Ut av kaninhullet og opp i treet?

Kárašjohka / Karasjok
Sámi Dáiddaguovddáš – Samisk Senter for samtidskunst
Kristin Tårnesvik
Nå går jeg ned i jorda men når jeg kommer opp igjen sitter jeg i et tre
Tegning, grafikk, tekstil, objekter, installasjon
Kurator: Hilde Methi
Andre medvirkende: Synnøve Mo (tekstil), Reidar Breivik (trearbeider)
Står til 7. november

På Sámi Dáiddaguovddáš møter man både tegnede verk og en lang tekst om kunstneren på veggen i inngangspartiet. Lokalene i Kárašjohka er utformet slik at man kan gå en runde enten den ene eller den andre veien, men i den aktuelle utstillingen er det bestemt hvilken vei man skal gå. Jeg lar med vilje være å lese introduksjonsteksten, men sparer den til slutt, på samme måte som man kan droppe å lese blurben bakpå krimbøker. Dermed går jeg nærmest ubesmittet inn i de velsignet voluminøse rommene.

Laget på stedet

En buksekledt underkropp ligger i en underlig posisjon på gulvet. Assosiasjonene går til Tori Wrånes absurde og noen ganger humoristiske verk. Kanskje er det ikke videre heldig at jeg starter med en assosiasjon til en annen kunstner, men straks er jeg satt på en annen kurs: Via billedrammer fylt med gamle avisutklipp forflyttes jeg til Alta-kampen for 40 år siden. Videre er det montert grupperte tegninger og grafiske arbeider på veggene, på gulvet står stoffdraperte skulpturer. Noen dyreliknende, noen menneskeliknende. De opptrer som tause betraktere. Skulpturene er ikke laget i kunstnerens atelier, men er produsert og satt sammen på stedet – i Kárášjohka – i samarbeid med kuratoren.

Selv om ingenting rører på seg, er noen verk tilsynelatende fulle av liv, slik at man får lyst til å kjenne dem under fingertuppene. Det er de skulpturelle objektene av tre som ligger flere steder. Objektene har ulike grader av bearbeidelse, og er laget av kunstnerens far, Reidar Breivik. Andre gjenstander er funnet i Tårnesviks hjem. Hun kommer fra den sjøsamiske kommunen Gáivuotna/Kåfjord i Nord-Troms, og i utstillingen skimtes bokstavelig talt hennes røtter. Den røde tråden er økologi og Alta-kampen for førti år siden. En kopp har påtrykte bilder av arkivmapper med skriften Alta/Kautokeino 1978-81, 1980 og 1981, og den virker tilfeldig hensatt på et bord fylt med tegninger av dyr, ting og abstrakter og løse rammer. Som om noen plutselig har gått fra arbeidet før det er fullført. Tegningene er enkelt montert med stifter, teip eller klyper, noe som virker både hastig og lettere absurd.

Nevnes må også den stiliserte fisken av tre, som både mimer logoen til organisasjonen Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget og Synnøve Persens maleri Dalende symbol fra 1984. Skal nevnte objekter kun representere svake ekko fra en kamp som mange samer fortsatt står i i dag: kampen mot arealinngrep fra vindkraft-giganter og gruveselskaper, eller er det aktuell politikk som står på dagsordenen? Dette står uklart for meg. Jeg har sett Tårnesvik intrikate og interessante blyanttegninger på andre utstillinger, og heldigvis er flere slike også her. Disse tegningene kan jeg dermed kjenne meg litt hjemme i, uten at jeg direkte forstår hvilken rolle de spiller i helheten.

Best å lese som en installasjon

Utstillingen er ikke spesielt tydelig, men fordelen er at publikum står fritt i sitt tolkningsarbeid. Ingen av verkene har tittel. Dette fungerer godt, all den tid utstillingen oppleves som en installasjon. Før jeg går, leser jeg dog teksten på veggen og fornemmer at utstillingen lar seg lese som et minnearbeid. Et minnearbeid der Tårnesvik har gravd seg ned i barndomshjemmet og i foreldrenes arkiv, kanskje i koronatida. Etter å ha boret seg ned, kommer Tårnesvik opp med et nytt overblikk, kanskje over en samtid i klimakrise sett i lys av fortellingene om førti år gamle miljøkamper, som det het den gang. Dermed kan publikum lese subtile politiske poenger inn i installasjonen, men slik jeg allerede har antydet: i denne lett eklektiske utstillingen må alle finne sin egen retning.