Intenst innblikk i overskuddsfabrikken

Christian Montarou: Syn og Innsyn
Nesoddparken Kunsthall
20. juni – 16. august 2020

Teori og praksis

Dette er en utstilling hvor – slik den gjerne er i retrospektive utstillinger - dialogen(e) er et grunnpremiss. Forstått som retrospektiv utstilling samtaler Montarou både med sitt eget kunstnerskap og dets indre bevegelser og perioder, så vel som kunsthistorien og kunstteorien mer overordnet. I det hele tatt blir teori og praksis nødvendige forhandlingspartnere all den tid disse definerer hverandre gjensidig i Montarous arbeid. Både sømløse og brå overganger mellom modernismens strukturproblematikk, popkunstens ikonografi og postmoderne tegneeksperimenter kommer til syne i Montarous aktuelle utstilling.

Montarou er en kunstner med vidtspennende utstillingshistorie og stor kunstnerisk eksperimentvilje. En betydelig innkjøpshistorikk og samlingsspredning speiler et omfattende og innholdsrikt virke. I tillegg kommer offentlige utsmykningsoppdrag som Kommunegården i Sandvika fra 1992, Ullevål sykehus Kvinne- og barneavdeling fra 1998 og Psykologisk Institutt ved UiO fra 2005, bare for å nevne noen.

At det hersker en slags barnlig entusiasme og overskudd hos Montarou blir meningsdannende på flere plan. Han har arbeidet mye med stedsspesifikk kunst – flere permanente verk finnes allerede i Nesoddparken – og utsmykning som nettopp er myntet på barn og barnets opplevelseslogikk. Enten det er på Ullevål eller Tøyen og Luhr barneskoler. 

På samme måte kunne vi si at Montarous arbeider blir praktiske forlengelser av hans egen teoretiske og pedagogiske forskning. Bildene blir verktøy for å for å tenke med. Instrumenter som forsker i sitt eget medium.

Kunst og kontinuum

Montarous kunstnerskap roterer rundt maleriet som medium. Det er innenfor maleriet, vidt forstått, at hans teoretiske arbeid har materialisert seg. Et bilde som Kontinuum VI er symptomatisk for denne. Her tangerer proporsjonene rommet selv; det fremstår nærmest som om visningsrommet er tilpasset maleriene snarere enn omvendt. 200 x 200 er også blitt en størrelsesorden assosiert med Montarou, som han omtaler som «det intime format» – romforhold som kroppen kan innta og forlenges i, uendelig. Som var det den modernistiske medievirkelighetens svar på den vitruviske mann. 

Tegnsystemet hans er tidligere blitt beskrevet som «høyteknologisk» av Åsmund Thorkildsen¹, og disse påkaller helt klart etermediets frekvens- og pulserende anslag. Slik sett gestalter dette arbeidet både kunsthistorisk dialogbevissthet såvel som samtidens medieestetikk. Montarou maler seg inn semiotikkens dynamiske tegnkoder. Felleskulturelle symboler og ikonografi blir til enhver tid gjenstander for nye betraktningsmåter og forståelseshorisonter. Montarous bilder gir nettopp klare fortolkninger av det uklare semantiske feltet maleriet er del av. 

Mellom form og oppløsning, repetisjon og revisjon

Rutenettet, det såkalt «grid»-maleriet som regnes som selve innbegrepet av modernistisk maleri, er matrisen gjennom hvilket flere av bildene til Montarou arbeider og tenker omkring maleriet selv. Denne selvkommenteringen er modus operandi i den abstrakte flate-estetikken, og selv bruker Montarou dette som en slags «readymade», prefabrikkert basis for å utforske repetisjon og romforståelse i billedflaten.

Den gjennomgående skarpe fargeholdningen hos Montarou forsterker i enkelte bilder et slags urbant, neonopplyst New York-jazz-klingende billedklima som sender tankene til Stuart Davis’ popkunst-univers. Her er bybilder, dansere, våpen og instrumenter. 

Denne formen utvikles også i retninger som preges av formintern spenning mellom abstraksjon og figurasjon. Det som var synlig ved første blikk er ved andre blikk forsvunnet og blitt del av en annen helhet, som i Oslo Boogie Woogie. 

Disse fungerer nesten som innsyn i skapelsesøyeblikket, som om bildene nærmest ble til i betraktningsinstansen. Montarous maleriske musikalitet er her på sitt mest overbevisende i måten han rytmisk dirigerer repetisjoner og revisjonsmønstre i billedflaten.

Andre steder, som i tegninger, finnes kubistiske assosiasjoner, hvor bruken av bokstaver og tall minner om den syntetiske kubismen, i tillegg til malere som Charles Demuth. Også senere amerikanske ikoner som Jasper Johns, Robert Rauschenberg og Roy Lichtenstein – malere som tematiserer populærkulturelle emblemer i et samfunn som spyr ut bilder i bevegelse – er relevante samtalepartnere. Dette er det urbane maleriet in flux; billedverdener med en skyhøy visuell stimuleringstemperatur. 

Overbevisende overskudd

Men fra modernistisk ortodoksi, som preger mye av den visuelle problematikken i 90-talls bildene, viser også utstillingen små utdrag fra nesten diametralt motsatte eksperimenter i Montarous kunstnerskap. Det er op-art-pregede eksperimenter, tegninger fra 80-tallet som graver i surrealismens, drømmenes og psykologiens motivkatalog, hvor litterære allusjoner og metaforer krysser og befrukter hverandre gjensidig. Eller som i utstillingens ene videoverk som fungerer som en performativ forlengelse av Montarous arbeid med masker og masken som representasjonssystem. 

Disse innslagene kan også virke forstyrrende på betrakteren og kommuniserer nå og da i overkant brått med mye av det andre materialet. Her kunne utstillingstekster i lokalet bidratt med mer kontekst. Særlig i et kunstnerskap som er såpass teoretisk og konseptuelt sammensatt som Montarous. Men disse overgangene blir samtidig logiske uttrykk for et mangfoldig og levende kunstnerskap som Kunsthallen Nesoddparken gir en inspirerende fremstilling av.  

¹ Åsmund Thorkildsen, Nettverk, utstillingskatalog, Kunstnernes Hus kat. 549. Oslo: De norske Bokklubbene, 36.

Simen K. Nielsen