Når kunsten viser empati for landskapet – mot en posthumanistisk dannelse
Flytt kongeeika til Rådhusplassen. Collage av Hanne Bat Finke fra essaysamlingen Byen - et landskap av livet (2019), utgitt av det danske Akademiraad (2018). Kongeeika er Danmarks eldste eiketre, som i collagen sætter byutviklingen inn i et landskapelig tidsperspektiv. Kan vi gi plass til trær over 1000 år? (https://www.akademiraadet.dk/assets/files/Landskabsudvalg/Booklet3.pdf.
Med vår tids klima- og mangfoldkrise har landskapsarkitekturfaget oppnådd en særlig posisjon som aktør i samfunnsutviklingen. Gjennom et nettverk av kunstnerisk samarbeid kan vi skape et oppgjør med en ensidig økonomisk utnyttet forståelse av våre økosystemer med utgangspunkt i begrepet landskaps-empati.
Landskapsarkitektur stammer fra hagekunsten. Gjennom de skiftende stilepoker er det skapt levende verk, med sterkt artikulerte terrengbehandlinger, vannsystemer og ikke minst plantematerialer, som direkte har reflektert menneskets forhold til begrepet natur, uttrykt gjennom en plankomposisjon og formkultivering av gitte stedsspesifikke forhold og planters vekst over tid: Fra de tidligste egyptiske tegningene av oasens vanningssystemer og dyrkingsmønstre, til den herskende elitens barokke, aksiale og geometriske parksystemer som fortsatt kan oppleves, og til dagens mer demokratiske landskapsanlegg.
Landskapsarkitekturen er i dag preget av å arbeide i et stort spenn fra regionale perspektiver til den konkrete lokale intervensjonen i 1:1, hvor nisjer og habitater for plante- og dyreliv kan gjenopprettes i en svært urbanisert verden. Man kan dermed betrakte landskapsarkitektur som et speil på samfunnets holdning til landskap. Med klima- og naturmangfoldskrisen har faget fått fornyet opmerksomhet med et stort spekter av oppgaver for landskapsarkitekter, ikke fordi samfunnet grunnleggende ser verdien av landskapet på nye måter, men fordi vår egen overlevelse er truet, og ikke minst fordi det er god markedsføringsverdi i alt som kan assosieres med noe grønt.
En viktig friksjon
De fleste fagområder på tvers av kunst og vitenskap jobber ivrig i bærekraftens navn for å være en del av det vi kan kalle klimamarkedet. Men måten vi nærmer oss løsninger på har i stor grad mistet den kunstneriske dimensjonen, og er snarere preget av det nyliberalistiske regimet som kjennetegner en global økonomisk tankegang der alle uten unntak spinnes inn i kapitalistiske nettverk. Her er både landskapsarkitektur og kunst ofte bestilt som ledd i en markedsføring av et investeringsprosjekt som preger vår tids byutviklingsagenda. Mitt hovedanliggende er å påpeke at den økonomisk frigjorte, utforskende tanken, uttrykt gjennom et landskapskunstnerisk inngrep er en viktig friksjon i videre utvikling av samfunnets deomokratiske rom. I jakten på det konstruktive samspillet mellom oss og alt annet som lever, er de kunstneriske prosesser i landskapsarkitekturen derfor spesielt viktig å fokusere på.
Hortus metropolis – storbyhagen - handler om iscenesettelse av planter i et overfylt rom av mennesker og infrastruktur – på Jernbanetorget i Oslo. 1. årsstudent på AHO, Didrik Leslie Hembery, viser her (2019) en mulighet for å åpne opp Jernbanetorget og skape ”spor” av planter, markert som et både sterkt beplantet beskyttet møte med byens mylder ut og inn på Jernbanetorget.
Hvordan griper vi som praktikere, kunstnere, formidlere og undervisere et slikt momentum? Og gjennom hvilke formuttrykk gis best mening til enhver kontekst og rom som skaper nye konstruktive møter mellom oss og alt levende? Det er her landskapskunsten kommer inn i bildet. Vi skal utdanne nye generasjoner til å kunne iscenesette byens arkitektur og dyrke landskaper på måter som tillater en reell sameksistens med andre arter frigjort fra grønnvasking, og hvor verdien av det levde ikke-humane livet settes i fokus med et posthumanistisk sett av verdier. Omvendt er det et problem hvis kunstneriske utsagn skal "selge" og ha eksistensbegrunnelse ut fra lønnsomhet eller verdiskaping i økonomisk forstand.
I arbeidet med kunstneriske metoder ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo har vi de siste årene, på en ny femårig master i landskapsarkitektur vært opptatt av hvordan man gir de nye generasjonene metoder for å navigere som designere av våre felles landskapsrom i fremtiden. I samarbeid med utøvende kunstnere har vi jobbet med musikk, den frie kunsten, essays som tekstform og scenekunst i oppgaveformuleringen. Samspillet mellom kunstarter er interessant å styrke til et felles opprop, i en tid hvor det er et akutt behov for å gi plass til nye grunnleggende livssyn. Dette forutsetter en evne til sterk konseptualisering som kan opprettholde det abstrakte i det konkrete. Landskapskunstneriske eksperimenter kan ta et stort medansvar for å skape rom som reflekterer tidens utfordringer og iscenesette steder som beskjeftiger seg med konsekvensene av den menneskelige tilstedeværelse.
Selv de norske fjellene, som stort sett forstås som et stabilt element, er i stadig endring. Forståelsen av dynamikken i terrenget bringes i oppgaven Musikerens Plass langs Akerselva i spill gjennom en musikalsk skisseprosess, hvor ulike musikalske uttrykk tegnes. Som et jyngende fjell beveger kontrabassens strengevibrasjoner armen og hånden i været og gir inspirasjon til skisser, som deretter granskes og omsettes til en konseptuell intervensjon 'på et gitt sted.
Å forholde seg til et tre som en levende artsfelle og skrive forsvarstale for et dødsdømt tre er et eksempel på en metode som skal stimulere til å sette trærnes rett til å eksistere i sentrum av byutviklingen. Hver student får tildelt et dødsdømt tre - en artsfelle i Oslo, besøker det i sin kontekst, studerer det gjennom fotografi, trykk, tegning og abstraksjon – for til slutt å representere treet i en forsvarstale i en simulert rettssak. Vi kaller oppgaven for Trees as companion species.
Å skape metoder som skjerper en form for landskapsempati er målet for den kunstneriske metoden, hvor også tekst som uttrykksform granskes. Når man kan skrive, kommunisere og argumentere, skjerpes samtidig forståelsen og utviklingen av eget prosjekt. Landskapskunstnerisk praksis er således en reflektert tilnærming som søker den subtile løsning på større landskapsutfordringer og som genererer interaksjon med andre kunstarter og samfunnsaktører. Det landskapssyn, som har drevet menneskets handlinger hittil, har spilt fallit, og derfor må fremtidens forandringer skapes med et posthumant blikk, hvor vi gjennom et nettverk av sterke kunstneriske samarbeid kan skape et oppgjør med en ensidig utnyttende forståelse av våre økosystemer. Kunstnerisk friksjon er avgjørende for å kunne formidle et nytt kollektivt utdanningsprosjekt som tar utgangspunkt i empati og dermed respekt for rommet som er tildelt ikke-menneskelige liv.
