fbpx Refleksjoner rundt ideal og virkelighet

Refleksjoner rundt ideal og virkelighet

Installasjonsfoto: Jens Hamran

Hanna Fauske & István Lisztes: VERSUS 4
Kuratert av Bjørn Hatterud & Per Gunnar Eeg-Tverbakk
Trafo Kunsthall, Asker
Står til 19. april 2020

Flere av István Lisztes skulpturer fremstiller menneskekroppen rimelig realistisk, men så er det deler av figurene som går over i geometrien. Hodet erstattes med en perfekt formet kule eller en eller annen abstrakt figur, for eksempel. Bruddflaten mellom abstraksjon og figurasjon griper inn i hvordan vi forestiller oss mennesket – hvordan kroppen faktisk er, og hvordan den tenkes i standardiserte former. 

Et annet sted i utstillingen kan vi se en hel hær av figurer i gips, hvor hodet er erstattet av alt fra stiliserte husformer, en forenklet blomsterknopp, en halvmåne, en oval stein, en kvadratisk boks. I gapet mellom abstraksjon og figurasjon reises spørsmålet om hva som går tapt når idealiserte forestillinger styrer hvordan vi betrakter egen kropp og andres. Den perfekt formede kulen er ytterpunktet i en idealiseringsbevegelse, hvor anomalier, ujevnheter, og alt som ikke kan regnes inn i algoritmen for det perfekte mennesket befinner seg. 

Installasjonsfoto: Jens Hamran

Tingenes orden forstyrres

I denne utstillingen plasseres Lisztes sammen med den langt yngre Hannah Fauske, som helt eksplisitt tar for seg nettopp variasjoner over normaliserte eller standardiserte måter å organisere kropper og ting på, med en optikk som kombinerer omsorg, humor og ubehag. I et fotografi, som speiler Lisztes’ kuleformidlede montasje av ideal og virkelighet, ser vi en hårete mannemage som buler ut fra en snorrett veggflate. Ølmagens kurvatur samsvarer ikke med den vaskebrettflate veggen, med idealet, men nekter å skjule seg, dekke seg til, eller trekkes inn. 

Hanna Fauske (fra venstre): Tivolipikken, 2009, Gjemsel, 2008 og Det smalt i ´76 1976/2011. Foto © Hanna Fauske. Foto: Paul Fauske. Etterarbeid Hanna Fauske. Installasjonsfoto: Jens Hamran

I en serie fotografier ser vi en annen type dissonans. Forskjellige typer mat er dandert på tallerkener prydet med kongelige portretter: Halvspiste egg og bønner i tomatsaus svømmer over kong Harald og dronning Sonjas smilende ansikter. Foreningen av det høytidelige og opphøyde (de kongelige) og det hverdagslige og kroppsnære (maten), skaper en motsetning innad i verket mellom kretsløpet av mat, kroppsprosesser og sult, på den ene siden, og det vi helst ikke skal skitne til eller berøre, på den andre. Det skaper også en motstand i oss, og denne motstanden demonstrerer det tåpelige i den tingenes orden som forstyrres. 

Hva vi føler er som regel koblet opp mot en sosial regulering av hva vi skal like og ikke like, tenke og ikke tenke, se og ikke se. Når vi ser noe ekkelt eller stygt, for eksempel, er vi sosialisert inn i vemmelsens automatiserte ryddearbeid: Vi snur oss vekk, undertrykker, later som vi ikke har sett det vi jo uansett har sett. Fauske, derimot, trekker disse følelsene inn i tankene, inn i refleksjonen, ved å så direkte bryte med vaner og konvensjoner. De sosiale følelsene som skaper distinksjoner og skiller ting fra hverandre – vemmelse, stigma, frykt, men også begjær, kjærlighet og fascinasjon – forankres i betrakterens egen kropp. 

Balanserer vemmelse og refleksjon

I flere videoarbeid er det kjønnsidentiteter som er i flyt. Vi ser menn kledd som kvinner, som ikke bare er teatralsk feminine, men som – i ett tilfelle – spiser pølser og, på den måten, leker seg med falliske former på surrealistisk vis. Begjær, kjønnsroller og –organer sirkulerer i en morsom og mildt urovekkende ramme, som når kvinnemennene i et av verkene snakker og ler baklengs (og dermed vrir på språkets normale flyt også). I et annet videoarbeid snus forholdet mellom voksen og barn på hodet: En voksen mann sitter og kjærtegner en gelekrans, mens han gnir den inn med vaniljesaus (som igjen smøres utover veggen). I bakgrunnen klimprer en barnaktig melodi av typen vi hører på barne-TV for de aller minste (verket ble også innledet av en søt liten bamse). Her presses vi mot yttergrensen for hvor humor og vemmelse kan møtes, for det er uklare skiller mellom barnets lek, matlaging og den voksne mannens seksualitet. Den grisete «leken» bringer tankene mot både sæd og kjønnsorganer. Det er likevel ikke noe smakløst ved verket, for omsorgen mannen viser geleklumpen, balanserer med avslappet verdighet mellom lekens alvor, erotikkens ømhet og en empatisk åpenhet for verdens mangfold av ting samt potensielle betydninger. Vemmelsen utmanøvreres av kunstverkets egen myndighet som kanal for å revurdere hvordan vi skiller mellom voksen og barn, lek og seksualitet. 

Installasjonsfoto: Jens Hamran

Utstillingen minner oss om at enhver kunstnerisk fremstilling av et menneske, i større eller mindre grad, er et forsøk på å forstå hva et menneske er. Ikke i bokstavelig forstand, riktignok, som en direkte gjengivelse av en antropologi eller et distinkt begrep om mennesket, men som en vektlegging av hvor vi bør orientere oss når det skal begripes. Slik sett er det like mye det vi ikke ser, det som er utelatt, som blir del av kartleggingen. Eller, sagt litt annerledes, er det brudd fremfor kontinuitet som bidrar til tenkningen rundt det menneskelige, slik tilfellet – på mange plan – er med denne utrolig friske sammenstillingen av Istvan Lisztes og Hanna Fauske. 

I likhet med de andre utstillingene i Versus-serien, er kombinasjonen av kunstnere i utgangspunktet søkt og urimelig, men ser man først hvordan de jobber sammen om å skape et rom for grubling rundt ideal og virkelighet, følelser og fornuft, blir det raskt tydelig at Versus 4 stikker dypere enn de fleste andre utstillinger. 

Kjetil Røed

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.