Forfall og verdien av vedlikehold
Bjarne Bare nøyer seg ikke med å registrere forfallet. Han legger til litt skjønnhet og en dose av det motsatte. Det gjør at du ikke helt vet hvordan du skal angripe bildene hans.
Bjarne Bare: «Breathing, Together»
Galleri OSL contemporary, Oslo,
17/1 – 22/2 2020
Hearst Castle er et landemerke i California der det troner høyt oppe i en ås. Bygningskomplekset har en overdådig arkitektur som mangler sidestykke, og bygget er blitt et symbol på den ytterste dekadense. Etter at det stod ferdig i 1947, etter en byggeperiode på 28 år, er det blitt et historisk landemerke, et nasjonalt ikon og en internasjonal attraksjon. Men det går med denne bygningen som med det meste annet: Den forfaller hvis den ikke blir tatt vare på.
Akkurat det er det Bjarne Bare har fanget i det store fotografiet som henger på kontoret hos OSL Contemporary. Omgivelsene er ikke uten betydning, siden galleriet holder til i det som en gang var garasjen til en brannstasjon. Her, i det som er ett av Oslos bedre samtidskunstgallerier, sitter historien i gulvet (normalt ville man sagt «sitter i veggene», men her er de dekket av nøytrale, hvitmalte plater). Med sin rustikke overflate avslører gulvet at her har det vært andre aktiviteter enn visning av kunst. I motsetning til det som vises i fotografiet fra Hearst Castle er dette lokalet vedlikeholdt. Dermed blir omgivelsene en poengtert kontrast til innholdet i flere av bildene i Bjarne Bares andre utstilling hos OSL Contemporary.
Mye dreier seg om forfall i utstillingen med den lett kryptiske tittelen «Breathing, Together». De tolv, store fotografiene viser blant annet et ødelagt bildekk («Tribology»), en kollisjonsskadet Folkevogn («Vocho»), en presenning som er så preget av elde at den antagelig kan stå av seg selv («Halfnoon»), og en betongskulptur full av sprekker og avskallinger («The Nostalgic»). På den annen side finner du bilder som spiller på skjønnhet. De inkluderer nærbilde av et marmorrelieff («Frieze», også det fra Hearst Castle), et sandete landskap med et elveleie («Riverbed», fra Death Valley), og en ung kvinne kledd i motorsykkeljakke, fotografert bakfra sittende på knærne i fotografens studio. Og du finner teknologikryptiske motiver av diodene i lystavler («Totality #2» og #3). På ett av dem ser du Facebooks logo, på det andre står det «La F» – hva nå det skal bety?
Titlene er både beskrivende og mystifiserende. Bildet med kvinnen i motorsykkeljakke er titulert «Idle Hands» (Ledige hender), noe som jo er direkte beskrivende ettersom modellen sitter med armene ned langs siden og med fingrene spredd utover slik at det bare er fingertuppene som berører gulvet. Et vakkert lys faller over ryggen og håret, og lyset bidrar til å gi det anonyme rommet form og karakter. De mest direkte beskrivende titlene er «Riverbed» og «The Accelerationist», et bilde av en mann med hjelm fotografert bak rattet i en racerbil.
OSL Contemporary har vist fotografi så å si siden galleriet startet. Det innebærer at Bjarne Bare (født 1985) står i en sterk tradisjon gjennom tilknytningen til galleriet. Men han greier seg godt på egenhånd. Han er en av grunnleggerne av fotogalleriet Melk i Oslo. Etter en bachelor ved Kunstakademiet i Oslo tok han i 2017 en master ved UCLA/University of California Los Angeles, der han fortsatt bor. Derfor er også størstedelen av bildene laget i California. «Vocho», av den ramponerte folkevognbobla, er imidlertid fotografert i Mexico, der Volkswagen har en bilfabrikk.
På den forrige utstillingen hos OSL Contemporary viste Bjarne Bare et bilde av et helt bildekk. Når han nå viser et vrengt dekk der bare gripeoverflaten er igjen, demonstrerer han en utvikling som går i negativ retning. I denne utstillingen er han opptatt av dystopiske visjoner (les: forfallet i Hearst Castle som et tegn på at hedonismens storhetstid er over), generelle forfallstegn og negativitet. Gjennom dette byr utstillingen på en realitetsorientering. Men det er ikke en sort-hvit verden – sett bort fra at bildene er i farger, men i en dempet fargeskala. Det finnes også innslag av håp gjennom den skjønnheten han beskriver. Dermed stiller han opp et tveegget bilde av verden. Han byr på en beskrivende forståelse som både sier noe om hvor ille vi har behandlet våre omgivelser, miljøet og oss selv, og en strime av håp.