Kvinner, kropper og kameraet
I sin seneste fotobok Say So utforsker og utfordrer den amerikanske fotografen Whitney Hubbs forholdet mellom kameraet og kvinnekroppen. Det føles betimelig.
Whitney Hubbs
Say So
SPBH Editions 2021
Bokdesign: Martha Ormiston
Den store, sorte boken består av 24 selvportretter av Hubbs hvor hun alene utfører mer eller mindre masochistiske performancer. Bildene er, ifølge forlaget, inspirert av en slags pin-up pornografisk bildestil. Som en tidligere Riot Grrrl-aktivist gjør Hubbs noe helt nytt med kunstner-selvportrettet», skriver den ikoniske forfatteren Chris Kraus i teksten man finner bakerst i boken. Kraus skriver også at Hubbs er en mester til å fremstille ambivalente tilstander. Plasseringen av teksten bakerst oppleves viktig slik at det er de 24 bildene som får mest fokus. Bildene har fått mye luft, bokdesigneren har gitt dem et oppslag hver slik at man får konsentrert seg og får brukt tid på hvert enkelt verk. Med rekvisitter som et ekstra bryst, ulike belter eller gaffateip, trykker Hubbs på utløseren mens hun poserer foran bakgrunner skapt av papp-plater, gardiner eller søppelposer. Det er ikke pent. Bildene er ikke estetisk vakre. Men de er sterke. Blikket er fokusert. Lyset er skarpt. Og uttrykket i ansiktet er bestemt. Det er hun som regisserer og iscenesetter, hun som velger utsnitt og eksponeringen av hvert portrett. Selfiene utfordrer hvordan vi ser på kropper, og handler kanskje om det å eie blikket på seg selv.
Bilder som terapi
I et tidligere prosjekt, Body Doubles, instruerte Hubbs andre kvinner til å posere som om de var henne. Hubbs opplevde det som vanskelig og ubehagelig å be kvinnene gjøre det hun ville, men prosjektet ble starten på denne undersøkelsen – Say So – av hvordan man fotograferer kvinners kropper. Ideen til selvportrettene kom til Hubbs i en periode med mye isolasjon og kjedsomhet, lenge før pandemien. I 2016 flyttet hun fra Los Angeles til upstate New York. Hun gikk fra daglig å være sammen med masse mennesker til plutselig å ikke se et menneske. Det føltes derfor naturlig for henne å vende kamera mot seg selv for å undersøke hvordan hun egentlig hadde det. Selv sammenligner hun selvportrettene i Say So med bilder av Boris Mikhailov elller Paul McCarthy, og ønsker å kanalisere deres bad-boy-oppførsel via en kvinnekropp.
Andres arbeid med kroppen
Prosjektet Say So handler for meg om å kunne løsrive seg fra folks forventninger om hvordan man bør være. Prosjektet til Hubbs fikk meg til å tenke på den finske fotografen Iiu Susiraja som lenge arbeidet med denne tematikken. Hennes serie kan for tiden sees på Nino Mier Gallery i Los Angeles. Med sine iscenesatte selvportretter utfordrer hun hvordan vi ser og vurderer kvinnens kropp. Hverdagslivet inspirerer henne, og prosjektet startet som en hyllest til outsidere som oppfører seg på en måte som ikke oppleves normal. Susiraja ønsker at folk finner ro til å gjøre akkurat det de ønsker i livet, uten å tenke på hva andre synes.
Jeg tenkte også på Hubbs prosjekt da jeg så utstillingene Be gone, bygones av Tuda Muda på STANDARD (OSLO) og Hvert Øyeblikk Teller på Henie Onstad Kunstsenter. Utstillingen av Samrridhi Kukreja /Tuda Muda´s arbeider på STANDARD (OSLO)består av kulltegninger av kvinnekropper. Ved første øyekast kan det se ut som at kunstneren gjør narr av egen kropp, men prosjektet handler om å lære å like og stole på sin egen kropp. Og på Henie Onstad Kunstsenter er utstillingstittelen hentet fra de vakre fotografiene til Rotimi Fani-Kayode som blant annet fokuserer på den sorte mannskroppen. Jeg håper at de forut nevnte kunstnerne og, ikke minst, Hubbs sine arbeider kan bidra til en endring av hvordan vi forholder oss til kroppen i kunsten. Det må være rom for alle slags typer. I alle fasonger. Som de er. Som tittelen på boken til Whitney Hubbs kan forstås: Si det, eller i dette tilfelle: vis det.