fbpx Eksemplarisk utstillingskatalog

Eksemplarisk utstillingskatalog

Her et glimt fra utstillingen Otobong Nkanga: Uncertain Where the Next Wing Blows på Henie Onstad Kunstsenter. Katalogen Kjetil Røed anmelder i dag ble utgitt i forbindelse med denne. Foto: Christian Tunge/ Henie Onstad Kunstsenter. 

Denne katalogen gir oss et godt innblikk i Otobong Nkangas kunstnerskap – og er fri for art speak. Den er klart skrevet, med kledelig varme og nyansert historisk og kulturell klangbunn.

Red. Tone Hansen og Karen Monica Reini: Otobong Nkanga: Uncertain Where the Next Wing Blows. Med tekster av Diana Campbell Betancourt, Bonaventure Soh Bejeng Ndikung, Maya Tounta og Catherine Wood. 
Henie Onstad Kunstsenter, 2021 
Design: Håkon Stensholt. ANTI 

Som alle vet har vi vært – og er fortsatt – i en pandemi. Dette har påvirket kunstfeltet i så stor grad at store museumsutstillinger har blitt utsatt. Og til og med blitt stående uten at en og annen kurator eller kunstanmelder har fått sett den. Utstillingen «Otobong Nkangas Uncertain Where the Next Wind Blows» på Henie Onstad Kunstsenter kom helt under den siste store nedstengningen og led under det, men til slutt kunne man booke seg inn for å få en titt.  De fleste vil dermed være prisgitt katalogen som ble utgitt i forbindelse med utstillingen. Den er ingen erstatning, dessverre, men er likevel vel verdt å lese og bla i.  

Klart og tydelig 

Nkanga er også en kunstner med en helt særegen modenhet og selvstendighet i uttrykket. Hun forener en rekke forskjellige medier og sjangre – tegning, installasjon, performance, maleri, (sosial) skulptur – og favner i sin kunst langt videre enn det en vanlig museumsutstilling pleier å gjøre. Hennes kunst er engasjert og samtidig, i beste forstand, siden den reformulerer og skaper spenstige utsyn på både minoritetsproblematikk, svartes historie (inkludert kolonialisme og slaveri), og akutt miljøproblematikk.  

Essayene om kunstneren er velskrevne, informative og fullstendig fri for den fryktede kunstlingoen mange har kritisert kunstsystemet for å drive med de siste årene. Her finnes ingen pompøse, luftige påstander i ditto oppstyltet filosofisk drakt. Nkangas kunstnerskap presenteres grundig, med temperatur, i et klart og tydelig språk. Jeg kan ikke forstå noe annet enn at redaktørene bevisst har anstrengt seg for å få denne boka til å kommunisere bredt.  

Det syns jeg de har fått til. 

Fra «Otobong Nkanga: Uncertain Where the Next Wing Blows». Foto: Simen Øvergaard/Henie Onstad Kunstsenter. 

Kunst som støtte 

Diana Campbell Betancourt, for eksempel, skriver tydelig og interessant om Nkangas Carved to flow (2017), som ble vist på forrige Documenta, og baserer seg på såpeproduksjon. Verket utforsker hvordan kunst kan være noe mer enn et objekt man betrakter i et museum: en infrastruktur, et støttesystem eller systematisk omsorgsinnretning. Det forgreiner seg til både Kassel, Athen, Nigeria (Nkangas opphavsland) og nå altså Henie Onstad. Fokus er å involvere publikum i selve såpeproduksjonen og vise frem hvordan denne varen lages, hvor ingrediensene kommer fra og på hvilke måter de er flettet sammen med historiske, økonomiske og koloniale prosesser. «When she exhibits Carved to flow», skriver Betancourt, «she creates a space to allow for the messiness of making things possible, producing a stark sense of contrast with expectations for the pristine conditions within museum and allowing for a site where smell and dirt can permeate the institution».  

Slike formuleringer skaper både forståelse og interesse for kunstnerskapet.  

Katalogen er forbilledlig også når det gjelder presentasjonen av de sentrale verkene som alle får sine egne oppslag med enkle, begripelige beskrivelser. I tillegg får vi en timeline, som viser enkelte av verkenes historie: hvor de har blitt realisert tidligere og i hvilken form. Slikt er generøst. Det er også en fin detalj at pandemien stadig vekk dukker opp i detaljene og innreflekteres i katalogen – for igjen er det «the messiness og making things possible» som kommer til syne: til tross for kaoset viruset skapte finnes det muligheter for å lage kunst, selv om vi bare ser den i en katalog.  

Fra «Otobong Nkanga: Uncertain Where the Next Wing Blows». Foto: Simen Øvergaard/Henie Onstad Kunstsenter.   

En stor bonus er de to lange samtalene mellom kunstneren og Bonaventure Ndikung, hvor Nkanga får komme til orde selv. Ofte savner jeg akkurat dette elementet i slike utgivelser, som domineres av en ekstern skribent eller kurators perspektiver. Og Nkanga er en sterk stemme, hvis tale virkelig er et meningsfullt supplement til kunsten hennes. Forskjellige typer konflikt ligger til grunn for det meste hun gjør, for eksempel hvordan utvinningen av ulike typer mineraler og krydder er knyttet til slavehandel og kolonialisme – men i motsatt ende er også omsorg et like sterkt element. Et sentralt spørsmål for henne blir dermed hvordan vi kan forstå den sammensatte historien som gjør oss til dem vi er, og på samme tid finne frem til det som river oss i stykker og kan sette oss sammen.  

I en av samtale snakker hun om hvordan man kan redde trær som er truet av sykdom ved å pode dem med andre trær: et bilde på hvordan hun selv og mange andre får innpodet kulturelle fragmenter i sin identitet som opprinnelig ikke tilhørte dem. «En mann fortalte meg at et podet tre, etter hundrevis av år, på en måte bare skilte seg; en del av det falt bare av,» sier hun (forfatterens oversettelse).

Stikkord