fbpx Kunstanmeldere er også mennesker

Kunstanmeldere er også mennesker

Detalj fra bokomslaget til Tommy Olssons bok Til stede. Tommy Olsson: Til stede, Kolon forlag, 2020. Omslagsdesign: Veronica Rebecca Johansen 
Nærværet i Tommy Olssons tekster blir ekstra tydelig i hans siste bok.

Da Tommy Olsson slo gjennom som kunstkritiker på begynnelsen av 2000-tallet var det ikke fordi han var noen eksepsjonelt god kritiker i klassisk forstand, men fordi han forandret hva kritikk kunne være. For all del, enkelte tekster av Olsson er noe av det klokeste jeg har lest av mine medkritikere de siste årene, men det er ikke «smakskritikken», som det noen ganger kalles, som er hans spesiale. Slike anmeldelser skal jo primært handle om tingene kritikeren ser – utstillingen, kunstgjenstanden – og ikke kritikeren selv. Det er et ideal i denne tradisjonen.

Å trekke opp et skille her, bryr imidlertid ikke Olsson seg noe særlig om. Og hvorfor skulle man egentlig det? Det er strengt tatt en illusjon at man kan vurdere en kunstgjenstand med samme sikkerhet som man kan dele opp en matrett i dens ingredienser. Eller telle det stigende (eller synkende) tallet på kiloene som måles når man stiger opp på badevekten.

Ved et bord

At Olsson skriver mye om seg selv, og at tekstene inneholder referanser til rus, sex, usunne døgnrytmer og outsider-posisjoner osv, er sagt til det kjedsommelige. Javisst, alt dette er til en viss grad sant, men slike merkelapper er ikke bare floskler, men ganske upresise utsagn om det han faktisk gjør. Hva slags form det er snakk om. Og akkurat formen blir tydeligere i denne flisa av en bok enn i noe annet han har skrevet, fordi han trer helt ut på scenen ved å omdanne seg selv som kritiker til et kunstverk. Til stede kretser rundt en performance Olsson gjorde på Høstutstillingen i 2017, som heter The Art Critic is Present. Den gikk ut på at Olsson selv satt i utstillingen ved et bord og snakket med dem som hadde lyst til å sette seg ned og slå av en prat.

Verket trekker naturligvis – som Olsson selv skriver – tankene mot Marina Abramović og hennes performance The Artist is Present på Museum of Modern Art (MoMa), hvor hun satt i ukesvis, dag etter dag, og stirret på publikum en etter en. Olsson satt ikke så lenge, og han snakket og drakk i tillegg, men begge performancene kretser i grunnen rundt det samme: Hvor viktig det er å bare vie et annet menneske oppmerksomhet over tid uten å begrave ansiktet i mobilen eller distraheres av kunstinterne og menneskefjerne taleformer og språkformer. Verdien av oppmerksomhet for menneskene rundt kunsten også, ikke bare kunsten. Iberegnet kritikeren selv.

Letthet og tyngde

Olssons tekster har også litterære kvaliteter som fletter seg inn i alt. Det er et driv her som kan minne om Thomas Bernhards romaner og det raset av tanker som driver mange av dem fremover. Jeg tenker særlig på Trær som faller: en opphisselse, hvor hovedpersonens indre monolog hakker i vei på hule, borgerlige konvensjoner. Likevel er det også noe uforløst i alle tankekretsløpene i Til stede, for formen og motivet Olssons performance er bygget over, skaper – i det minste hos meg – en forventning om at det kanskje skal komme en tanke som kan få dem vridd inn i en samlende synsvinkel etterhvert. Men det kommer ikke. I stedet kommer partier som holder tekstens spenst fanget i ventemodus, og da tenker jeg særlig på de utklipte tekstene fra andre kilder (deriblant Klassekampen og Morgenbladet), iberegnet Olssons egne tekster om Abramović. Her er det gjentagelser som ikke egentlig fører noe sted. Det hadde vært mer spennende å se forfatteren tenke mer og lenger rundt situasjonen han har satt seg i ved å tre ut på scenen.

Boka er likevel det beste portrettet av Olsson gjennom hans utgivelser til nå – et portrett som tydelig viser kritikkens mulighetsrom. Jeg tenker: Dette er grunnen til at han slo an. Den menneskelige intensiteten i teksten opprettholdes gjennom flere lag av spenninger, deriblant en konstant gnisning mellom kulhet og sårbarhet eller dødsdrift og begjær. Disse spenningene gir teksten en fin blanding av letthet og tyngde, som jevnlig vris rundt gjennom humoristiske utbrudd som er ganske unike i kunstkritikkens historie, vil jeg si. Humor er jo ikke akkurat det som kjennetegner oss kunstkritikere. Og latteren bringer oss, kanskje paradoksalt for noen, tettere på den underliggende skjørheten i både tanke og liv. Som her, hvor Olsson påpeker at han har begynt å havne lenger ned på lista blant dem som har makt i kunstverdenen:

«Det jeg prøver å si, er at uansett hva eller hvor jeg forsøker; hvis det finnes noe, eller noen, som helst annet å velge – en fin stein, et knippe rødbeter, han som ble stemt ut av Big Brother huset for 18 år siden, eller en stappfull støvsugerpose – vil jeg bli valgt ut først.»

Det er ingen andre enn Olsson som skriver sånn.

Blindspor eller forbilde?

Så vil sikkert noen spørre seg om Olssons kritikkform er et blindspor eller ei. På begynnelsen av 2000-tallet ble det jo også formet en slags «Olsson-skole», som lot seg inspirere av opphavsmannen.

Skal det besvares må vi tenke på at Olssons kritikermaske er transparent: vi ser mannen bak. Er det noe Olsson er i sine tekster, så er det derfor å være nettopp til stede med alle de utfordringene, problemene, innfallene, fascinasjonene, avsporingene, idiosynkrasiene(særegenhetene) og selvmotsigelsene et menneske bærer på. Hans tekster er en type resonansbokser for den menneskelige tilstand innenfor den rammen en kunstanmeldelse setter. På den måten blir de også et tankerom for møtet mellom leseren og kunsten som omtales. Et tankerom hvor det er like mye plass til mennesket som ser, som det som ses.

Svaret vil derfor også nødvendigvis bli delt, siden ren kopi av en stil neppe er å anbefale, men sårbarheten som eksponeres gjennom formen er noe enhver kritiker kan lære noe av. Man kan ikke gjøre det på Olssons måte, dog, men må gjøre det på sitt eget vis, siden formen er så tett sammenvevd med den som skriver. Så, nei, Olssons kritikk er ikke et blindspor, siden kritikk hvor det er plass til kritikeren selv med alle hans, hennes eller hens sårbarhet og menneskelighet gjør det lettere å se hvorfor kunsten man kretser rundt eventuelt er god eller dårlig også. Fordi vi ser på hvilken måte den berører, eller i det minste hvilket rom som berøres. Det som er et blindspor, dog, er å gjenskape Olssons sårbarhet – og måtene han viser den på – som sin egen.

Bokomslaget til Tommy Olssons bok Til stede. Tommy Olsson: Til stede, Kolon forlag, 2020. Omslagsdesign: Veronica Rebecca Johansen