Institusjonell selvransakelse

Mot Nitja — En utviklingsøkologisk modell for Akershus Kunstsenter 2008—2020
Akershus Kunstsenter/ Nitja senter for Samtidskunst

Den romerske keiseren og filosofen Marcus Aurelius befant seg i en kritisk periode i Romerriket da han regjerte. Ytre fiender presset på, korrupsjon spredde om seg, og soldater i utkantene av de enorme landområdene begynte å desertere. For å kunne holde på seg selv i kaoset vendte han seg innover, leste, skrev, mediterte. Og på slutten av hver dag satt han seg til for å skrive dagbok, hvor han gjorde opp status for dagen. Hva gikk bra? Hva gikk dårlig? Hvor er jeg i forhold til mine ambisjoner? 

Hans refleksjoner overlevde helt til våre dager og kan konsulteres i boka Til meg selv. 

Gode ambisjoner

Hvorfor begynne med en romersk keiser når temaet for denne teksten er trykksaken Mot Nitja? Det er en god grunn til det, men la meg først si noen ord om boka. 

Den er en oppsummering av Akershus Kunstsenters virksomhet siden Rikke Kommissar tok over roret i 2008. Vi får en oversikt over alle utstillingene på kunstsenteret, med refleksjoner rundt hva som skjedde og hvordan de ble mottatt, samt en presentasjon av hvor Kommissar og hennes kolleger har tenkt seg når de nå flytter over i nye lokaler og skifter navn til Nitja. De arbeider etter en «utviklingsøkologisk modell» som legger vekt på samspillet mellom kunst og kontekst, individ og fellesskap. Kunsten skal være tilgjengelig for alle, et redskap å tenke med, samtidig som det kunstfaglige ikke skal oppgis, får vi vite. Kunsten skal være «et tilgjengelig mentalt rom», som Kommissar skriver i bokens innledningskapittel. 

Dette er gode ambisjoner verdt å ta med seg videre. 

Fremover og bakover

Tilbake til Aurelius, for han og tidligere Akershus Kunstsenter er vel uendelig langt fra hverandre? På mange måter, ja, men på et essensielt punkt, nei. Fordi: Både keiser Aurelius og Mot Nitja tilkjennegir hvor viktig det er å gjøre opp status med jevne mellomrom. Se seg tilbake, se fremover, med tanke på de målene man har satt seg. Man trenger mål for å vite hvor man skal, men også rutiner for å undersøke de forskjellige stadiene på vei mot målet. 

Slik sett gjør denne boka opp status, den er en plattform for å se fremover ved å se bakover, og omvendt. Boka inneholder også intervjuer og artikler som belyser prosjektet som denne kunstinstitusjonen er. En slik gjennomgang og et slikt selvoppgjør er på mange måter forbilledlig: Enhver kunstinstitusjon har mye å lære av dette. 

Selvkritikk

Er det noe jeg savner, er det selvkritikk. Aurelius var opptatt av å ikke rosemale dagen han hver kveld skulle vurdere, men også få med seg det som ikke gikk så bra. Det er ikke så mye av det i denne boka. Det er mange fine ord – ord som overbeviser, som jeg tror, det må sies – men selvransakelse bør også ha rom for det som ikke gikk så bra. Det gir tillit og tro på at denslags ikke skal stikkes under en stol i fremtiden også. 

Det er riktignok noen slike tanker, som når Kommissar reflekterer over utfordringene hun og staben støtte på da de skulle utvikle kunstsenteret videre. Men jeg skulle gjerne visst mer. Hvilke utstillinger var det som ikke fungerte som de skulle? Hva var det som gikk galt som lærte de ansatte og Kommissar noe? 

Jeg skjønner at et slikt «festskrift» skal være en gledesfylt sak – den markerer jo tross alt overgangen til et nytt bygg og en ny start – men innrømmes svake sider vil, som Aurelius, alt det positive tre frem i et bredere og mer transparent rom.

Kjetil Røed