Eksistensialisme i forenklet drakt

Ny bok 
Kjetil Røed 
Kunsten og livet. En bruksanvisning. 
Res Publica 2021 
Omslagsdesign: Overhaus. 

En personlig dødserfaring fører Røed inn i et prosjekt: han skal tenke nøyere gjennom menneskets eksistensielle grunnvilkår, med kunsten som verktøy. Prosjektet ble til en bok, som riktignok skinner på enkelte steder, men oftere enn unntaket fisler refleksjonen ut til forenklede forklaringer på «eksistensen». Hadde Røed spart seg for platte konklusjoner og teoretiske påheng, ville boka hans helt klart stått sterkere.  

En fin nekrolog 
Gjennom vittige anekdoter og sympatisk undring over et familiemedlem som nå er borte, tegner Røed et fint bilde av sin spartanske onkel, Trygve Røed. Videre drar han inn kunstverk som illustrerer eller utfyller tanker han har gjort seg i forbindelse med onkelens bortgang. Refleksjonen beveger seg så ut mot sentrale trekk ved vår tid, til å blant annet handle om «vår akselererte kulturtilstand», med sin plagsomme målbevissthet og markedsrettede væren (altså nyliberalisme). 

Jeg kan følge Røeds tankerekker et godt stykke på vei, inntil han begår den feilen at han tyr til konklusjon – dertil i ganske intetsigende termer. Søkende, billedlige refleksjoner rundt det uutgrunnelige rives ned til forslitte formuleringer som like gjerne kunne stått skrevet i en katalog du finner på legekontoret. For eksempel: «siden vi alle er dødelige har vi noe å lære av hverandre, men også et behov for å stå sammen, søke et fellesskap, når ting blir vanskelige».  

Grov redusering  
Bokas sterkeste kapittel er det som tar for seg vår tids aldringsundertrykkelse. Her viser Røed hvordan vår kulturs språk rundt alderdom, som er svært fattig, avslører en holdning om å «lykkes» i å bli eldre. Kritikken er sårt trengende, og argumentasjonen vanntett.    

Men et av poengene hans får meg til å sukke. Røed forklarer at Munchs selvportrett, der han forsyner seg av flasker, kan gjøre det enklere for eldre alkoholikere å «stå frem med sine svakheter», og det får meg til å ville utbryte: Rusproblemer handler da ikke om personlige svakheter! Vedvarende rusmisbruk er symptomatisk for et mangelfullt samfunn, ikke enkeltmennesket. Dessuten sitter utallige alkoholikere stengt inne i sine hjem, i enten selvforakt eller bevisstløshet, eller verre: de bor ute på gata. De færreste vandrer rundt på museum med tørkle i halsen og helbreder sine traumer gjennom kontemplering av kunst.     

Teoretiske påheng 
Naiviteten og ignoransen som utsagnet om alkoholisme vitner om, er dessverre ikke et engangstilfelle. Jeg opplever den samme grove abstraheringen av sosiale problemer der Røed drar inn Karl Marx. Røed hevder at vestens mennesker «mangler eierskap til de historiene som former oss, slik arbeidere mangler eierskap til sitt arbeidssted og det de produserer». Koblingen til arbeiderklassens livsvilkår er først og fremst søkt og unødvendig for poengets skyld, men enda verre reduserer han Marx – en av historiens aller største tenkere – til en som «romantiserer arbeiderklassen» (sic!).  

Røed avslører rett og slett en manglende fortrolighet med det teoretiske stoffet. Han simpelthen ekstraherer ordene «fremmed» og «eierskap», og appliserer dem i sin egen løse refleksjon rundt menneskets forhold til døden, totalt fjernet fra sitt idémessige utgangspunkt.  

Både gull og grus  
Sant å si rommer Røeds nye bok flere treffende poeng. Uheldigvis er de gode partiene ispedd billige fraser som drar det hele ned til et lavere nivå, som om leseren plutselig skulle rast ned i alder og tankeevne. Et sted i boka står det eksplisitt at banale utsagn blir megetsigende i sorgens kontekst, og kanskje er det her problemet ligger. Trolig kjentes Røeds innsikter slående for ham personlig, men de får ikke samme kraft i formidlingen ut til den generelle leser. Dessverre. 

Kunstavisen gjør oppmerksom på at Thula Kopreitan og Kjetil Røed begge, blant annet, er tilknyttet Kunstavisen som frilansere. Utover at de skriver for samme avis, kjenner de hverandre ikke. Ref. Vær Varsom-plakaten, 2.3.: «Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.»