Lagvis lidelse

Kunsthall Trondheim
Frida Orupabo
How did you feel when you come out of the wilderness
Står til 21. november 2021

How did you feel when you come out of the wilderness er tittelen på Frida Orupabos (f. 1986) soloutstilling ved Kunsthall Trondheim. Det er ganske riktig mye råskap her, men førsteinntrykket er likevel en påfallende behersket, nærmest klinisk kjølig utstilling. Det lyse lokalet har et hvitt forheng hengende fra taket i en halvsirkel, noe som skaper en sykehus-aktig atmosfære. Kunsten er for det meste i svart-hvitt, men også her er det snakk om utsatte, utslitte og utnyttede kropper. Det er i stor grad kvinnekropper satt sammen av fotokollasjer, som for å understreke hvordan disse kroppene kan manipuleres og instrumentaliseres. Kjønn og seksualitet er åpenbare tema, men mest fremtredende er rasetematikk og kolonialisme.

Konfliktfylte identiteter

Verket jeg opplever som aller mest suksessfullt er den ni-kanals videoinstallasjonen Hands and slide (2021). Her er ni tv-skjermer satt opp på en vegg for seg selv. I fire av videoene ser vi ryggen til ei svart jente som rutsjer ned ei sklie, mens de andre viser et par hender som gnis inn med såpe. Huden som kommer til syne under såpeskummet ser faretruende rød ut, som om hudlaget er i ferd med å skrapes bort. De korte videosekvensene går i en fengslende loop. Den maniske vaskingen smitter over på jentas uskyldige lek, og slik får rutsjingen – den harde metallsklia mot bar hud – en voldelig undertone. Tanken på at også jentas hud, og i forlengelse identitet, gnis bort av ytre og indre krefter er urovekkende.

Digitale røtter

Hands and slide er også en påminner om rollen det digitale spiller i Orupabos kunstnerskap. Hun er selvlært og bruker Instagram aktivt i sitt kunstneriske virke. Formatet med de korte videosekvensene minner om grovkornete, animerte gif-er man finner spredt rundt på diverse internett-fora. Det er også fra internettets avkroker Orupabo sanker mye av sitt visuelle materiale. Når disse bildene får se dagens lys er det ikke bare motivene som blir avdekket, jeg og mitt betrakter-blikk blir også utfordret. Selv om de avbildede personene kan beskrives som offer, har de en styrke ved seg som ansvarliggjør betrakteren.

Uavklart ubehag

Motivene antyder noe suspekt, uten at det alltid er lett å sette fingeren på hva. Skulpturen Mother and child (2021) viser en kvinne med sitt nyfødte barn, men morens resignerte, tomme blikk tyder på at omstendighetene er tragiske. I Turning (2021) er en hel vegg dekket av en kvinnefigur som står med bakenden kokett rettet mot betrakteren. Hun har pensko med hæler, tynn strømpebukse og en kort shorts. Mens hånda hennes er hvit, er det en svart kvinnes ansikt som snur seg mot oss. Hun fanger publikum med et alvorlig stålblikk som står i sterk kontrast til resten av kroppsspråket. Verket The Removal (2020) består av to ulike videosnutter lagt oppå hverandre. I bakgrunnen jobber legepersonell med noe som ser ut som en vanskelig fødsel, mens det transparente bildet oppå viser en svart, naken kvinnefigur som ligger på ryggen med beina spredt. Når legene forsøker å dra babyen ut, fyker samtidig hendene deres over kvinnefigurens mageregion. Det er noe ubehagelig og voldsomt over det, og med verkstittelen i mente peker assosiasjonene i retning tidligere tiders tvangssterilisering av såkalte mindreverdige individer.

Kraftfulle hint

Alle verkene er ikke like sterke. I A litany for survival (2021) ligger en svart kvinnekropp noe forvridd på en seng, mens den polske kabaretsangeren Violetta Villas synger om frihet fra en TV-skjerm like ved. At Villas’ frihetskonsept skiller seg fra den sengeliggende kvinnens er tydelig. Det blir likevel litt banalt når utstillingskatalogen forklarer verket ved å påpeke søvnens viktighet for å overkomme traumer. Utstillingen som helhet er imidlertid solid; det er sjelden vare å oppleve så mye sprengkraft i et såpass raust tolkningsrom hvor publikum selv må lese inn historier mellom linjene.