fbpx Nitja senter for samtidskunst, Lillestrøm

Nitja senter for samtidskunst

Betongtrapp i tre etasjer mot utstillingsarealer, kontorer og offentlig terrasse.  Fotograf: Jørgen Tandberg
Akershus Kunstsenter i Lillestrøm har fått nye lokaler, og har i den anledning byttet navn til Nitja senter for samtidskunst, der «Nitja» er det gamle, norrøne navnet på Nitelva. 

Nybygget ligger et lite kvartal unna det gamle senteret i Kirkegata, og er tegnet av det Oslo-baserte kontoret Haugen / Zohar Arkitekter etter en konkurranse gjennomført i 2014. De har tidligere ferdigstilt flere prosjekter for, blant annet, Nasjonale turistveger, samt tegnet den fine elvepromenaden i Sandvika. Landskapsarkitekturen utenfor senteret er designet av Snøhetta.

Nitja senter for samtidskunst ligger like ved togstasjonen og hovedbusstasjonen i Lillestrøm. Hovedbusstasjonen er planlagt nedlagt for å få plass til flere boliger. Lillestrøm sentrum gjennomgår en større endringsprosess, og det nye Kunstsenteret har fått hedersplass i ny sentrumsplan som setter kultur i høysetet. I nabokvartalet mot syd ligger Barne- og ungdomshuset, og mot vest står en eldre bygning som benyttes som øvingsrom for band. Det bygges i tillegg et multimediebibliotek med kulturskole.

Nybygget sett fra parken  Fotograf: Jørgen Tandberg

Frittliggende og fasettert

Det nye kunstsenteret er en frittliggende, kompakt og mangefasettert bygning nordøst på den store tomten. Mest av alt fremstår den som en hvit monolitt i omgivelsene, med gulldetaljer. Kun én fasade ligger delvis parallelt med en gate, Brogaten. Haugen / Zohar Arkitekter tilhører den norske generasjonen arkitekter som er influert av det tidlige 2000-tallets hollandske stil: de produserer formtung arkitektur med geometri som ikke skal ha lesbare primærformer (som kvadrater, sirkler, rektangler), men heller la alle bygningens vinkler, vindusplassering og størrelser komme som kunstneriske reaksjoner på omgivelsene, slik som utsikt, bevegelses- og siktlinjer. Bygningen gjør slik et slags teater ut av sitt forhold til den urbane situasjonen. På tvers av den grønne tomten går stier og gangveier i det samme kantete formspråket som kunstsenter-bygningen. 

Nitja senter for samtidskunst, sett fra Kirkegata.  Fotograf: Jørgen Tandberg

Betong, stål og aluminium

Rent teknisk er alt bygget i betong og stål, med bærende betongvegger og dekker av betong. Betong er innvendig det mest dominerende materialet i vegger, gulv og himlinger. Dette med unntak av utstillingsrommet, som har hvite vegger og hvitlakkerte rister i himlingen, og bevegelsesarealene rundt trappen som har diverse mørkmalte trematerialer. Utvendig har fasadene hvitlakkerte aluminiumsplater med sinuskurver, som er ment å virke som en metafor på bølgene i Nitelva, men dette sitter det langt inne for meg å lese. Smygene på de største vinduene har gullfargete plater som kontrast til de hvite fasadene. 

Du entrer inn i bygningen i syd. Foajeen skal inneholde kafé og butikk, og glassdører inn til et aktivitetsrom for unge. Store glassflater mot brogaten og den nyprosjekterte plassen/parken som ligger innover i kvartalet gjør foajeen til et åpent og lyst rom: en fin kvalitet, som de ansatte tydelig allerede setter pris på. Herfra trekkes du mot en betongtrapp i bakkant av rommet, som bringer deg opp til utstillingsrommet i annen etasje, og kontorer og samlingsrom i tredje etasje. I tredje etasje finner du også en stor, offentlig tilgjengelig terrasse med utsikt mot syd. Trappen og bevegelsen oppover er løst på en måte som gir deg lyst til å gå opp for å se alle etasjene – som selvfølgelig er viktig når utstillingsrommet er i annen etasje. Utstillingsrommet selv føles lyst og åpent, med en himlingshøyde på 4.36 m, og fotavtrykk på 9 m x 21 m. I tillegg har det en nisje med et stort vindu som er hovedlyskilden i rommet. Dette fremstår som et fint, fleksibelt og funksjonelt rom.

Foajeen og trappen, med vinduer mot Kirkegata Fotograf: Jørgen Tandberg

En frittliggende skulptur i hvitt og gull

Det nye kunstsenteret er heldig med plasseringen midt i byen. Bygningens åpenhet på bakkeplan, midt i en ny bypark, bør kunne gjøre mye for å bringe besøkende inn og aktivisere bygget. Med pressematerialet følger en serie diagrammer som skal fortelle oss hvordan bygningen forholder seg til byen rundt. Jeg er alltid skeptisk når arkitekter forsøker for hardt å knytte arkitektur til et sted gjennom metaforer og figurtegninger, dersom bygningen selv, med sitt formspråk, oppleves som en helt fristilt og autonom skulptur når du kommer til den. I dette tilfelle mener jeg bygningen fungerer fint for sitt program, og ikke har vondt av å være et enkeltstående monumentalbygg. 

Stikkord