Formsterkt minnested for mennesker og busser

HOLE KOMMUNE
Nasjonalt minnested etter 22. juli ved Utøyakaia
Byggherre: Statsbygg
Ansvarlig for prosjektet: Manthey Kula i samarbeid med landskapsarkitekt Bureau Bas Smets
Kostnad: 622 mill. kr

Nina Marie Andersen er førsteamanuensis ved institutt for landskapsarkitektur, NMBU; landskapsarkitekt hos Pir II arkitekter.

Trafikksikkerhet trumfer

Etableringen av et nasjonalt minnested med alle sine fasetter bidrar til å markere betydningen av en viktig hendelse i norsk historie. Mye kan sies om prosjektet, som er blitt til etter tallrike innspill, kamper og omkamper, men ingen kan felle en endelig dom over det. Bagasjen den enkelte har med seg i opplevelsen av et sted blir særlig relevant når vi har med å gjøre så ekstreme erfaringer som mange har fra terroren 22. juli 2011.

At trafikksikkerhet og veinormer påvirker landskapet med negativt fortegn ser vi stadige bedrøvelige eksempler på i by og land. Resultatet for Utøyakaias del er kolossale støttemurer og tekniske strukturer. Tidligere ble bussene som fraktet folk til arrangementer på Utøya stående langs fylkesveien og i private oppkjørsler, noe som skapte både irritasjon og trafikkfarlige situasjoner. Dermed ble det et premiss for Manthey Kulas prosjekt at bussene skulle kunne kjøre ned til og snu ved kaia. Konsekvensen av dette premisset setter også et stort preg på oppfatningen av prosjektet betraktet av en landskapsarkitekt.

Den nye veien lander godt på sørenden av plassen. Og den støpte muren er i seg selv vakker og kan med en viss velvillighet tolkes som en versjon av områdets bratte bergvegg av ringerikssandstein som skjermer nivået ved fjorden. Et så omfangsrikt anlegg oppleves likevel helt feil her, både av hensyn til konteksten det skaper for å minnes og reflektere over en brutal og uforståelig hendelse, men også med tanke på hvordan offentlige midler blir disponert. Kjære Statens vegvesen, var dette virkelig nødvendig?

Tiden og vannet

Selve minnestedet ligger mot nord i den mest skjermede delen av området. 77 vridde bronsesøyler med inngravert navn og alder på ofrene, forbundet med hverandre, danner en vakker buktende kurve. Prosjektet er godt håndverk og holder svært høy kvalitet på form, materialer og detaljering. At trappetrinn har taktile markeringer som varsler nivåsprang forteller meg at vi blir godt passet på. Det er naturligvis vel og bra, men detaljen forsterker samtidig fornemmelsen av at forskrifter og normer har fått sette et stort preg på prosjektet.

Vegetasjonens vekst og utvikling, naturens syklus og variasjoner gjennom døgnet og året gjør tidsdimensjonen sentral i landskapsarkitekturen. Men sjelden kommer den så eksplisitt til uttrykk i form som her. Kurvens to buer som åpner seg mot vannet indikerer utstrekningen i tid da terroren fant sted ut ifra solens gang. Når jeg ser hvordan solen nærmest står stille på himmelen, får jeg en fornemmelse av hvor lange de altfor mange minuttene kunne oppleves den dagen i juli. I hverdagsprosjekter fungerer som regel ikke slike fortellinger, men her på Utøyakaia, hvor de besøkende er opplyste (det beskrives på informasjonstavlen) og til stede, er det et virkningsfullt grep.

Søylene er forankret i en konstruksjon i bergarten anortositt som følger den samme bølgende formen som søylene og går over til en kai i den andre enden. På siden mot vannet flukter steinen med grusen, mens den i bakkant danner trinn som tar opp terrenget. Dette skaper rom og sittemuligheter som forsterker minnestedet som en egen romlig plass hvor vi kan erfare og interagere, i kontrast til passiv beskuelse av monumenter. Samtidig danner natursteinstrappen en dominerende sokkel som løfter bronsesøylene opp fra bakken på en måte jeg oppfatter at skaper en avstand mellom installasjonen og miljøet som omgir den. Med et mindre fremtredende fundament ville kanskje de umiddelbare omgivelsene i større grad vært en del av minnestedet og vice versa.

Tyrifjordens varierende vannstand har spilt en rolle i utformingen. Minnestedet er lagt lavt, og når det flommer over vil deler av søylene bli stående under vann. Med dettes settes bronsesøylene i direkte sammenheng med Utøya – det ufravikelige hovedelementet som ligger der ute i fjorden. Tematisering av variasjonen i vannstand er fint, om enn litt mindre poetisk når den er styrt av regulering og ikke tidevannet. Da jeg besøkte plassen i juni, var vannstanden unormalt lav og fyllingsfoten godt synlig. Kanskje skulle minnestedet ligget enda lavere, slik at det oftere eller alltid var omgitt av vann?

Stedets symbolske kraft

Intensjonen om at de besøkendes bevegelse ned mot kaia og over biloppstillingsplassen skal oppleves som en forberedelse til møtet med minnestedet er svært god. Biloppstillingsplassen har et slags torgpreg, befriende uten parkingsoppmerking og med grus som knaser under føttene. Men foruten disse kvalitetene, ser jeg ikke helt hva som bidrar til gode rammer for en forberedende bevegelse.

De nyplantede trærne vil med tiden gi en lunere ramme for hele prosjektet og bidra til å dempe fjernvirkningen av den høye muren. Men vegetasjonen vil ikke skjerme bronseinstallasjonen fra prosjektets mer prosaiske komponenter. Dermed forblir veirampen med de enorme murene og biloppstillingsområdet visuelt til stede også vel fremme ved minnestedet. Kanskje kunne en romlig overgang til minnestedet gjort premisset om fremkommelighet for store kjøretøy lettere å akseptere?

Det som er synlig er imidlertid ikke nødvendigvis det vi ser. Vi vet at kaiområdet var sentralt for hendelsene 22. juli 2011. Her sorterer vi ut veirampen og bilene og retter blikket mot Utøya omkranset av Tyrifjordens speilende vannflate, som tross alt er minnestedets mest fremtredende motiv. Med all sin symbolske kraft er virkningen av stedet i seg selv uslåelig. Markeringen av Utøyakaia synes derfor veldig riktig.