Underspilt livskraft

OSLO
Iver Jåks
Materialfølelse og virkekraft
Tegnerforbundet
Står til 22. desember

– Min gud er kvinne.

Omtrent slik starter den drøyt 20 år gamle NRK-dokumentaren om Iver Jåks man kan betrakte dypt nedsunket i behagelige saccosekker i Tegnerforbundets mørklagte prosjektrom. Der kvinnen er gud gir et innblikk i Jåks’ bakgrunn og oppvekst, og hans forhold til natur og ideer om matriarkat og et feminint gudsbegrep. Dessuten, og ikke minst, gir filmen et blikk inn i Jåks’ erotiske billedverden, der orgier og ferme damer får spille seg ut i en levende strek. Disse tegningene legger ikke skjul på noe, men er heller ikke anstøtelige utover det man kan forvente av en kunstner som kompromissløst følger sine visuelle impulser. Like fullt ble han anklaget for å være pornograf, og utstillingen av tegningene i Karasjok ble truet med stengning.

Den erotiske dragningen står tilsynelatende i skarp kontrast til utstillingen utenfor, Materialfølelse og virkekraft, som først og fremst presenterer Jåks’ dokumentariske avtegninger av duodji, det samiske kunsthåndverket. Materialet har i hovedsak utgangspunkt i museumssamlinger, i tillegg til enkelte skisser til egne arbeider. Tre av Jåks’ karakteristiske og naturnære treskulpturer og en liten avrundet, Henry Moore- eller Barbara Hepworth-aktig skulptur-skjønnhet i kleberstein (Sieidi / Offerstein, 1972) bidrar til å fylle ut rommet i en utstilling som til tross for sitt kulturelt rike materiale framstår som litt tørr i snittet.

Blåser opp visjonene
Tørrsmaken har litt med presentasjonsformen å gjøre. Sett bort fra de fire skulpturene og filmen fra NRK, er hele Materialfølelse og virkekraft lagt ut i vitriner i rader langs veggene. Vitrinene er nok en praktisk nødvendighet for et materiale som er skjørt og uten rammer, men skriker etnografisk museum og ryggvond betrakterstilling.

Det første er det i og for seg ikke noe galt i – ikke minst materialet tatt i betraktning. Men siden utstillingen er ment å være en presentasjon av tegneren Jåks, skulle man kanskje ønske seg et mer fyldig utvalg. At Materialfølelse og virkekraft i hovedsak handler om flotte, men arkiv-pertentlige avtegninger av duodji får man altså ikke vite før man er der. Pressemeldingens formulering om at utstillingen presenterer et «omfattende kunstnerskap» og «tar utgangspunkt i at tegning er en egen erkjennelsesform», blåser opp både ambisjoner og visjoner for en utstilling som ikke helt svarer til annonseringen.

Holistisk perspektiv
Så kan man jo innvende at det samiske duodji innebærer et holistisk perspektiv der materialer, verdenshorisonter og livserfaringer overlapper og smelter sammen på sterkere vis enn tilfelle er under mange andre levesett. Slik må avtegningen av det sydde mønsteret i en knivslire eller utformingen av en melkebolle peke mot et videre landskap enn kun å ville registrere ornamental dekorasjon og praktisk form. Altså legger utstillingen som premiss at både tingenes utforming og avtegningen av dem åpner for perspektiver inn i en livsverden der alt henger sammen.

Det er ingen grunn til å ikke skulle ta innover seg en slik lærdom, utviklet og foredlet gjennom århundrers samspill mellom mennesker og livsvilkår, naturkrefter og åndeverdener. Fra sin «utenfra»-posisjon, som kurator Hanne Hammer Stien tar opp i sin katalogtekst, evner man nok likevel ikke å se totalen av slike dimensjoner i et såpass visuelt tilbakeholdt materiale.

Erotikken i døra
Materialfølelse og virkekraft er ellers ikke helt uten antydninger til livets safter. Like innenfor døra står den kroppsstore skulpturen Ipmiliid dánsa eller Gudenes dans, skåret til av kraftige trebord. Skikkelsene er nok inspirert av samme hjerteslag som de formfulle kvinnefigurene han utbroderte i sine erotiske tegninger. De kan også gjenfinnes i Jåks’ veggdekorasjoner i betong til De Samiske Samlinger i Karasjok.

Der utformet han også de sirkulære dørhåndtakene i messing. «Besøkende på De Samiske Samlinger syntes håndtakene var både vakre og funksjonelle, helt til det gikk opp for dem at formen er en videreføring av det lukkede penissymbolet», sier Jåks i et gammelt Aftenposten-intervju. Den luringen.