Punkete, til dels irriterende, koronafantasi

Den fiktive figuren som boka kretser rundt – Log Lady Lusty – er både kurator, kunstner og «art pimp» og opptrer i alle mulige situasjoner, oftest for å gjøre narr av rike folk, pompøs kunst eller kunsthandlere (eller kritikere?) eller andre svulstige institusjoner og individer.

Høyt og lavt

Det klippes og limes høyt og lavt, blant annet ser vi hovedpersonen sitte og kose seg med sprudlevann med en venninne på Harrods Champagne bar i London, poserende mellom Gilbert & George fra deres utstilling på Astrup Fearnley, på en nudiststrand hvor hun holder hendene over en kars edlere deler eller som kurator (og kunstner) foran et kjempemessig bilde av treklubber. Hun heter ikke «log Lady» for ingenting!Stort sett er hovedpersonen iført en pysj med hjerter, kanskje med en lue på hodet, Crocs på beina og en hagle i hånden. Hun befinner seg, kunne man si, et sted mellom hillbilly-land, selvhøytidelige kunstfolk og den uutgrunnelige spåkonen Log Lady, som spør en trekubbe om råd i David Lynch sin kjente TV-serie Twin Peaks. Andre steder spiller karakteren Lusty golf eller har en pelslue på hodet, med mindre hun da ikke poserer med Batman som en litt mindre glamorøs utgave av frihetsgudinnen. Gjerne med en ufordragelig eller aggressiv mine i ansiktet, som for å signalisere at hun ikke bryr seg eller er sint.

Kan ikke plasseres

Hvor leder så dette oss? Antagelig til et sted som gir fingeren til enhver som måtte ha et klart budskap eller en ladning teoretisk terminologi å lire av seg. Altså som en slags parasitt på systemet, en stein i skoen til alle som «har noe viktig på hjertet», vil ha god smak eller røkte sunn dømmekraft. Stilen minner om den litt rølpete tonen i Kebbelife-stripene, men det er, nær sagt, aldri noen sterk polemisk spiss som oppleves utvetydig, slik det er hos Mette Hellesnes. Prosjektet minner også en smule om Vanessa Bairds verker, men det mangler det mørke som får sive frem hos Baird og dermed også en «gi faen holdning» som virkelig stikker dypt og berører. Kanskje noen ville finne på å trekke linjer til Paul McCarthy og hans ville krysskoblinger mellom det vulgære og refleksjon rundt fastskrudde oppfatninger, men Lill-Ann Chepstow-Lusty borer ikke tilstrekkelig inn i det ubehagelige til å kunne sammenlignes med ham. Men, kanskje er det nettopp denne mangelen på retning som på sett og vis gir dette prosjektet dets karakter: At det egentlig ikke er noe viktig som skal sies, eller noe som må kritiseres grundig. Kanskje vi kunne si at det er denne uberegneligheten, denne evnen til å bare flyte rundt som urokråke på enhver tenkelig oppbyggelig posisjon som gjør at det på sitt eget vis har en kritisk kraft? Den litt tåpelige figuren med pysj lar seg ikke plassere noe sted og befinner seg overalt, og tærer nettopp derfor på alt som, etter sigende, skal være så viktig.

Fuck you fra det hinsidige

Eller kan det hele betraktes som en slags utvidet cabinfeever-drøm som får ekstra vann på mølla gjennom at man må gå rundt hjemme, i pysj, fordi man har havnet i karantene? Undertittelen på boka peker i den retning: «A viral outbreak disaster publication. The social distancing Edition». Det er en nærliggende tanke at en virkelighet som lukkes ned med jevne mellomrom vil føre til sinn som koker over og mikser sammen fantasier fra fjern og nær for å få et slags kreativt utløp.

Det er noe punkete og anarkistisk over Lustys kunstprosjekt, som er forfriskende, på sitt vis. Når Log Lady imidlertid reiser sin hånd fra graven med en øks – fuck you fra det hinsidige, liksom – og vi nærmer oss slutten på «fortellingen» begynner jeg å merke at tålmodigheten glipper.