En mindre flombelyst modernitet

Jun’Ichiro Tanizaki
En hyllest til halvmørket (1933)
Forlaget Press, 2020
Design: Rune Døli i Modest

Tanizaki mimrer tilbake til det tradisjonelle japanske avtredet. I dunkel belysning og omkringliggende mose får man pisse og drite i fred, uten at kroppen gjøres hesligere enn den er.

Da Japan i Meiji-perioden (1868-1912) begynte å oppta vestlig kultur og vitenskap, som følge av en brå nasjonsbygging, var landets tradisjonelle estetikk truet. Glødens dype mystikk forsvant til fordel for vestens grelle, elektriske lys, forteller Tanizaki i essayet Hyllest til halvmørket (1933). Gjennom vittige eksempler stiller han vestens renhetsideal og fremskrittsbesettelse opp mot Østens omfavnelse av det langtrukne og tilslørte. Estetiske dragninger er ingen enkeltstående sak, forstår leseren, men springer ut fra hele verdisystem.

Patinaens uunnværlighet
I fjor ble Tanizakis essay for første gang utgitt på norsk – nyutgivelsen vant gull i Årets vakreste bøker. Forordet gir en kort, men viktig innføring i moderniseringsspranget Japan gjennomgikk på slutten av 1800-tallet. Dersom Østen ikke hadde etterlignet vestlig teknologisk utvikling, men grodd frem sin egen modernitet i henhold til sin egen «ånd», skriver Tanizaki, ville moderne bekvemmeligheter som elektrisk lys og innlagt vann i større grad harmonisert med tradisjonell japansk estetikk og livsfølelse.

Ta sølvtøyet: I vesten pusser vi sølvet slik at det skinner, mens i Japan byr det blendende dem imot. Hos dem ligger det attråverdige i den oppsamlede patinaen – sølvet er hederlig først når det har oppnådd en gusten farge. Hangen til det dimmede, bløte og ulne er også å se i Østens kjærlighet til jadesteinen og dens mudderglans, skriver Tanizaki.

Ikke uten skygger
Godt er det at Tanizaki skriver så visuelt og sanselig, for essayet er ikke supplert med bilder. Enkelte steder forholder han seg nokså kulturspesifikk, men som regel setter han ulike eksempler opp mot hverandre på en klargjørende måte. At essayet innimellom er mer innforstått løses fint ved at for- og etterordet plasserer teksten og forfatteren inn i en bredere kontekst. 

Jeg la merke til at Tanizaki lar det sosioøkonomiske aspektet utebli i sine analyser, noe som er pussig i og med essayets premiss, at estetiske preferanser har å gjøre med praktiske, historiske og geopolitiske faktorer. Hadde vestliggjøringen en uthevende eller utviskende effekt på skillet mellom de ulike samfunnssjiktenes estetikk? Det må jeg visst lete andre steder for å finne svar på.

Estetikk: livsfilosofiens symptom
Nostalgien hos Tanizaki er mer svermerisk enn politisk – vi leser en elegi over det forgagne, ikke et manifest. Likevel dukker det i lesningen opp spørsmål som har å gjøre med ideen om nasjonalitet og «det egentlige». Kunne det ha oppstått en «japansk» fysikk? Er vitenskap universell, altså objektiv, eller er den uløselig knyttet til kulturen den oppsto og ble utviklet i – slik som estetikk?

I Japan står det estetiske begrepet wabi-sabi sentralt, og betegner omfavnelsen av det værbitte, at tiden har satt sitt preg. Det slår meg at denne verdsettelsen av det forgjengelige og prosessuelle står i en enorm kontrast til vestens innstendige forsøk på å opprettholde det funklende nye. Mens vesten under sin modernisering nærmest var besatt av opplysning, og skylte enhver krok i sterkt hvitt lys, var oppholdsrommene i det førmoderne Japan så vidt belyst av vokslysets beskjedne glød. Her fryktet de ikke det dulgte; verdens og livets mystikk fikk hvile i fred i skyggene.