En friere barndom

Høy estetisk bevissthet, men likevel noe som skurrer

Hunderi har en rekke utstillinger bak seg, blant annet på Fotogalleriet og Galleri Brandstrup i Oslo. Hennes nyeste fotobok preges av en stor estetisk bevissthet rundt lysets dynamikk, hvor lys og skygge anvendes som følelsesfremmende kvaliteter. Gjennom fotografier som uttrykker nærhet og ro, og som kretser rundt barnas lek, vekkes følelsen av at hjemmeskole er en mer organisk form for læring. Den helthetlige estetikken i prosjektet er imidlertid noe sprikende, og går av og til på bekostning av det konseptuelle utgangspunktet.  

Løfter frem fenomenet «unschooling»

Det første fotografiet i boken fungerer som et symbolsk «velkommen» inn i familienes alternative livsstil: Vi møter et inngangsparti med en halvåpen ytterdør, hvor et åpent naturlandskap skimtes i bakgrunnen. Andre fotografier ser ut som de er hentet rett fra 70-tallets bohemliv, hvor søsken lever tett på hverandre mens de sprader rundt i dongerikjeledress, strikkaklær og bare føtter. I de fleste av bildene er leken sentral, noe som formidler at det ikke finnes et åpenbart skille mellom læring og lek, slik det gjør på den institusjonelle skolen. Et viktig poeng i «unschooling», den formen for hjemmeskole som det sirkles om i Hunderis prosjekt, er nemlig foreldrenes grunnleggende tillit til barnas naturlige, indre drivkraft til å lære.

En annen tidsfølelse

Flere fotografier viser en nærhet mellom barnet og forelderen, som i sin tur uttrykker omsorg, tillit og tålmodighet. Barnas tilværelse fremstilles som mer flytende og rolig, ved at de lever tett på naturen, leker i skogen og interagerer med dyr. Naturen har lenge fungert som menneskets pusterom og tilfluktssted, et sted hvor tiden går langsommere og virkeligheten er mindre komplisert, mer intuitiv. Alle bildene i boken er fotografert med et analogt mellomformatkamera, som med sin langsomme prosess speiler barnas oppfattelse av tid. 

Opplæring i full frihet

En særegenhet hos Hunderi er måten hun tilfører dynamikk og liv i bildet ved å bruke lysets kvaliteter på variert vis. At lyset er et sentralt element forsterker følelsen av at det er noe naturlig knyttet til barnas læring; de er ikke påtvunget en steril mal, men kan lære på en fleksibel og organisk måte. Ett av de mest virkningsfulle fotografiene er svært mørkt, hvor kun ansiktet til et lite barn er lyst opp. Ansiktet er åpent og uskyldig, og viser barnets sårbarhet. 

Andre fotografier er derimot mindre interessante, både estetisk og innholdsmessig. Blandingen av fargebilder og bilder i svart-hvitt fungerer ikke alltid like godt: Svart-hvitt-fotografier tapper noe av innholdet i bildet, noe som krever en større bevissthet rundt estetiske kvaliteter. 

Fra forenkling til perspektivrikdom

Fotografiene er sporadisk ledsaget av utdrag fra intervjuer av de hjemmeskolerte barna. Utdragene tegner et positivt bilde på hjemmeskole, blant annet ved å påpeke at den tradisjonelle skolen har et strengt og overveldende tidspress, og at man ikke burde bli presset til å gjøre noe man ikke vil. Fotografiene og intervjuutdragene skaper ikke et veldig nyansert bilde på hjemmeskole – det må man lenger ut i boken for å finne.  

Bakerst i boken finnes en lengre tekst som inkluderer intervjuer av familien, i tillegg til et par professorer og en aktivist som har ulike innfallsvinkler. Her får leseren tilgang til mer dyptgående informasjon fra ulike perspektiver. Blant intervjuobjektene finner vi moralfilosofen Arne Johan Vetlesen, som er kritisk til hjemmeskolens privatisering av læring. At teksten inkluderer ulike synspunkter sørger for en mer helhetlig tilnærming til fenomenet. Born Free er altså ikke et prosjekt der Hunderi lukker seg inne i sin egen oppfatning, og blir stående utenfor familiene som en slags kikker. Hun søker heller bevisst etter refleksjoner og motsvar for å skape et utvidet diskusjonsfelt.  

Kvaliteten på fotografiene varierer

Hunderis kunstprosjekt forsvinner ikke i abstrakte, pseudo-filosofiske retninger, men er derimot klart og konkret. Fotografiene i prosjektet utgjør imidlertid ikke en like klar helhet, men varierer i grad av estetisk utforming. Mens noen bilder er slående gode, oppleves andre som litt uttrykksløse med mindre interessante motiver og virkemidler. Fotografiene er likevel en god innledning til teksten bakerst i boken, som åpner et bredt og dyptgående diskusjonsfelt omkring samfunnets tilnærming til læring.