Kunstfagskole i særklasse

Ny bok
Johanne Nordby Wernø: Ingen plass for fritidsgenier. Einar Granum Kunstfagskole 50 år. Utgitt 2021 av Stiftelsen Einar Granum Kunstskole i anledning skolens 50-årsjubileum i 2020.

Alle som de siste femti år har ferdes blant norske kunstnere, har før eller siden truffet en tidligere elev eller lærer ved skolen, som begeistret har fortalt om sitt forhold til Einar Granum Kunstfagskole. Begeistret, for aldri har jeg støtt på noen som har kommet med skrekkhistorier fra dagliglivet på skolen, eller kritiske innvendinger mot det faglige innholdet. Nysgjerrigheten er derfor stor da en bok som skal innvie meg i denne skolens mysterier, dumper ned i postkassen: Men, her sitter jeg i hånden med et hefte som umiddelbart gir mer inntrykk av et ferskt nummer av et tidsskrift, enn en bok. Tidsskrift-preget blir forsterket av at bruken av farget papir, vekslende fonter og et rikholdig billedmateriale er spredt ut over sidene på en måte som forsterker opplevelsen av et design som er dynamisk, men ikke alltid like leservennlig. Når jeg har lest meg gjennom det hele, forstår jeg bedre at dette er et format som kler skolens preg av å være uhøytidelig og mangfoldig. Vi savner hverken gullsnitt eller skinnbind.  

Fra mann og kone-bedrift til kunstfagskole   

Når jeg har bladd og lest meg gjennom trykksaken, forstår jeg hvorfor jeg alltid bare har hørt godord om skolen. Her har vi å gjøre med en skole som har tilført studentene en solid grunnmur for å visualisere sine ideer, enten de har valgt å gå videre som billedkunstnere, arkitekter, pedagoger, kunsthistorikere eller jurister. Fra å starte opp som en mann og kone-bedrift i 1970, får skolen i dag statlig støtte og er et fulltidsstudium innenfor kategorien «høyere yrkesfaglig utdanning». Den er også med i Samordna Opptak. Studentene har samme rettigheter som i universitets- og høyskolesektoren.

Solid fundament for egne kunstneriske valg

Andreas Breivik og Johanne Nordby Wernø har skrevet en lesverdig og fyldig artikkel om skolens utvikling. Den er også et kritisk blikk på hvordan det kunstfaglige ståsted har endret seg. Vi forstår at skolen har overlevd gjennom evnen til å fornye seg i takt med at forventningene til en kunstfaglig utdanning har endret seg. Da skolen startet opp, var undervisningen preget av Granums egen dogmatiske tilnærming til billedkunst som en flatekunst ut fra Granums egne studier ved Kunst- og Håndverksskolen og senere ved Kunstakademiet i Oslo på 1930 – 40-tallet. Elevene ble drillet i Granums konvensjonelle og dogmatiske tilnærminger til tegning, farge, form og komposisjon, som også har nedfelt seg i bøker han skrev og som ble brukt som lærebøker i undervisningen. Her stoppet kunstens utvikling med Cézanne – for studentene skulle ikke bli forvirret av alskens motepåfunn.

I dag vektlegger undervisningen ulike praksiser og prosesser med relevans for å gå inn i det nåtidige mangefasetterte feltet med behov for kompetanse innen et vidt spekter av yrker, yrker som krever evne til å visualisere ideer. Uansett metoder, målet med undervisningen har alltid vært å gi studenten et solid fundament for egne valg. Det er imponerende å konstatere bredden i studentmengden. Blant de over 2000 elevene som har studert ved skolen, finner vi flere av de skarpeste profilene i nyere norsk kunst. Desto mer beklagelig at vi gikk glipp av jubileumsutstillingen som skulle ha funnet sted på Kunstnernes Hus i april 2020. Den hadde arbeidstittelen «Å tegne er å tenke».

Jubileumsutstillingen vi gikk glipp av

Espen Hauglid har ført i pennen et intervju med kuratoren Gjertrud Steinsvåg om planen for utstillingen. Det gir en innføring i tankene bak utstillingen og en forståelse av at dette kunne ha blitt en av 2020s viktigste utstillingsprosjekter. I intervjuet er det også flettet inn en underholdende dialog med kunstneren Bertil Greging om hans forhold til Einar Granum. Vi skjønner at Granum må ha vært en fremragende pedagog og menneskekjenner, og at han nok har hatt avgjørende betydning for at Greging i dag er en av våre mest originale tegnebegavelser.    

Her burde vi ha søkt oss inn i tide

Det sosiale aspekt ved tiden som student blir godt belyst. Gjennom intervjuer med tidligere studenter, lærere, modeller, styremedlemmer og personlig fargede minner om Einar og Sidsel Granum, som bygget opp skolen, tegnes et mangefasettert bilde av en skole som også har bidratt til å sosialisere studentene inn i kunstfeltet. Mange lesere av denne boken som ikke har vært elever ved skolen, vil ha god grunn til å tenke at der burde man ha søkt seg inn i tide. Ventelistene er visstnok lange som et vondt år.