundet, Oslo
Står til 13. september 2020

Den første runden utstillinger på Kunstnerforbundet i høst spenner vidt, fra homofil solidaritet, til abstraksjon, forsøk på etymologiske utgravninger og hverdagens hellighet. 

Å abstrahere kan forstås som å ta et element ut av sin kontekst for å granske det i en annen. Denne andre konteksten kan variere, men i kunsten er det ofte formen som blir gjenstand for studier. Gjerne gjennom variasjoner over forelegget eller nye sammensetninger som enten utvider den opphavlige figuren eller bryter med den for å skape visuelle og ditto kognitive gnister og/eller gnisninger. Disse operasjonene medfører som regel også at det abstraherte elementet mister kontakt med den bruksfunksjonen det har hatt eller det helhetlige miljøet det har vært en del av. I Lydia Hauge Sølvbergs utstilling hold, presenteres vi for en arketypisk abstraksjon: Løv-relieffer gjengis som skulpturer. Disse fragmentene akkompagneres av såkalte kauser, en form for beskyttelse til fortøyningstau for båter, som har blitt hentet ut fra det bruksdefinerte kretsløpet de vanligvis befinner seg i. I verkene er både skogen og båtlivet borte, kontakten med natursyklusen og bølgeskvulp er brutt, formen gjenstår, foreviget: Foran skulpturene får vi isolert fragmenter av maritimt liv og natur, tingen står stille, og vi kan gruble over dets form og historie gjennom gallerirommets linse. Det er en poetisk karakter ved disse verkene som fanger linken mellom abstraksjon og refleksjon enkelt og godt.

Lydia Hauge Sølvberg går til kjernen av abstraksjon i sin rendyrkelse av fragmentet.  Lydia Hauge Sølvberg: «hold», 2020 © Lydia Hauge Sølvberg Foto: Thomas Tveter 

Å ta noe ut av sin opprinnelige kontekst kan også medføre en utvidelse av utgangspunktet, som i Ian Giles film After BUTT, hvor intervjuer i magasinet BUTT – et magasin for homofile som ble utgitt mellom 2001 og 2011 – blir fremført på muntlig vis av en ny generasjon lesere og en ny generasjon homofile. Å ta den andres ord i sin munn gjenoppliver ikke bare tekstene, men skaper direkte forbindelser til magasinets fortid. Det skaper en kontinuitet mellom generasjonene i den deloffentligheten dette tidsskriftet utgjorde. 

Gåtefulle utstillinger

Ifølge pressemeldingen er Marius Enghs utstilling en del av en pågående undersøkelse av den etymologiske opprinnelsen til (og utvanningen av) ordet «bohem», uten at jeg helt ser hvordan dette foregår. Den franske symbolistforfatteren Alfred Jarry er utgangspunktet. Det er et stort maleri av ham i utstillingen, men ellers er jeg usikker på hva som relaterer seg til ham. Kanskje de 24 terrakotta-panelene på veggen – montert nesten nede ved gulvet – gjengir eller fortolker scener fra hans skriverier? Ikke vet jeg, men dialogen mellom panelene og kobber-skulpturen sentralt i rommet, som kan se ut som en slags scene, og de andre elementene på utstillingen er både fascinerende og enerverende i all sin uutgrunnelighet. Det merkes at Engh tilhører generasjonen av vittige konseptualister med Standard (Oslo) som klekkeri og kryptering av det noen kaller for «budskap» som sitt modus operandi. Jeg liker best hvordan jeg må ned i dype squats(knebøy) for å se på de pussige terrakotta- «maleriene». Vil Engh fange oppmerksomheten for den kryptiske undersøkelsen sin ved å vri kroppen, og dermed kanskje også tanken, inn i en ny vinkel? Nei, jeg blir ikke klok på disse verkene, men samtidig er det noe gåtefullt ved dem som fortsetter å kile i hjernebarken.

Marius Engh både ergrer og fascinerer med sine «etymologiske undersøkelser».  Marius Engh: Fra utstillingen Bohemia (In the Gesture of Swimming or Praying), 2020 © Marius Engh/BONO Foto: Thomas Tveter

Magnus Oledals utstilling Det er den tiden på natten da jeg lurer på hvor lenge det er igjen av natten er i og for seg ikke er særlig mer klar enn Enghs, men den setter likevel i gang mer distinkte refleksjonsbevegelser gjennom små justeringene av helt hverdagslige ting og materialer. I Portmonteau (2020) ser vi litt sand og småstein som ristes uendelig langsomt rundt på overflaten i en firkantform. Kanskje et bilde på at materien ikke lar seg begripe gjennom rasjonelle former som kvadratet? Eller at den alltid vil bevege seg utenfor de rammene fornuften setter for den? 

Det hellige i hverdagen er et av temaene i Magnus Oledals verker, ifølge vår anmelder.  Magnus Oledal: «The Art of Innuendo«, 2018, Kaffekopp, servomotor, trekasse, elektromagnet, elektronikk © Magnus Oledal. Foto: Thomas Tveter

Aller best liker jeg The Art of Innuendo (2020), som består av en kaffekopp som langsomt sirkulerer på en trekasse, mens et rudimentært metallkors rytmisk trekkes inn i kassen slik at den lager et lite «klunk» hver gang den treffer koppen. Denne lille installasjonen mekaniserer en form for hellig aura i det hverdagslige og, gjennom gjentagelsen, påkaller Oledal en andakt som er i slekt med arbeid, den fysiske, dagligdagse verden, ikke høytid og åndelighet. En slags sekulær bønn? 

Kjetil Røed

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.