fbpx Erling Viksjø - eksperimenter i form og betong

Erling Viksjø - eksperimenter i form og betong

Erling Viksjø. Bakkehaugen Kirke, Oslo. Foto: Teigens Fotoatelier/Dextra Photo/Norsk Teknisk Museum.
Espen Johnsen har levert en omfattende og spennende monografi om arkitekt Erling Viksjø, med fokus på utviklingen av noen hovedverker.

Espen Johnsen: Erling Viksjø. Eksperimenter i form og betong
Pax Forlag, Oslo 2020
Omslagsdesign: Akademisk publisering 

Boken følger Viksjø fra hans formative periode i kontoret til Ove Bang, der han begynte som assistent i 1936. Johnsen drøfter aspekter ved det radikale arkitektmiljøet i Oslo og den faglige påvirkningen fra Europa, hvor særlig Le Corbusier blir en viktig innflytelse. Vi får et innblikk i arkitekturens generelle utvikling i samtidens Europa, fra mellomkrigstidens avantgardisme til den mer søkende etterkrigstiden, og hvordan svingningene i tiden kommer til uttrykk i Viksjøs egne arbeider, særlig de mange versjonene av det nye regjeringsbygget ”Vestibyle”, fra en konkurranse i 1940. I dette prosjektet, som blir et hovedfokus i Johnsens bok, forsøker Viksjø lenge å oppnå en syntese mellom tradisjon og modernisme.

Inngangspartiet til Hybelhus for stortingsmenn  Fotograf: Teigens Fotoatelier/Dextra Photo/Norsk Teknisk Museum 

Særlig oppklarende er Johnsens beskrivelser av hvordan Viksjø i mindre grad enn sine kolleger Arne Korsmo og Christian Norberg-Schulz lot seg begeistre av amerikansk kommersiell arkitektur etter annen verdenskrig. Amerikansk forståelse av modernisme var formal, med et økt fokus på masseproduksjon og modularitet. Den var mindre opptatt av den opprinnelige europeiske avant-gardens politiske ambisjoner, der samfunnets grunnstruktur kunne endres gjennom kunst og arkitektur. Johnsen leser Viksjøs arbeider heller i sammenheng med etterkrigstidens søken etter en ny monumentalitet, samt den delen av modernismen, anført av Le Corbusier, som etterstrebet en syntese mellom kunst og arkitektur. I 1951, etter studieturer i Europa, fremstår Viksjø særlig som en avant-gardistisk modernist, med et ønske om å la arkitekturen bli et uttrykk for sin tid ved å omfavne og tydeliggjøre teknologiske fremskritt i byggeskikk. Han uttaler: ”Vår tids viktigste byggemateriale er jernbetong, og kan vi gjøre betongen til et edelt materiale, har vi åpnet muligheten for et arkitektonisk formspråk som er i pakt med tiden”. Men i motsetning til Le Corbusier var Viksjø mindre interessert i å la betongens imperfeksjoner fra støpeprosessen fremstå som tegn på noe ekte og uforfinet i tiden. Han søker heller måter å foredle betongens overflateuttrykk, og det er særlig dette dekorative aspektet ved Viksjøs arbeider som skiller ham fra mange av hans samtidige.

Vestibyle. Utkast til konkurransen om ny regjeringsbygning. 1940. Perspektiv fra standpunkt A.  Fotograf: Børre Høstland. Nasjonalmuseet 

Viksjøs verker

Boken følger i en ledig, kronologisk struktur utviklingen av noen hovedverk, særlig regjeringskvartalet i sine ulike versjoner: det opprinnelige prosjektet for regjeringsbygget «Vestibyle» fra konkurransen i 1940, og den bearbeidete planen for regjeringskvartalet slik vi kjenner det frem til i dag, som et mer helhetlig modernistisk anlegg. Også prosjektene Hybelhus for Stortingsmenn (1953) og Bakkehaugen kirke (1959) blir omtalt mer inngående. Mindre oppmerksomhet vies diverse eneboliger og fritidshus, Viksjøs større boligprosjekter som Luftforsvarets boliganlegg på Hovseter (1950) og Marmorberget Borettslag (1954), og offentlige og private prosjekter av en viss størrelse, som Oslo Kommunes Jubileumsutstilling på Frogner Hovedgård (1950), Oslo Baand og Linsefabrik (1953), Statens Fiskerifagskole (1953), Statens Telefon og Kabelfabrikk (1967) og Hydrobygget i Oslo (1960). Et viktig verk som kanskje kunne ha blitt viet mer plass er Rådhusanlegget i Bergen; dette diskuteres i hovedsak i forhold til hvilken innvirkning prosjektet hadde på Viksjøs tenkning rundt regjeringskvartalet.

Omslaget til boken Erling Viksjø. Eksperimenter i form og betong. Omslagsdesign: Akademisk publisering 

Bokens form

Som kunsthistoriker er Johnsen opptatt av historisk bakgrunn, kunstneriske innflytelser og overordnete formale bygningsgrep. Bygningsdetaljer som diskuteres inngående er som regel de mer dekorative aspektene ved betongarbeidene, heller enn bygningenes konstruksjon eller romorganisering. Siden mange av prosjektene er behandlet såpass overordnet, leser jeg boken mest av alt som en drøfting av generelle, kunstneriske aspekter ved Viksjøs verker. Her er den til gjengjeld veldig god. Diskusjonene rundt de mange internasjonale innflytelsene er uhyre interessant lesning, og forfatteren er pedagogisk ved å alltid forklare hvor han låner de begreper fra som han benytter i drøftingen av Viksjøs arbeider.

Johnsen levendegjør karakteren Viksjø som en rastløs kunstner som strever etter å gjøre sine byggverk til sanne uttrykk for sin tid, samt for samfunnet de skulle være del av: Som utøvende arkitekt i dag ønsker jeg selvsagt denne typen forståelse av arkitektrollen velkommen. Og med tanke på komplekset av overdimensjonerte og kjønnsløse kontorbygninger som skal erstatte Viksjøs regjeringskvartal føler man selvsagt mer enn et snev av nostalgi når man sitter med Johnsens bok.