fbpx Bilder som rydder opp i sjelslivet

Bilder som rydder opp i sjelslivet

Erik Asla: Santa Monica, 5:13am, 2013, pigmentblekk på aluminium © Erik Asla 2021.

Jeg er neppe i særstilling ved å avsløre at jeg finner en helt spesiell ro når jeg sitter og ser utover havet.

Erik Asla
Bevegelsens stillhet
Drammen Kunstforenings utstilling i Lychepaviljongen i Drammens Museum.
Står til 17. oktober

Både det åpne havet og fjellviddas langstrakte, rene linjer er gode eksempler på rom som trengs for å reorganisere et uryddig sjelsliv; for som kjent er det en tett dialog mellom det ytre og det indre. Er det kaos på utsiden blir det gjerne kaos på innsiden også. Omgir man seg med enkle, vakre linjer vil dette uvegerlig smitte over på den mentale arkitekturen.

Dette er i og for seg banale betraktninger, men med årene har det blitt stadig tydeligere for meg at det man beskriver som banalt har en hard kjerne av noe sant og tidvis saliggjørende i seg, som vi ikke bør kaste på båten fordi vi for eksempel har «sett og hørt det før». Visse ting kan ikke gjentas nok ganger. Visse ting og erfaringer er uuttømmelige.

Erik Asla: Treasure  Cay, 11:27am, 2018, pigmentblekk på aluminium © Erik Asla 2021

Maleriske fotografier

Det er akkurat disse erfaringene – og arrangementet som korresponderer med dem – jeg tenker på når jeg spaserer gjennom Erik Aslas utstilling i regi av Drammen Kunstforening i Lychepaviljongen i Drammen Museum under et besøk i hjembyen (jeg er selv fra Drammen).

Verkene på utstillingen kan umiddelbart se ut som abstrakte malerier i den såkalte colorfield-tradisjonen, som jeg alltid har hatt sans for, med sin kledelig patosfylte interesse for grenselinjen mellom reduserte landskap og nonfigurativ spiritualitet. Men så er det ikke malerier, men fotografier, Asla viser oss. Utrolig nok må jeg si, for de mettede fargene, og den pastose og duse kvaliteten på mange av disse verkene kan nesten ikke tenkes som noe annet enn penselstrøk.

Motivene viser det samme igjen og igjen: havet, inkludert horisont, under et utall atmosfæriske forhold og tider på døgnet. Asla har knipset slike havtablåer fra forskjellige steder i verden: San Fransisco, Zanzibar, Jamaica, Frankrike, Spania, Bahamas.

Tilstrekkelig dybde

Noen av bildene beveger seg over i det kitschy, der smektende bølger akkumuleres innover i billedrommet – og jeg tenker mer på IKEAs ferdigkunst enn på Mark Rothko. Men akkurat det er ikke så farlig, for de fleste av verkene her befinner seg på riktige siden av abstraksjonsskalaen.

Erik Asla: Santa Monica, 5:19pm, 2020, pigmentblekk på aluminium © Erik Asla 2021

Se på Santa Monica 5:19 pm, for eksempel, med dets enkle riss av horisonten og lyset som saktmodig slikker himmelen i motivets øvre halvdel. Skjønnheten blir ikke platt i et slikt bilde, fordi selve utsiktens enkelhet ikke bedyrer at det har noen dybde å by på i seg selv. Det vil ikke si oss noe mer enn det vi ser, det som er. Det er roen vi finner i oss selv som får et rom til å folde seg ut i som er viktig med disse fotografiene, ikke selve gjenstandens kompleksitet eller originalitet.

Erik Asla: Montego Bay, 9:12am, 2019, pigmentblekk på aluminium © Erik Asla 2021

Se på Montego Bay, 9:12am, hvor landskapet er på sitt mest maleriske: havets duse blå mot grålig himmel. Blokker satt sammen på grunnleggende vis. Et mantra, en visuell rytme, som samsvarer med naturens vakre enkelhet og den nøysomheten vi selv trenger for å tenke.

Visuell kommunisme

Noen vil sikkert anklage Asla for å kopiere fotografen Hiroshi Sugimotos serie Seascapes (1980-), hvor japaneren gjør mer eller mindre det samme som drammenseren gjør her: fotograferer havet og horisonten en rekke steder i verden – riktignok i svarthvitt.

Men igjen er det ingen av dem som forsøker å finne opp hjulet her, eller påstår at de gjør det; de benytter seg snarere av virkelighetens grunnformer uten å forsøke å redesigne dem innenfor det nyes logikk. Det er en form for visualitetens kommunisme i spill her, for det de begge viser frem er hverken noe som kan eies og signeres av en kunstner eller gjenoppfinnes som et radikalt «verk». Og det er heller ikke poenget med noen av prosjektene.

Og siden vi ikke har tilgang til Sugimotos Seascapes, er Asla like interessant, vil jeg si. I tillegg er Aslas dialog med det maleriske et grep som gir hans verker en helt egen karakter. En karakter som Hiroshi Sugimotos ikke har. Et besøk på Drammens Museum er herved anbefalt.

Stikkord