Velment skivebom

Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere, var det retoriske spørsmålet den amerikanske kunstforskeren Linda Nochlin stilte i sitt berømte essay fra 1971. Der viste hun hvordan kvinner systematisk har blitt ekskludert fra den kunsthistoriske kanon. Siden den tid har kjønnsdiskursen utviklet seg mye, men fremdeles er det et viktig prosjekt å hente frem glemte kvinnelige talenter. Og det er nettopp det Signe Endresen ønsker å gjøre med sin bok: Astri Welhaven Heiberg: Sommer på Tjøme. Ikke bare vil hun kaste lys på en kunstner hun mener «...kunsthistorien har behandlet stygt...» .^[1] Hun vil også løfte frem en verksgruppe som har fått lite oppmerksomhet, nemlig landskapsmaleriene med nakne kvinner.

Syv kapitler og et forord 

Boken gir oss et rikt innblikk i kunstnerens liv og kunstnerskap: Ikke bare disse bildene av kvinner på svabergene i Vestfold, men også hennes dekorative illustrasjoner, portretter og rene landskaper. Boken gir oss en rask innføring i Welhaven Heibergs liv. Hun ble født i 1881 og vokste opp i slottsforvalterboligen i Slottsparken i Oslo. Hun var omgitt av store kulturpersonligheter: Farfaren hennes var dikteren Johan Sebastian Welhaven, kunstneren og formgiveren Jean Heiberg var svogeren, og selveste malerdronningen Harriet Backer var hennes tante. Hun gikk etter hvert også i lære hos den berømte tanten. 

Vil hun spare poenget til senere?

Fremstillingen er springende og preget av mange digresjoner og tematiske sløyfer, noe som gjør det litt vanskelig å holde tråden: En påstand kastes frem uten videre forklaring eller belegg og avløses av et nytt tema, før den igjen blir hentet opp og utdypet, kanskje i flere omganger. Det anføres for eksempel tidlig i teksten at akt i landskap ikke var noe vanlig motiv for kvinnelige kunstnere på begynnelsen av 1900-tallet i Norge, eller i Europa forøvrig. Ifølge Endresen var Welhaven Heiberg trolig den eneste kvinnelige, norske kunstneren som malte og utstilte denne typen bilder.^[2] Det er en svært interessant opplysning, men vi må vente helt til slutten av boken for å få høre mer om de kunstneriske og samfunnsmessige omstendighetene som gjorde dette til et radikalt valg.^[3] 

Kanskje tenker forfatteren at hun vil spare poengene til slutt for å opprettholde spenningen for leseren. I en faglitterær bok er det sjeldent et spesielt klokt grep: I vår utålmodige medievirkelighet er det alltid lurt å holde seg til saken, og å komme relativt raskt til poenget. Og forfatterens poeng ser ut til å være at bildene av de nakne kvinnene på Tjøme og Hvasser er det som gjør Welhaven Heiberg til en kunstner det er verdt å trekke frem. Hun hevder at disse bildene skiller seg fra liknende motiver av samtidige mannlige kunstnere som Jean Heiberg og Per Deberitz, ved at kvinnene er fremstilt som individer med ikke-idealiserte kropper.^[4] Hun fremhever også et viktig og interessant aspekt, nemlig at Astri Welhaven Heibergs inkludering av klær og tekstiler i bildene effektivt kobler de tidløse nakne skikkelsene til en samtidig virkelighet. Hun referer her til kunsthistorien der kvinner har vært betraktet som «natur» og derfor er fremstilt nakne, mens mennene som var sett på som representanter for kulturen gjennomgående var påkledd (Se Edouard Manets berømte «Frokost i det grønne».)^[5] Dette er en av bokens mer interessante betraktninger. 

Hva er det primære? 

«....Hva Welhaven Heibergs malerier av nakne kvinner betyr, er ikke det primære. Ei heller hvorfor hun malte dem, eller om de er like «gode» som liknende motiver utført av mannlige kunstnere i samme periode...» skriver forfatteren.^[6] Hvorfor hun regner disse viktige spørsmålene som underordnet, og hva som egentlig er det primære, er nokså uklart. Det antydes kun noe om bildenes betydning, uten at man forstår for hvem eller på hvilken måte. 

«Å være kvinne, kunstner og glemt berettiger ikke nødvendigvis at vedkommende trekkes frem i lyset...»^[7] skriver Signe Endresen. På dette punkt er vi skjønt enige. Endresens prosjekt er å vise at Astri Welhaven Heiberg fortjener en større plass i kunsthistorien enn den hun har fått. Selv er jeg jammen ikke så sikker. Welhaven Heiberg hadde et utvilsomt talent: Ikke minst hadde hun en utpreget fargesans: noen av bildene hennes har en nesten Cezanne-aktig stemning, men teknisk er hun ujevn. Noen ganger, særlig i enkelte landskap, som Vårdag i Asker fra 1918 eller Juliaften fra Brøtstø 1915, glimter hun til og er ordentlig god. Som portrettmaler er hun heller ikke så verst. Et av de flotteste er Portrett av Lul Krag 1915, men selv her kommer ujevnheten frem. Det gjelder det samme for mange av portrettene: Hun får til noe med ansiktet, men klarer ikke å forankre hele skikkelsen i flaten. Tidvis vipper portrettene hennes også over i noe helt glorete, nesten glansbildeaktige som Portrett av Sonja Haraldsen som barn fra 1943. 

Signe Endresen skriver at man i samtiden ikke forsto å verdsette de radikale akt-i-landskap-maleriene til Astri Welhaven Heiberg. Hun skriver om samtidens kritikere: «...Et klart flertall...ser ut til å foretrekke portrettet fremfor motivene med nakne kvinner i landskap.»^[8] Men dette handlet nok neppe om en berøringsangst i forhold til en kontroversiell motivkrets. Snarere tror jeg Jappe Nilssen og de andre så det samme som jeg ser; Astri Welhaven Heiberg var rett og slett mye bedre på enkle landskaper og på portretter enn på disse mer komplekse figur-i-landskap-komposisjonene. 

Hva gjør de nakne kvinnene der? 

Når du ser på Cezannes badere tenker du aldri «Hva gjør disse nakne kvinnene egentlig der?». De er berettiget av sin mektige uttrykksfylde og sin dype originalitet. Men det er et spørsmål som absolutt melder seg i møte med Welhaven Heibergs sommerbilder fra Tjøme og Hvasser. «Astrid Welhaven Heibergs nakne kvinner viser hvordan kvinner omgås hverandre og er komfortable med hverandres nakenhet...» skriver forfatteren. ^[9] Personlig synes jeg det er vanskelig å tro på disse oppstilte scenene som virkelige situasjoner. Noen ganger inntar kvinnene direkte komiske, unaturlige stillinger, noen av dem ser ut som de ligger med ansiktet ned i høyt gress. Rent anatomisk er det også mye rart. Det er ofte et uklart forhold mellom forgrunn og bakgrunn, og stedvis faller kroppene helt eller delvis fra hverandre: En pupp har havnet helt oppunder armen, og en underarm ser ut som om den er av ledd, og en legg forsvinner inn i ingenting. Kunstnere som Cezanne, Matisse og Picasso kunne bruke den anatomiske «feilen» som et retorisk formgrep, noe som styrket uttrykket. De fordreide kroppsdelen hos Welhaven Heiberg fungerer dessverre ikke på en slik måte, de gir bare bildene et litt ubehjelpelig preg.

Jeg har stor sympati for Signe Endresens ønske om å løfte frem en av de mange glemte kvinnene. Det er viktig å jobbe systematisk for å rette opp kunsthistoriens skjeve kjønnsbalanse. Men for ikke å undergrave dette sentrale feministiske prosjektet, er det av stor betydning at de kvinnene vi trekker frem fra skyggene faktisk virkelig er gode. Hvis de kvalitetsmessig faller igjennom kan et prosjekt som dette dessverre virke mot sin hensikt, det kan danne seg et inntrykk av at de mange glemte kvinnene kanskje faktisk ikke fortjente bedre.