Dette ekte mennesket

Oslo
Nasjonalbiblioteket
Stoltheit og fordom – skeive forteljingar frå samlinga
Utstillingen står til 23. april

Straks en frigjøringskamp har avfyrt sitt startskudd, tenderer samfunnsdebatten å dreie seg rundt abstraksjoner i stedet for å ta diskusjoner av konkrete, håndfaste endringsforslag. Motstanderne forfekter sine prinsipper, og glemmer at det er snakk om virkelige mennesker med vanlige liv – ikke konseptuelle størrelser i ferd med å undergrave fornuft og moral – som fører kampen.   

Den aktuelle utstillingens særpreg er nettopp fremhevelsen av enkeltliv, disse små fortellingene som utgjør norsk, skeiv historie. Gjennom gamle brev, avisutklipp og klipp fra tv-program får vi innsyn i akkurat denne saken, på akkurat dette tidspunktet i historien. Og ja, det var den gang da folk faktisk reagerte på en politikers homofile legning, så mye at det ble gjenstand for offentlig debatt. At slike hendelser ikke strekker seg lenger bak i tid enn de gjør, er en oppvekker for de fleste. Det blir klart for publikum i møte med utstillingen på Nasjonalbiblioteket på Solli plass.

Mett på informasjon
Du bør like å lese, skal du ta turen hit. Ikke bare er materialfunnet hovedsakelig tekstlig, men for å gi publikum en idé om hva det er vi står og ser på, leser vi informasjonsbokser i tillegg. Disse inneholder for det meste ren kontekst, for utstillingen har ingen åpenbar tematisk vinkling. Som betrakter kan man tenke: «aha, kjønn som performativitet», men slike konseptualiseringer må utledes av en selv.

Trass et lass med informasjon, er utstillingen lite didaktisk. Riktignok hviler den på en konsensus om at fordommer mot skeive finnes og har fantes, og at å elske hvem man vil er en menneskerett, men utover artikuleringen av disse i vår tid nokså etablerte grunnholdningene, er det lite tolkning av det presenterte materialet. Her er ingen moraliserende pekefingre.

Og hva vitner dette om? Jo: tillit. Hadde utstillingen tviholdt på en pedagogisk, forklarende tilnærming, ville den samtidig reist tvil om at den frigjøringskampen som er blitt gjort, og som fortsatt gjøres, har hatt noen virkning overhode.

Unngår enfoldighet 
Utstillingen favner bredt, både i form og innhold. Vi leser reklameplakater, glir forbi hyller med fag- og skjønnlitteratur, ser filmklipp på skjerm og pamfletter under glass. Og mens enkelte uttrykk feirer skeivhet, stiller andre seg kritisk. I lys av debatten om hvorvidt man bør stille frem kolonialistiske museumsgjenstander i dagslys, kan man tenke at det er best å ikke vise anti-skeive verk. Heldigvis forsøker ikke utstillingen å skjule historiens skygger. Slik unngår den enfoldighet, men også den uheldige anakronismen som slike kuratoriske valg (gjemsel) medfører. Å presentere en fortid kuratert i henhold til nåtidens rådende verdier, er en historieomskriving ingen er tjent med.

Et sted i utstillingen vises en rekke filmklipp av situasjoner fra filmer eller serier som kan leses som skeive – disse fungerer som visuelle ganerensere. Her dras scenene ut av sin opprinnelige kontekst, og skeivheten omgjøres til et enestående poeng. Skeivhet er ikke nødvendigvis et tema i filmene, kun et faktum – slik det er det for mange skeive mennesker. Mulig er denne insisteringen på identitet reduserende: alt handler til slutt om denne ene markøren, skeiv. Men innenfor utstillingens premiss – som er å fokusere på nettopp det å være skeiv – er opphenget i identitet mindre angripelig. 

Fine kuratoriske grep
Utstillingen er med vilje ikke kronologisk, noe som gjør at en eventuell normering brytes opp, og man er ikke like «redd» for å lese om de ulike delene i feil rekkefølge. Samtidig er arkivfunnene til en viss grad tematisk gruppert – aids her, dragkunst der – og man føler en sammenheng. Med andre ord er balansen god. De ulike delene er adskilt ved å være integrert i papp-plater i forskjellige farger, en dus og videospill-aktig regnbuegradient, som er litt skeivt skåret ut. En enkel, men virkningsfull løsning som gir oversikt i det lille, tette rommet.
  
Utstillingen på Nasjonalbiblioteket er mer formidlende enn sanselig, noe som kan gi en følelse av matthet. Den mangfoldige og lite undervisende presentasjonen av materialet gir derimot luft og tenkerom, noe som også gjør denne høyst nødvendige utstillingen tilgjengelig for folk flest. Tilbakeblikk er nødvendig for å sette pris på fremgang – eventuelt for å innse at vi fortsatt har et stykke igjen å gå.