Bjørvika – mellom fjord og iscenesatt kultur

OSLO
Bjørvika- og Bispevika-området
Masterplan utviklet av danske Gehl Architects Aps i samarbeid med SLA A/S. 
Selskapet BJØRVIKA står bak utviklingen.

Hanne Bat Finke, associate professor AHO, landskapsarkitekt maa, mdl.

Endringen av havnearealene langs Bjørvika og Bispevika har stått på i snart 20 år etter en masterplan utviklet av danske Gehl Architects Aps i samarbeid med SLA A/S. SLA har stått for store deler av realiseringen av landskapsprojektene i takt med oppføring av bygninger i området. Forutsetningene har vært ønsket om en tett masse av bygningsvolumer til primært bedrifter og boliger samt en konsentrasjon av kulturattraksjoner, betjent av en effektiv infrastruktur tett på tog, vannveier og et nytt trikkespor langs Dronning Eufemias gate. Det bærende elementet for masterplanens landskapsdel består av åtte såkalte allmenninger – områder - et kulturhistorisk begrep som kommer fra felles beiteområder eller byrom utlagt til mange forskjellige formål for de brukere, som ferdes der i det daglige. Bjørvikas områder er plassert slik at de skaper en romlig kontakt mellom de nye fjordbydelene og områdene bak – områder som inntil oppføringen av Barcode og den massive utbyggingen av havnearealene utgjorde byområdet Oslo som en relativt lav, åpen og utstrakt by omgitt av det stigende fjellandskapet mot nord. Fra planleggingens start har formålet vært å skape en høy grad av tilgjengelighet og flyt både langs fjorden og mellom de enkelte nye områdene innbyrdes. Det er også oppnådd en fin sammenheng på kryss og tvers som tillater en smidig utveksling for myke trafikanter fra Sørengas mest folkelige sted - strandbadet i sydøst - til Opera-allmenningen i den vestlige delen.

Bjørvika og Bispevika har som ny bydel reist seg langs kaikantene i en imponerende fart, og masterplanens intensjoner er fulgt opp ned til minste detalj. Gransker man planens beskrevne mål, vil det ikke herske noen tvil om at det er gjort rede for et hav av forhold som belyser hvordan områdets offentlige og private liv best kan utfoldes i fellesområder, på gatehjørner og kaikanter langs vannet. Blant annet er det gjort rede for mikroklimatiske konsekvenser av den planlagte byggingens høyde og tetthet som spiller en stor rolle for opplevelsen av landskapet mellom husene, akkurat som forslag til konkrete aktiviteter og attraktive oppholdssoner er lokalisert.  Det er dermed langt fra overlatt til tilfeldighetene hva og hvor Bjørvika skal kunne tilby opplevelser og aktivitetsmuligheter.

Allmenninger
De fire første allmenningene - områdene - er inntil videre nesten ferdig utformet: Opera-, Stasjons-, og Akerselva-området samt Bispekilen, hvor sistnevnte utgjøres av en kanalforbindelse. Festningsområdet langs Langkaia er midlertidig i bruk, hvor bl.a. SALT-bygningen ligger. Akerselva-området kan betraktes som den viktigste av alle, siden nettopp denne elven har hatt avgjørende betydning for utviklingen av byens industri og handel. Den utgjør i dag en uovertruffen grønn oase fra Maridalsvannet i nord, og fremstår som et relativ viltvoksende system frem til rørleggingen under området med jernbanesporene. Gjennom Bjørvika har utformningen av elven fått et annerledes, frisert uttrykk, et slags ”overdesign” preget av de nye bygninger og funksjoner omkring. Masterplanen gir ellers stor oppmerksomhet til både kulturhistorien, den grønne korridoren gjennom byen og betydningen av elven som et livsrom for fiskenes vandring fra saltvann til ferskvann, men selve utformingen og tilplantningen fanger ikke muligheten for å la elvens naturlige form og vegetasjon i å være i fri bevegelse. Tvert imot overlater ikke designet noe til tilfeldighetene. Her savnes vegetasjonens tilstedeværelse på egne betingelser, lik vannets innflytelse på former og bevegelse ved overgangen mellem land og vann. I det hele tatt savnes opplevelsen av en grønn korridor hvor landskapets dynamiske utvikling viser seg over tid. Ganske enkelt mer plass og dynamikk.

Gater, plasser, kanter og vanntrapper er generelt utformet med materialer i meget høy kvalitet og mange detaljerte mønstre, sittekanter og sinnrike løsninger på de mange forskjellige terrengnivåer, som gir adgang til vannet. Stasjons-området, som inkluderer fotgjengertrafikken over sporene er fra landingen mellom bygningskroppene i Barcode-stripen utlagt i en femkantet struktur i mørke belegningsstein, og kan anta mange forskjellige nivåer. Her på det et svært skrånende terreng skapt et interessant rom som kan oppleves som en landskapsskulptur i seg selv, og som samtidig løser funksjonelle krav; et sant håndverksmessig mesterstykke. På sydsiden av Dronning Eufemias gate flater terrenget ut mot fjorden i et større byrom mellom husene, hvor stationsområdets femkantede belegningsmønster fortsettes for å skape en sammenheng på tvers av trikkens grønne, markante trasé.  Fasadene i rommet er her uhomogene, kantete og uregelmessige, og preget av en viss uorden som gjenspeiles i det landskapsarkitektoniske formspråket. Selve plassrommet er dominert av to lekeapparater og beplantning, spredt i vilkårlige asymmetriske utsnitt i bygulvet.  Området munner deretter ut i en plass med vanndyser til springvann som iscenesettes av farvet lys i tusmørket. På en lørdag formiddag står foreldrene stuet sammen fra kaffebaren - i kø for å kjøpe cafe latte og croissanter til langt ut på plassen, mens småbarn klatrer rundt i de sikrede lekeapperatene. Dette er en velkjent scene fra tidens byliv hvor det å møtes henger uløselig sammen med kommersiell virksomhet. Der er et bemerkelsesverdig fravær av kulturhistoriske spor fra den tidligere havneaktiviteten i Bispevika som før den massive byudviklingen skapte grunnlaget for handel og produksjon – fullstendig visket bort og dermed uten videre avtrykk i den nye historie som er skapt.

Opera-områdets vannspeil, som er tenkt som et konsept formet av vannets forskjellige tilstander og som man samtidig skal møte når man går ut av stasjonens sydlige utgang, gir en direkte peiling mot Operahuset og fjorden, som Oslos viktigste identitet. Som nyankommen turist er man dermed ikke i tvil om hvor veien går. Lengst inne mot stasjonen mangler ferdigstillelsen av denne fortellingen (se illustrasjon), men nærkontakten med fjorden er gjenskapt og logisk i all sin enkelhet. Plassen med vannspeilet nærmest fjorden er bygget med en helling som tillater overflatevannet å stige opp midlertidig og fordampe under solen, til glede især for barn og fuglene i området. Belegningen med femkantene er gjentatt i nye variasjoner hvor også ledelinjer er markert som en rustikk stein. Opera-området rommer et av stedene med et markant beplantningsvolum: Den gamle fredede allé minner oss om hvilken romlig atmosfære gamle trær gir tilbake til byen hvis vi gir dem plassen over mange generasjoner.

Det kommersielle narrativ
Områdene i Bjørvika oppleves først og fremst som steder som leder menneskestrømmer fra broer, bane, trikk og busser mellem de største attraksjonene i området, spesielt Operahuset, Munchmuseet og Sørenga strandbad på en solrik dag, samt de mange nye arbeidsplassene og restaurantene, barene og cafeene i Bjørvika.  Man kan undres over at Dronning Eufemias gate (projekt av Oslo-baserte Dronninga Landskap) i denne sammenhengen ikke nevnes som en del av områdekonseptet som den mest frodige grønne aksen på tvers øst-vest i området med sine mange forskjellige tresorter. Selv få år etter tilplantningen fremstår beplantningen her som et tett løvtak som visuelt binder området sammen i et konsekvent, enkelt grep.

Med transformasjonen av Bjørvika og Bispevika fra industriområde til kultur, bolig og bedriftsområde har Oslo skrevet seg inn i den byggerusen som er styrt av byfortettingslogikken og har sprengt den mer funksjonelle plan- og arkitekturtraditionen, som især har vært kjennetegnet for skandinavisk byutvikling. Det globale narrativet om at bærekraftig bygging skal være høyt og tett og med individuelle bygningsuttrykk har rammet oss alle, og storbyenes innbyrdes konkurranse om turistenes penger utgjør en ikke uanselig del av den måten vi tenker byutvikling på. Hva som gjør den ene by særegen i forhold til andre burde vært avspeilet i lokale byggetradisjoner, klima og materialer og de større landskapsmessige forutsetningene. For Oslos vedkommende; et sydvendt, lunt og lefylt dalstrøk med elver og bekker rislende ned mot fjorden, med Akerselva som det sentrale grønne, åpne og naturlige strøket. I stedet står de nye bygningskroppene så tett at en stor del av dagslyset utestenges og mellemrommene som programmerte lommer, og hvor kontakten til det bakenforliggende fjellanskapet er bygget bort.

På tross av de arealmessige ganske store flatene som er utlagt til fellesområder i masterplanen, 40% ifølge Bjørvika byutvikling, forekommer disse langt fra som rom basert på brukernes område-premisser. De må tilskrives en form for overprogrammering og designmessige detaljer som ikke etterlater mye rom til tanker, fri lek eller en dynamisk utvikling av stedet. Stemningen er på grunn av de ekstremt mange formene, materialene, variasjonene og kantene mettet til bristepunktet. Kun utsikten over fjorden får øyet til å falle til ro for en stund: Den utsikten som fremdeles er Oslos fremste attraksjon. Det kommersielle utgangspunktet for utbyggingen av området er gjennomsyret av en form for ”skjønnhet” og gjør opplevelsen svært forutsigbar. Det savnes helt enkelt flere uformelle områder overlatt til subkulturenes viltvoksende og foranderlige liv, samt flere enkle landskapsarkitektoniske grep med plass til både ettertenksomhet, fugler og samvær på andre premisser. Oslofjordens eksepsjonelle utstrekning burde ha plass til pauser i det pulserende bylivet.

I en antropocen tidsalder hvor vi skal lære å forstå oss selv som en del av et økosystem i samspill med andre arter kan man spørre seg hvordan landskapsarkitekturen i Bjørvika stimulerer til denne tankegangen? Man kan også spørre seg hva som gjør transformasjonen av Bjørvika spesielt norsk? Til tross for et iherdig forsøk på å skape den ideelle masterplanen med programmer til både natur og kultur, oppleves et eklatant fravær av områder overlatt til et byliv med plass til det fremvoksende liv. Fjordens møte med Oslo er omvendt iscenesatt til bestemte formål og en bestemt kultur. Utover Dronning Eufemias gate kan man på liknende vis savne tilstedeværelse av større, enklere og mer frodige landskapsgrep som ville kunne oppfylle dette kravet og samtidig yte de mange spraglete fasaders modspill. Selv om mange kriterier for endringen fra industriområde til en bydel med boliger, handel og kultur er gått i oppfyllelse, er det ikke gitt mye plass til det kulturhistoriske sporet, spontanitet og matpakker! Arkitekter og landskabsarkitekter har uansett forsøkt, men det store spørsmålet er om premissene for oppgaveløsningen var optimal? Vi må spørrse os, om 20 års planer bør inneholde flere uprogrammerete steder som kan formes i en dynamisk utviklingsprosess. Den stramme programmeringen har med andre ord etterlatt en form for forutsigbarhet av hovedsakelig kommersiell karakter som går igjen i mange europeiske byer, og hvor den lokale kultur overstyres av et globalt perspektiv hvor turiststrømmen og pretensiøse handelsområder synes at være hovedingrediensen.

De siste områdene er tenkt som grønnere og mer rekreerende og med mer brukerinvolvering, og man kan håpe at lokalbefolkningen i større grad tilgodeses. Sukkerbiten er for Bjørvika en av de siste sjansene til å skape et annerledes sted  – ”Friområde” – en gestus overlatt til fellesskapet mellom både mennesker, fugler, vannkant, vegetasjon, himmel og hav i et dynamisk samspill.