Nye forbindelser

OSLO
MELK galleri
SYNTHESIS
Kunstnere: Kaya Wilkins / Admir Batlak / Simona Barbera
Nina Skarsbø / Fahrad Kalantary / Mary N. Hasavari
Karen Nikgol
Kuratorer: Mary N. Hasavari og Karen Nikgol
Står frem til 6. mars.

Oppdatert 18. februar.
 

I følge Store Norske Leksikon betyr ordet syntese sammenfatning eller forbindelse av enkeltheter til en større helhet. Den korte presseteksten til den nylig åpnede utstillingen SYNTHESIS på MELK består av fire forskjellige definisjoner på hva syntese betyr. Som adjektiv, hvis man kunne si ‘I Am Synthesis,’ betyr det at man er en multikulturell person, en som innehar to eller flere ulike kulturelle identiteter, ulike kjønn eller tilhører ulike religioner.

MELK – som fikk sitt navn fra galleriets første lokale i en tidligere melkebutikk i Københavngata – har siden 2010 viet plass til å vise nytt skandinavisk fotografi. Galleriet har et mål om å øke vår kunnskap om samtidsfotografiet og dens posisjon i regionen, og inviterer hvert år gjestekuratorer til å komme med sine bud på hvor vi er. I dette tilfelle handler det kanskje mest om hvor vi bør være. Ideen bak utstillingen er god, men jeg er ikke sikker på at ønsket om en bredere inkludering kommer igjennom.

En collageskulptur
Den mest kjente av utstillerne, Kaya Wilkins, kjent under artistnavnet Okay Kaya, har med tre fotografier med fellestittelen Curtain, Drapes etc, som fokuserer på homogene byrom. Simona Barbera viser lydinstallasjonen Unfolding som er utviklet spesielt for utstillingen. Den inneholder ifølge kunstneren opptak av kroppslige bevegelser og stemmer ute i byrommet. Jeg blir fanget av den poetisk voiceoveren som beskriver farger og flater som personen som snakker er omgitt av. Nina Skarsbø viser syv mindre maleri-skulpturer laget av epoxy, marmorsand og pigment, og Admir Batlak har i en stor veggskulptur sveiset sammen lag på lag med nylonpaljetter og ull og gitt den tittelen Flying in the Sun, Loving in the Vain.

Admir Batlak: Flying in the Sun, Loving in the Vain, detalj, 2022. Foto: Christian Tunge

Han kaller skulpturen for en større collage med referanser til mote, historie, sosiale bevegelser og mainstream-kultur, og er interessert i å utforske hva tilsynelatende kontrasterende referanser kan bety sammen, både tematisk og visuelt.

Kuratorene inkluderer seg selv
Innerst i galleriet blir det vist tre filmer i loop. Farhad Kalantary viser det lett enerverende verket The Day of Removal med tett filming av bygningsarbeidere som borer i asfalt. Formålet er å formidle følelsen av den fysiske belastningen kroppen opplever av å jobbe på den måten - og det virker. Kurator Nikgol viser den 11 minutter lange filmen Ecstasy som tar for seg møtet mellom kropp og ånd, og kurator Hasavari viser første del av en trilogi med tittel The Tower. Dens svært ambisiøse formål er å fortelle historien om verdens første poet, Enheduanna, og om hennes eksistens i tre parallelle univers, hvor hun legemliggjør et tårn, et orakel og en yppersteprestinne. Alle de tre filmene skal være fra det samme materialet og med det vil Hasavari undersøke hvordan noe kan være det samme og noe eget samtidig. Jeg ser frem til å se de to andre filmene i triologien.

Jeg er som regel skeptisk til at kuratorer viser sitt eget arbeid i utstillingene de setter sammen, men hvis temaet og formålet i SYNTHESIS handler om å tilhøre ulike kulturer og få til en sameksistens mellom disse, gir deres verk mening.

Sitt eget rom
I kuratorstatementet skriver Nikgol og Hasavari at de ofte føler at deres kreative rom blir begrenset og definert av folk som vil redusere dem til det de kaller for ‘eksotiske ofre av sin kulturelle bakgrunn.’
Kuratorene knytter den aktuelle utstillingen an til en bevegelse de kaller syntesismen* - en ny kunstnerisk retning som utforsker syntesen mellom tilsynelatende dualiteter og det tredje som oppstår i dette møtet av motpoler. SYNTHESIS kan, om enn noe vagt, betraktes som en motreaksjon til et litt for homogent galleri- og kunstmiljø.

 

*Syntetisme er opprinnelig en betegnelse for tendensen til å sammenfatte de enkelte billedelementer i forenklede, vel avgrensede former. Retningen oppsto innen postimpresjonismen på slutten av 1880-tallet, og ble først utviklet av franske Pont-Aven-gruppen med Paul Gauguin i spissen. De ønsket å skape en syntese mellom kunstnerens estetiske betraktninger knyttet til maleriets formale elementer og kunstnerens følelser rundt motivet.