Nettverksbyggeren

MOSS
Galleri F 15
Munchs mesener og samlere, venner og hjelpere 1900 - 1916 
Utstillingen står til 4. mai 2022

Munchs kunst har en åpenhet og variasjon, som gjør at det stadig er mulig å belyse den ut fra nye vinklinger og nye kuratoriske grep. Den aktuelle utstillingen på Galleri F 15 er ikke et øyeblikk kjedelig.

Gjennom Flaattens grundige katalogtekst får vi innblikk i hvordan Munch bygger sin karriere gjennom å spinne et nettverk av venner, beundrere og kunder, som også ble ambassadører for hans kunst. Nettet snøres sammen i form av en utstilling der kjernen er portretter av de viktigste aktørene, innkjøpene og bestillingene de foretok. Ved å fokusere på portretter, steder og eierhistorikken til maleriene, er det naturlig å gjøre et poeng i utstillingen av hvordan de ble presentert av samlerne som kulturelle trofeer på veggen. Galleri F 15 har i anledning utstillingen foretatt en utforsking av den opprinnelige fargesettingen av interiøret på Alby gård. Det er en påminnelse om at Munchs kunst i sin samtid, i stor grad har hengt på fargerike vegger, noe som har bidratt til den estetiske opplevelsen av hans bilder.

Høyborgerlige miljøer som motiv og ramme for kunst 
Jeg har sjelden viet så mye oppmerksomhet til fargesetting, veggtekster, fotografier og katalogteksten, som på denne utstillingen. Veggtekstene er sammenstilt med fotografier. Sammenhengen mellom tekst, fotografier av mennesker og miljøer, kompletterer utstillingstematikken på en forbilledlig måte. De er noe så befriende gammeldags som informative og opplysende. Iblant tilfører de til og med et anekdotisk krydder.

Første etasje er viet to grafiske serier. Serien av raderinger som inngår i mappen «Fra Max Lindes hus», 1902, fyller hovedrommet, innrammet i tunge, mørke rammer mot en grågrønn vegg. I anledning utstillingen er teatermaler Jens Wangs dekorative felter over dørene blitt tilbakeført. Det gir en diskret påminnelse om den intime, private rammen for Munchs kunst, der den prydet interiørene i private samlinger. Temaet for mappen er familien Linde, deres interiører og haven. Det virker som Munch trivdes som fisken i vannet i denne høyborgerlige atmosfæren.

Edvard Munch: Lindes fire sønner, 1902, kaldnål på kopperplate, motiv 320 x 225 mm. Tore Ueland Kolstads samling. Foto: Øivind Storm Bjerke.

Det finnes flere vitnesbyrd om at Munch hadde et spesielt godt lag med barn, og de raderte barneportrettene vitner om dette. I utstillingen eksponeres også grafikkmappen «Alfa og Omega», som spinner en historie omkring temaer som mann – kvinne, glede – smerte, dyr – menneske, liv – død. Men, det er ikke innholdet hverken i serien fra Lindes bolig eller i bildene av menneskenes eksistensielle grunnvilkår, men hvordan den grafiske serien blir produsert og distribuert gjennom det nettverk av kontakter Munch hadde opparbeidet i Skandinavia og Tyskland, som blir utredet i utstilling og katalog.

Sosial kontrast
Kuratorene tillater seg også å henge opp en stor reproduksjon av Munchs berømte maleri av arbeidere på vei ut fra en fabrikk (i Moss), i trapperommet. Bildet blir en voldsom kontrast til det sosiale miljøet som holdt Munch oppe sosialt og økonomisk, og som han var en del av fra fødselen av. Munchs slekt og venner, var en blanding av kulturell og økonomisk overklasse, som ikke alltid er ett og det samme. Munchs tilknytning til Moss og til Alby spesielt, blir understreket gjennom et lite pastellportrett en av gutt – antakelig en fattig gutt – tegnet i Nice 1891. Et portrett som endte opp som en gave hos eieren av Alby. Det henger i en krok i et rom der Munchs forhold til Moss blir presentert sammen med karikaturer av Munch i samtidens skøyerpresse og en festlig stumfilm der et grafisk blad av Munch inngår i scenografien. En stumfilm der venner og bekjente av Munch sto både for produksjon og skuespillerinnsats. Filmen er en parodi på det sosiale miljøet Munch var en del av og hvor sosial omgang i festlig lag, med betydelig inntak av alkohol ikke var et ukjent fenomen.

Samklang og kontraster mellom utstillingsrommet og bildene 
Når man trer inn i hovedrommet i andre etasje på Alby, er det rommet som helhet som påkaller oppmerksomhet. Veggenes intense, dype blåfarge, de hvite listene omkring døråpninger og vinduer, vindusfelt dekket av svart for å dempe lyset utenfra. Lyset i sneen i bildet fra Kragerø slår imot betrakteren, figuren av den unge Ludvig Karsten, malt i hvit dress mot en okerfarget plankevegg, står som en slank søyle i hagen på Åsgårdstrand.  Et dobbeltportrett av ekteparet Gierløff, malt på Grimsrød i Moss fremstiller en nesten parodisk kontrast mellom mannens massive korpus som sitter som en putrende energibunt foran den slanke og vare kvinneskikkelsen. Den mørke utstillingsveggen forsterker opplevelsen i det gule, blomstrede tapetet i maleriet. Portrettet av Max Linde i blått seilerantrekk, fremstiller modellen i hans stue. Han hviler mot et flygel. Hodet er plassert i bildeflaten mot en smaragdgrønn vegg som avsluttes mot et sterkt opplyst rom til høyre. Bildet poengterer hvordan Munch inndeler bildeflaten i et abstrakt mønster av geometriske felter. Munch hevdet selv som eldre mann at da kubismen kom var det ingen nyhet for ham, dette hadde han jo selv drevet med for lengst.

Utstillingen viser den viktige rollen rommet Munch plasserer sine modeller inn i, den rollen de spiller i hans kunst. Det er bestemmende for komposisjonen, stemningen og fargebruken i bildene. Bevisstheten om hvordan Munch bruker fargen som et selvstendig element i oppbyggingen av bildene og som del av karakteristikken han gir av personer og landskaper, blir gjennom samspillet av bildenes koloritt og fargesettingen av rommene poengtert og utdypet. Jo flere lag av sosiale og estetiske sammenhenger vi får avdekket gjennom denne utstillingen, jo rikere fremstår fortellingen om Munch og hans kunst. Det gode med denne utstillingen er dessuten, at den har perfekt størrelse. Man blir sulten på mer Munch!

Oppdatert 20. februar 10.00