En sårt trengt stemme

Bouchra Khalili: The Nordic Chapter
Fotogalleriet, Oslo Kunstforening og TrAP
Står til 27. september 2020

Forrige fredag åpnet Oslo Kunstforening og Fotogalleriet et todelt utstillingsprosjekt, «The Nordic Chapter», av den internasjonalt kjente, marokkansk-franske billedkunstneren Bouchra Khalili (f. 1975). Soloutstillingen presenterer arbeider produsert i løpet av de siste ti årene, inkludert filmer, fotografier, installasjoner og kunstneriske publikasjoner. I utstillingen kommer betrakteren tett på det politiske aspektet ved historieskriving, tilknyttet frigjøringsbevegelser i både sør og nord. Utstillingen har en merkbar kontrast mellom fotografier som viser forlatte, folketomme lokaler, og filmer med et intenst nærvær hvor vi ser rett inn i menneskers sårhet og smerte. Kontrasten mellom tilstedeværelse og fravær av mennesker er svært virkningsfull, samtidig som det speiler undertrykkelsens grunnleggende mekanisme: inkluderingen og ekskluderingen av mennesker. 

«The Nordic Chapter» (2020) er Khalilis første soloutstilling i Norge, og er et resultat av et femårig samarbeid mellom kunstneren og de tre vertskapsinstitusjonene: Oslo Kunstforening, Fotogalleriet og TrAP. TrAP, som har som mål at den norske kunst- og kulturbransjen skal gjenspeile mangfoldet i Norge, understreker at Khalilis utstilling er svært etterlengtet. I dagens politiske klima, med en ny bølge av kamp mot strukturell rasisme og politisk eksklusjon, ser vi enda tydeligere hvordan datidens frigjøringskamper aldri helt mister sin relevans. 

Kontrast mellom tilstedeværelse og fravær 

Det første som slår deg når du går inn i utstillingsrommet på Oslo Kunstforening, er bildenes fravær av mennesker. Fotografiene, fra prosjektet «Foreign Office» (2015), viser ulike rom og steder som har vært sentrale for en rekke politiske grupper og aktører, inkludert festlokaler på hoteller, kontorbygg og trappeoppganger. Det finnes et påfallende tomrom i bildene, i og med at stedene vanligvis ville vært fylt av mennesker som arbeider, diskuterer, og vandrer rundt omkring. At rommene er fullstendig strippet for folk gir en uhyggelig følelse, samtidig som det folketomme på et paradoksalt vis bringer en høynet tilstedeværelse i bildene. Det spøkelsesaktige ved bildene skaper en slags sympatisk reaksjon hos betrakteren, som straks begynner å forestille seg hvilke mennesker som en gang befant seg der.  

Filmene i utstillingen har et dokumentarisk preg ved den dyptgående informasjonen om blant annet aktivister og antikolonialistiske frigjøringsbevegelser. Det virker nesten som om Khalili har gjort et poeng av å ikke fotografere mennesker, at de ikke skal være fryst fast og tiet stille innenfor en ramme. Når vi ser mennesker i utstillingen er det nemlig kun på film, hvor de snakker og er i bevegelse. Her kan vi se ansiktene deres som levende ansikter, ikke bare som en ubevegelig flate. Denne intimiteten opplever vi for eksempel i «Twenty-Two Hours» (2018) på Fotogalleriet, hvor to kvinner snakker rett inn i kamera; de forsvinner nesten i den svake belysningen, kun gjenskinnet i øynene stikker ut. De omringende skyggene peker på faren for forsvinning og usynliggjøring, både i form av rasemotivert vold og historieskrivingens manglende representasjon av de undertrykte. 

En sammenhengende utstilling 

Med sitt temporale aspekt knyttes fotografiene av de forlatte stedene og rommene til tematikken rundt tidligere frigjøringskamper. På Fotogalleriet ser vi et flertall fotografier av etterlatte gjenstander – mapper, notatark, kofferter med pass og brev – som også inngår i denne sammenhengen, ved at gjenstandene har en nær tilknytning til mennesker samtidig som de kun er objekter. Fotogalleriet inkluderer også verket «The Radical Ally» (2019), en slags kollasj hvor vi leser utdrag fra artikler som handler om å gjenvinne historien ved å tale for og fra folket. Artiklene bringer et tekstuelt aspekt, noe som knytter seg direkte til historieskriving. På denne måten arbeider komponentene i utstillingen sammen på et helhetlig vis, og det er ingen deler som føles overflødig eller malplassert. Snarere knyttes utstillingen sammen på et elegant vis: Betrakteren møter en tydelig formidling av hukommelsens politikk, samtidig som vi finner en subtil, politisk undertone i fotografienes spor av historie og mennesker. 

Høyst relevant tematikk

I lys av den siste tidens oppblomstring av kampen mot rasisme, med blant annet den amerikanske bevegelsen Black Lives Matter i frontlinjen, er «The Nordic Chapter» svært relevant. Utstillingen gir både dyp innsikt i politisk historie, og vekker sterke følelser knyttet til tilhørighet. Khalili retter et nådeløst fokus mot den kollektive kroppen, og understreker at stemmen aldri opptrer alene. At ubetinget, internasjonal solidaritet dypest sett handler om å tale for også de som ikke er tilstede for å tale, og at det essensielle arbeidet gjort av fortidige frigjøringsbevegelser fortsetter å forlenges ut i nåtidens pågående kamp mot politisk eksklusjon.