Trondheim er egentlig ikke en by

Bokanmeldelse
Tor Eystein Øverås
Å lese en by
Forlag: Uten tittel, i samarbeid med Trondheim Kunstmuseum, 2022
Omslagsdesign: Daniel Andersson

Tittelen «å lese en by», trigger forventninger: Hva ligger i forfatterens begrep om «by» og hvordan "leses" en by? Boken er forholdsvis tynn, så noen lærd avhandling er det ikke. Kanskje lar den seg kategorisere som et kulturkritisk essay i inspirert av Walter Benjamins skrifter om Berlin og Paris, eller et manifest om hvordan byen kan leses?

Gjennom å legge vekt på det å lese, blir leseren den egentlige hovedperson i boken. Bokens fortellerstemme leser byen, men det vi som lesere møter er tekster. Hvordan leseren forholder seg til teksten, blir delvis bestemt av hvilken sjanger den plasseres i. Øverås har tidligere skrevet i flere sjangre: romaner, essays og kritikker. Når vi legger bort boken, har vi fått tydelig for oss oppfatningene bokens hovedperson – forfatteren – deler med leseren om sin opplevelse av reiser til Berlin, Bodø, Kristiansund, Roma, Steinkjer, Oslo og Trondheim. Dette uten at det er en reisebok. Den har elementer i seg fra et krysningspunkt mellom fiksjon, filosofi, samfunnsanalyse og arkitekturhistorie, uten at det oppfattes som en undersøkelse av hvordan fenomenet «by» fremstilles gjennom ulike skrivemåter. Heller ikke dreier det seg om en beretning om en bestemt by, for eksempel Bodø, som figurer som et krysningspunkt i teksten. 

Fortellingen begynner i Berlin, der forfatteren triller barnevogn. Forfatteren oppholdt seg der i en periode da Berlin suget til seg unge, reseptive og ambisiøse kulturarbeidere av all slag. Vi møter hans blikk på og refleksjoner over en by som ennå ikke er befridd for sårene etter annen verdenskrig. Øverås betrakter Berlin i en periode da byen gjennomgår en forvandling underlagt logikken av et skifte fra industrialisme til en vesentlig kulturnæring i et postindustrielt Europa. Vi aner en ambivalens til forandringer i retning av en utvikling der idealet for flere og flere byer, er å bli opplevelsesarenaer for pengesterke borgere og en kreativ elite. Jeg leser ut av teksten en forståelse av dette skiftet gjennom sammenstillingen av historiske referanser, beskrivelser av byplan, terreng og arkitektur. Noe leseren får impresjonistiske glimt av under forfatterens rusleturer. Med det inngår boken i en sjanger vi forbinder med flanører, men det ordet peker i retning av en overflatisk dandy, og det er Øveraas ikke. 

Slik jeg leser forfatteren har han en fascinasjon for steder som har en fortid som brannruiner. Det kunne gjort teksten til en poetikk over hvordan en by som må reise seg fra asken, kan skrives. Det er den delvis også, når han samler sine refleksjoner over temaet i partiene der han skriver om Bodø, sin barndoms by, Kristiansund, Steinkjer og Namsos, som alle ble bombet i april – mai 1940. Det trer frem en estetikk som lå til grunn for Brente steders regulering, opprettet i 1940 og avsluttet i 1957. Leseren får et bilde av at de brente byenes arkitektur fikk sin karakteristiske form gjennom premissene av materialknapphet, hensyn til klimatiske forhold i konstruksjonsprinsipper og referanser til en eldre norsk byggeskikk. Egenskaper som har preget forfatterens følelser for byrommene han beveger seg i og som også preger den nøkterne, beskrivende tonen i teksten.

Noen ganger formidles det til leseren at forfatteren går lei. Øverås er så lei at når han oppdager at Agnar Mykle er født på Øya, blir han indignert over at byen har reist en statue av hovedpersonen i en annen bok skrevet av den langt mindre betydelige forfatteren Kristian Kristiansen. Indignasjonen får ham til å overse at byen har hedret den litterære helten med å oppkalle en plass etter Agnar Mykle. Ja, han er så lei mot slutten av boken, at forfatteren etter å ha forfrisket blikket med en rundtur blant nye bygg i Oslo, konkluderer med at den grunnleggende forskjellen på steder som kaller seg byer, er at i en ekte by kan du rusle omkring uten å ha annet mål for turen, enn å la blikket gli over et mangfold av sansninger. Problemet for forfatteren er at han har en oppfatning om at en tur i Trondheim ikke stimulerer til estetisk erkjennelse. Vandringen må ha et mål og ergo blir hans konklusjon at «Trondheim er ikke egentlig en by.» Oppdragsgiverne Hertling & Andreassens interesse, nysgjerrighet og kjærlighet til Trondheim deles ikke av Øverås, uansett hvor mye han triller barnevogn omkring i bydel etter bydel. Leseren sitter med en følelse av at til tross for at Trondheim gjennom sin historie har opplevd stadige og ødeleggende branner, er det først når forfatteren oppdager at duoen har tatt for seg en bygning tegnet av en gjenreisningsarkitekt, at interessen for Trondheim glimter til.

Teksten er på sitt mest engasjerende, der estetikken i reguleringen og byggingen av krigsherjete byer, blir konfrontert med senere tilføyelser og nye behov. Hvis vi leser teksten som en roman, så gjelder ikke innvendingen at hovedpersonen som leser byene, ikke har hatt blikk for at denne estetikken vokste frem i et miljø av arkitekter, der dirigenten var Norges store byplanlegger Sverre Pedersen, professor ved NTNU i Trondheim. Samarbeidet med myndighetene svertet hans ettermæle, men ikke mer enn at han i 1954 sto bak reguleringen av et bombet område av Berlin. Som essay betraktet går forfatteren glipp av et poeng som kunne bidratt til å samle et blikk som fremstår som en anelse flakkende.