Hva er landskap?

Nærbilde av gruveslagget fra Bingham Canyon Mine, sør for Salt Lake City, Utah / USA. Dimensjonene er enorme og et godt bilde for den nesten umåtelige vekten av menneskets produksjons- og konsumpsjonsmøstre på jordkloden. Foto: Janike Kampevold Larsen.

Det har skjedd en slags revolusjon i tenkingen om landskap de siste årene. Landskap er ikke lenger en fredfylt ramme for våre liv. De gror igjen, oversvømmes, graves opp, faller fra hverandre, fylles av hytter og vindmøller. De ligger midt i den politiske debatten. 

Professor Janike Kampevold Larsen, Fagleder for landskap, Institutt for urbanisme og landskapsarkitektur, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Da landskapsarkitekter i Norge begynte å kalle seg ved det navnet på 1960-tallet, var det delvis fordi man ble klar over naturskaden etter de store hydroelektriske utbygningene i Telemark. Forestillingen om hva som var landskap forandret seg på noen tiår – fra hager til sårbar natur som måtte forvaltes etter beste evne.[1] I dag er landskapene våre i et enda mer akutt behov for omsorg.

Vi risikerer å miste mye av det vi nå regner som våre landskap, blant annet de vakre formasjonene langs kysten av Svalbard som kan komme til å rase ut enten fordi permafrosten smelter eller fordi større mengder nedbør skyller dem bort. Foto: Janike Kampevold Larsen.

På 1960-tallet fikk vi de første refleksjonene omkring hva det moderne landskapet er. Landskap er en måte å se på, sa Denis E. Cosgrove, den britiske geografen som var en av de første til å skrive om landskap i nyere tid: ‘Landscape is a way of seeing’. Helt nylig har en annen britisk geograf, John Wylie, oppsummert det slik: ‘Every landscape is composed not only of what lies before our eyes, but what lies within our heads’.[1] Begge berører det viktige poenget at landskap ikke er noe i seg selv. Hva som er landskap for oss avhenger av hva vår kultur har lært oss å oppfatte som landskap. For Cosgrove er det imidlertid essensielt at en idé om hva som er landskap skapes gjennom praksiser, og oppfatningen av hva som er landskap er fleksibel og i stadig forandring. For ham er landskap ‘en kombinasjon av naturlige og menneskelige fenomener på et spesifikt område av jordens overflate’.[2] Han ser landskap som ramme for liv og arbeid mer enn som objekt for et estetiserende blikk og er krystallklar i sin kommentar til landskapsskjønnhet: ‘Å snakke om landskapsskjønnhet og -kvalitet er å ta på seg rollen som observatør heller enn deltaker’.[3] I stedet insisterer han på å se landskap som et sosialt produkt – som resultatet av en kollektiv menneskelig transformasjon av natur.

Urbane landskap, industrilandskap og veilandskap er alle produkter av våre kollektive behov og vår kulturs produksjon. Dette bildet viser en veiskjæring ved Majavatn langs E6 i Nordland, et produkt av geologi, menneskelig teknologi og økologi. Foto: Janike Kampevold Larsen.

Den europeiske landskapskonvensjonen (ELC) reflekterer dette synet. Den har til hensikt å ‘verne, forvalte og planlegge landskap og organisere europeisk samarbeid på disse områdene’, og den vier mest oppmerksomhet nettopp til brukslandskapet og hverdagslandskapet. [1] Men ikke minst definerer den landskap både som noe som er oppfattet på en spesiell måte, som noe som er for mennesker, og som formet både av menneskelige og naturlige faktorer: Landskap er ‘et område, slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkningen fra og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer’.

Dette er en mye nyere definisjon av landskap (2004) enn Cosgroves, men vi skal legge merke til at den bygger videre på en tradisjonell forestilling om at det er mennesket som står i sentrum: ‘et område, slik folk oppfatter det’. Hva da med de andre artene som bor i landskapet? Står mennesket utenfor landskapet og økosystemene, eller er vi deltagende i dem på linje med de andre artene? Er landskapet bare for oss?

Landskap er nemlig ikke bare en måte å se på, det er en måte å gjøre på, og de gjøres i ulike praksiser, både menneskelige og ikke-menneskelige. Landskap kan sees som en utøvelse som også bidrar til forming. Samfunnsgeografen Kenneth Olwig understreker at gressende dyr gjør begge disse tingene: de former landskap ved sin gjentagende vandring gjennom det. De holder det i hevd og har selv hevd til det gjennom denne aktiviteten. Både mennesker og dyr skaper landskap de har tilhold i gjennom tilvante praksiser og skikker som involverer bevegelser gjennom landskapet.[2]

Migrasjonsrute for reinsdyr. De sorte strekene viser flyttleien, de områdene reinsdyrene beveger seg gjennom under migrasjonen. De runde utposingene på linjene faller sammen med forhøyninger i terrenget, over tregrensen, og viser samlingsplasser for dyrene. Flyttleiens omfang og utspredning sier mye om sårbarheten i et landskap som gjøres av en art, reinsdyrene, men som ikke er synlig som migrasjonslandskap når dyrene ikke er der. Selve utsnittet er fra finskegrensa, Kautokeinoområdet, til kystsonen mellom Hammerfest og Øksfjord. Modellen ble laget som del av kurset Landscape Practices, på av den femårige landskapsutdanningen ved AHO og UiT, Norges arktiske universitet. Modell og foto: Karl Inge Rosén.

Landskap kan også gjøres av planter som for eksempel den norske kreklingen. Kari Anne Bråthen, professor i økologi ved UiT, Norges arktiske universitet, har i flere år forsket på hvordan kreklingen sprer seg fordi den responderer så mye bedre på temperaturøkningen enn andre arter. Dermed utkonkurrerer den tyttebær, blåbær og urter som er det viktigste for godt beiteland. Deler av Finnmarksvidden er i ferd med å bli et sammenhengende teppe av krekling og taperne er sauer og reinsdyr som mister beitene sine. Samtidig fører økte temperaturer til at både krekling og vierkratt gror inn i de få områdene der det kan være mulig å drive jordbruk i fremtiden.

 

Kurset Building a circular resource archive ved AHO dokumenterte spredning både av vierkratt og krekling i Varanger. Studenters kropper ble brukt som målestokk i et landskap der en antropocen temperaturøkning bidrar til ekstrem vekst i noen arter. Foto: Mehmet Deniz.

Den europeiske landskapskonvensjonen fanger ikke nødvendigvis opp den ekstreme situasjonen som det antropocene representerer – den geologiske epoken der mennesket øver like stor eller større påvirkning på jordens overflate enn naturlige prosesser.[1] Vi står for større endringer i jordoverflaten enn noen oversvømmelse, erosjon eller ras, og det er ikke et sted på jorden der økologiske prosesser ikke er infiltrert av avfallsstoffer fra våre produksjons- og konsumpsjonsmønstre. I tillegg kommer temperaturøkningen som faktisk gjør det umulig å si hva som lenger er en ‘naturlig’ tørke eller oversvømmelse. Noen har begynt å bruke ord som ‘naturkultur’, andre bruker betegnelser som ‘økologiske hybrider’ om det som før ganske enkelt var landskap.[2]

 

Kurset Building a circular resource archive ved AHO dokumenterte spredning både av vierkratt og krekling i Varanger. Studenters kropper ble brukt som målestokk i et landskap der en antropocen temperaturøkning bidrar til ekstrem vekst i noen arter. Foto: Mehmet Deniz.

Landskapsarkitekturen har som disiplin vært i det antropocene lenge. Den reparerer, for eksempel ved å åpne elveløp som har vært bygget ned i den urbane overflaten, og restaurerer ved å gjenopprette såkalt ‘myk’ infrastruktur i områder der myr og våtmark som egentlig skulle tatt unna for stormflo, er blitt dekket av asfalt – som for eksempel i Florida der orkanene gjør skade år etter år. Eller den kan bidra til å restaurere store industriområder: Da Stortinget besluttet at den store Svea-gruven på Svalbard ikke bare skulle legges ned, men at så godt som alle spor etter den skulle fjernes, var forbauselsen stor både i verne- og landskapskretser. Fordi Svalbardmiljøloven krever at området ‘så vidt mulig skal tilbakeføres til sitt opprinnelig utseende’, synes forestillingen om at landskap er noe som oppstår i skjæringsfeltet mellom menneskelig og naturlig påvirkning plutselig å være borte. På landskapsarkitekturstudiet i Tromsø gjorde Thomas Juel Clemmensen, professor i landskapsarkitektur ved UiT, Norges arktiske universitet, et studiokurs på Svea-gruven der han viser at landskapsarkitekturfaglig formgivning kan hjelpe et tidligere industrilandskap til å reparere seg selv samtidig som man hedrer sporene etter den menneskelige aktiviteten som har foregått i dem ved å klargjøre forholdet mellom de menneskelige og de ikke-menneskelige sporene i landskapet.

Studenter fra landskapsarkitekturstudiet i Tromsø på feltarbeid ved Svea-gruven på Svalbard. De materielle forhold på stedet ble grundig studert og dokumentert med henblikk på utvikling av alternativer til det planlagte oppryddingsprosjektet. Under feltarbeidet identifiserte studentene flere eksempler på såkalte ‘happy accidents’, der menneskets påvirkning på landskapets form og materialitet hadde gavnet stedets vegetasjon. Den materielle arven etter gruvedriften kan dermed også positivt påvirke den økologiske utviklingen i området. Foto: Thomas Juel Clemmensen.

Ideen om landskap i vår kultur er kanskje mer sammensatt enn noen gang. Det klassiske og sublime utsiktslandskapet dyrkes i Instagram-kulturen, og rendyrkes i arkitekturfaglige prosjekter som de norske Turistvegene. Samtidig blir det viktigere og viktigere at disiplinen arbeider med økologisk hybride landskap, med lokalsamfunn i store omstillingsprosesser og med naturbaserte løsninger for flom- og skredsikring. Dette betyr at den i større og større grad forplikter seg på det mandatet som gjorde at den fikk aksept for å kalle seg landskapsarkitektur på 1960-tallet.  Vi vil imidlertid få en hel rekke ‘nye’ landskap etter hvert som den menneskelige påvirkningen på kloden skrider frem, og vi må diskutere hva vi skal kalle de stadig nye hybridene der ulike arter, prosesser, kjemikalier og materialer møtes.

[1] Se Annegreth Dietze-Schirdewahn, ‘Fra hagekunst til norsk landskapsarkitektur’, kunstavisen.no, Se også Karsten Jørgensens ‘Grindaker og Gabrielsen, et vendepunkt i norsk hagearkitektur’, i Utestemmer, Jenny B. Osuldsen (red), Orfeus forlag, 2019.

2 John Wylie, Landscape, Routledge 2007, s. 34.                               

3 ‘[t]he integration of natural and human phenomena on a portion of the earth’s surface’, i Denis E. Cosgrove, Social Formation and Symbolic Landscape, Croom Helm 1984, s. 18.

4 ‘To speak of landscape beauty or quality is to adopt the role of observer rather than participant’, ibid., s. 14.

5 https://www.regjeringen.no/no/tema/plan-bygg-og-eiendom/plan--og-bygningsloven/plan/internasjonalt-plansamarbeid/landskapskonvensjonen/om-konvensjonen/europeisk-landskapskonvensjon-norsk-teks/id426184/, sist besøkt 27. april, 2022.

6 Kenneth Olwig; ‘Performing on the land versus doing landscape’, i The Meanings of Landscape, essays on space, place, environment and justice, Routledge, 2019, s. 139.

7 Begrepet ble først utformet av Paul J. Crutzen blant annet i ‘Geology of Mankind’, i Nature, no. 415, issue 23 (2002).

8 Rodney Harrison, ‘Beyond Natural and Cultural Heritage’: ‘Toward an Ontological Politics of Heritage in the Age of Anthropocene’, i Heritage & Society, 8:1, 24-42, DOI:

10.1179/2159032X15Z.00000000036, og Jane Wolff, Lexicon as theory: Some definitions at the edge of San Francisco Bay, i Delta Dialogues, Christoph Girot (ed), gta Verlag, 2017.

Teksten om landskapsarkitektur er muliggjort ved støtte fra Bergesenstiftelsen.

Teksten om landskapsarkitektur er muliggjort ved støtte fra Bergesenstiftelsen.

    Stikkord