fbpx Overbevisende, men uten kontakt med samtiden

Overbevisende, men uten kontakt med samtiden

William Turners eksperimenter er en nærliggende referanse i Balkes mest eksperimenterende, senere verk.  Peder Balke: «Marine med klipper», 1870, olje på papir montert på panel © Peder Balke.  Foto: The Gundersen Collection/ Morten Heden Aamot
Knut Ljøgodt behersker sitt stoff til fingerspissene, men kapsler Peder Balke inn i kunsthistorien. 

Knut Ljøgodt: PEDER BALKE. Sublime North. Works from The Gundersen Collection
Boken er utgitt av forlaget Skira Editore i Milano i samarbeid med Nordic Institute of Art, 2020

Peder Balke er en av de mest interessante figurene i norsk kunsthistorie, så en ny bok om ham er en liten begivenhet. Vil noe nytt komme frem? Vil vi se noen interessante perspektiver som vil gi denne fascinerende maleren nytt liv? Knut Ljøgodts ferske utgivelse er solid og overbevisende, men skuffer hva gjelder originalitet.

Fyrets plass i landskapet er blant Balkes mest brukte motiver. Peder Balke: «Fyrtårn i tåke», 1865, olje på lerret montert på panel © Peder Balke. Foto: The Gundersen Collection/ Morten Heden Aamot

Mest romantisk 

Ljøgodt forteller om Balke kronologisk og konservativt, men har en levende og frisk penn. Han er også grundig i forhold til kilder og siterer både andre fagtekster og kunstnerens egne skriverier, deriblant hans dagbok. Han plasserer også Balke kyndig i både en nasjonal og en internasjonal kunsthistorie, tydelig og overbevisende. Særlig interessante er hans linker mellom tysk romantikk, spesielt hans fascinasjon for Caspar David Friedrichs malerier og den nærmest visjonære landskapserfaringen som formidles der, samt Balkes egen utvikling. 

I hans senere malerier beveger Balke seg over i abstraksjonen og foregriper modernismen. Peder Balke: «Nordlys», 1870-årene, olje på panel © Peder Balke.  Foto: The Gundersen Collection/ Morten Heden Aamot

Ljøgodt tenker godt når han beskriver hvordan Balke inspireres av både J. C. Dahls detaljerte, nasjonalromantiske landskap og den tyske kunstnerens «transendentale romantikk» (som han kaller det). «Though first-hand knowledge of the subject was important to Balke, it was the trascendental approach that came to be the dominating force in his paintings», skriver Ljøgodt. 

Eksperimenterende formspråk

Boka tar også for seg andre aspekter ved Balke, deriblant hans politiske engasjement. At han var sosialist og tilhenger av Marcus Thrane på sin hals, visste jeg ikke. Langt mindre at han i 1855 anskaffet en større eiendom nord for Bogstadveien, som han delte opp i små parseller og gjorde om til en egen bydel for arbeidsfolk. 

Ljøgodt er best når han skriver om Balkes tilknytning til det nordnorske landskapet, som han transformerte til et slags spirituelt landskap à la engelskmannen William Turner. Særlig de siste maleriene hans facinerer Ljøgodt, siden de – igjen som Turner – overskrider den tyske romantikkens vokabular og eksperimenterer seg over i det nesten abstrakte. «Balke developed a pictorial language unique to him.» 

Javisst. De fremragende gjengivelsene av maleriene i denne boka gjør det lett å være enig. 

Balke var den som bidro sterkest med å innlemme det nordnorske landskapet i nasjonalromantikken. Peder balke: «Nordkapp», 1848, olje på lerret © Peder Balke.  Foto: The Gundersen Collection/ Morten Heden Aamot

Mangler samtidighet 

Ljøgodts bok er en fryd å lese, men jeg mener likevel den har en åpenbar svakhet: at den innkapsler Balke i kunsthistorien. Etter min mening er enhver bok som dette ikke bare forpliktet til å gjennomgå kunstnerskapet i dets egen tid, men også å trekke linjen til den tiden forfatteren (og leseren) selv befinner seg i. Uansett hvilken sjanger man sogner til er det ingen jernlov for hvordan man skal forholde seg til konvensjonene. Slik sett skulle jeg gjerne sett Ljøgodt spekulere videre på verkene, slippe seg løs, gjerne reflektere friere over hvordan Balke påvirker ham. Jeg kan ikke se hvorfor en bok som dette som forholder seg strengt til kutymen, ikke kunne blitt avsluttet med et mer sprelsk kapittel. Teksten kunne, mener jeg, med fordel vært hakket mer eksperimenterende og essayistisk.

Min kritikk vil sikkert irritere noen, siden denne type monografier er solid forankret i en lang tradisjon som Ljøgodt turnerer til fingerspissene. Når det gjelder denne boka, mener jeg Ljøgodt ihvertfall burde ha skrevet om Balkes betydning for kunsten som kom etter han hadde lagt fra seg penselen. Hva tenkte hans etterkommere? Hvordan påvirker han dagens kunstnere? 

Dét kapitlet hadde jeg slukt rått. 

Kjetil Røed