Kort innføring i – Jeu de Paume, Paris

Under Napoleon på 1800-tallet ble den rektangulære bygningen som i dag huser Jeu de Paume oppført. Bygningen var ment som et supplement til det allerede eksisterende Orangeriet i Tuileries-hagen ved siden av Louvre. Opprinnelig oppført for å romme en større tennishall. ‘Jeu de paume’ - som direkte oversatt er spill fra hånden - er navnet på et ballspill som var en forløper til det vi i dag kjenner som tennis. Fra 1909 ble bygningen brukt som et visningssted for kunst, og i 2004 ble det omgjort til fotomuseet Galerie Nationale du Jeu de Paume.

Fotomuseet er grunnlagt av en rekke fotografiske stiftelser med formål om å produsere og arrangere utstillinger, debatter, forskningsaktiviteter, og publikasjoner – alt for å gi både anerkjente kunstnere og nye talenter visningsrom. Under den tidligere direktøren Marta Gili viste museet utstillinger av historisk viktige fotografer, sammen med utstillinger av samtidsfotografer og helt nye stjerner. Da jeg for en stund siden intervjuet Gili om hvorfor det er viktig med et eget visningssted for mediet, snakket vi om hvordan alle er fotografer i dag. Vår visuelle kompetanse er stor og nysgjerrigheten på mediet enda større. Hun presiserte hvor viktig det var for henne å skape et sted for absolutt alle parisere, i ulike aldre og fra forskjellige livssituasjoner. Museet er et sted for folket sa hun, særlig siden det drives med offentlig støtte.

I dag er det Quentin Bajac som driver Jeu de Paume. Den tidligere fotokuratoren ved Centre Pompidou og MoMA inviterte nettopp kurator Béatrice Gross til å sette sammen museets første festival for kamerabasert kunst. I festivalen med tittel Fata Morgana, fikk museet vist en rekke yngre samtidskunstnere som Diane Severin Nguyen og Euridice Zaituna Kala. Sommeren er viet til eldre kunstnere og levende bilder, både Jean Painlevé (1902-1989), og samtidskunstneren Marine Hugonnier får større retrospektive utstillinger der begge utforsker dokumentariske filmer. Til høsten får portugisiske Pedro Costa en retrospektiv Carte blanche. Og senere i høst åpner museet en mønstring rundt den italienske kunstbevegelen Arte Povera, dette i samarbeid med et annet parisisk visningssted viet til mediet, nemlig Le Bal.

Museet er altså på alle måter et levende og undersøkende senter for fotografi, i byen der fotografiet i sin tid ble oppfunnet. Jeg skulle ønske Oslo hadde et slikt museum, Nasjonalmuseet er endelig åpent. Jeg vet det finnes andre planer for Nasjonalgalleriet, men ville det ikke ha vært glitrende med et visningssted for fotobasert kunst nettopp der – et norsk Jeu de Paume?