fbpx Poesien trumfer volden

Poesien trumfer volden

Fra utstillingen Feber på OSL contemporary. Foto: Herman Kim,
Courtesy Vibeke Tandberg og OSL contemporary

Vibeke Tandberg vender tilbake til å se seg selv som en annen, men denne gangen uten sikkerhetsnett.

Vibeke Tandberg
Feber
OSL contemporary

Står til 25. september

Enhver form for bearbeidelse av et materiale er et forsøk på å skape retning, mening, eller struktur i noe mer eller mindre formløst. Det gjelder også spørsmålet om hvem vi egentlig er. Samtidig kan vi jo ikke unngå å forsøke å skape orden i kaoset der heller, og da er det nærliggende å se seg selv som en annen, slik Vibeke Tandberg gjorde i fotoprosjektet Living together (1966), hvor hun levde et hverdagsliv sammen med sin dobbeltgjenger i den virkeligheten det manipulerte fotografiet åpnet for. De siste årene har hun vridd og vrengt på sin egen persona gjennom bearbeidelser av seg selv som en annen, gjentatte ganger som en gammel mann. Det er noe tilforlatelig ved et identitetseksperiment som er begrenset, man kan liksom tillate seg å være et par, tre andre, uten at det blir for vrient å holde styr på det opphavlige jegets vandringer. 

Fra utstillingen Feber på OSL contemporary. Foto: Herman Kim,
Courtesy Vibeke Tandberg og OSL contemporary

I den aktuelle utstillingen Feber gjentas Tandbergs hode og ansikt igjen – uten at noen alternative identiter sniker seg inn i forestillingen. Samtidig er det også snakk om hele 87 ganske ulike utgaver av hennes eget hode og ansikt. På gulvet i utstillingsrommet står de, i gips, gjengitt innenfor det klassiske bysteformatet. Men det tradisjonsbundne er vridd og vrengt på i alle mulige retninger, og noen steder er skallen regelrett slått inn.

Sett utenfra er våre ansikt relativt stabile, selv om det stadig gjennomstrømmes av ulike emosjoners rykk og napp. Likevel, fra innsiden betraktet, sett fra subjektets synsvinkel, er ansiktets stabilitet en illusjon. Alle ansikter er masker, for det vi virkelig er, det som putrer og kverner rundt der nede i sjelelivet, kan ikke gis noen endelig form. Tandbergs grep er slik sett ikke ukjent, og mange vil kunne gjenkjenne konvergensen mellom det ytre tilsynelatende rolige og det indres kaos. Slik vi kjenner det fra, for eksempel, Francis Bacon. Både Tandberg og Bacon fjerner ansiktets maskekarakter og lar sjelslivets strømninger sirkulere fritt i «kjøttet». 

Fra utstillingen Feber på OSL contemporary. Foto: Herman Kim,
Courtesy Vibeke Tandberg og OSL contemporary

Samtidig er det noe insisterende i gjentagelsen i Feber som gir selve ønsket om å forstå hvem man er – se seg selv som et gjenkjennbart jeg – en autoritet. Selv om det enkelte ansiktsuttrykk er en løgn og aldri vil kunne fortelle hvem vi er over tid, ligger det en sannhet i å ikke oppgi forsettet som bringer oss tettere på identitetens utspring, tross alt. Selv om volden i de ubevisste strømningene i sjelslivet vil slå i stykker ethvert endegyldig forsøk på å gi identiteten et ansikt, er gjentagelsens formgiving i seg selv håpefull, noe de mange fotografiene på utstillingen også vitner om. Disse bildene er av typen vi gjenkjenner fra fotoboksautomater, og de bringer med seg punktnedslag i gjenkjennelige livsfragmenter som er troverdig, fordi de ofte er forbundet med et bestemt øyeblikk vi husker og speiler oss i: den gangen vi på impuls kastet oss inn i fotoboksen på jernbanestasjonen i Berlin, eller da vi i siste liten, etter noen øl, klemte oss inn bak forhenget med en ny kjæreste. I tillegg er Tandberg i dialog med bystene på disse snapshotene, og dermed med seg selv, slik at samtid og fortid vikles ihop. Bildene inngår også i et rasjonelt system, siden de er innrammet av bokstavrekker og numre, som om det er en form for museal kategorisering av egne identitetsutforskninger som pågår.

Glimt av identitet

I samspillet mellom volden og gjentagelsen er det likevel det siste jeg står igjen med; ikke bare på grunn av mangfoldets styrke, men de lyriske elementene i sammenstillingen: Noen lener seg nærmest kjærlig mot hverandre, en annen luner seg ved en av søylene i galleriet, hensunket i drømmer. Poesien overtrumfer volden, øyeblikkets sjarme slår gjennom løgnen. For er det ikke slik at våre jeg ikke er bestandige, men snarere fokuseres i små glimt, og at det er noe frigjørende ved det, slik disse fotografienes øyeblikksforankrede letthet og skulpturens fragmentariske sjarme og ømhet er det? Identiteten bryter overflaten som en ilter laks en sommermorgen, og akkurat det er tilstrekkelig til tross for det underliggende mørke og kaos. Kanskje vi kunne si at kunstens oppgave, om den kan si noe om oss, dypest sett handler om å sette opp noen peilepunkter i livsstrømmen i håp om at både den som skaper og den som ser kan finne veien videre. Selv om vi slukes av sjeledypets strømninger igjen og igjen. Det er i hvert fall noe forankrende i hvordan Tandbergs mange hoder trer inn i det offentlige rommet, i verden mellom oss, for det er som om hodene sier at vi aldri må oppgi å se oss selv uansett om livet fillerister oss underveis.

Stikkord