Arkitektur og kunstutsmykking i Nye Østre Porsgrunn kirke Rabalder rundt nytt kirkebygg

Arkitektur og kunstutsmykking vekker sterke reaksjoner blant en gruppe i lokalbefolkningen i Porsgrunn samt enkelte kritikere. Det kan synes som om det er det nye mot det gamle, nybygg mot rekonstruksjon, modernisme mot tradisjonalisme. Kunstavisen ønsker å se nærmere på dette.

Det har stormet rundt Østre Porsgrunn menighet etter at trekirken deres i senbarokk- og rokokkostil brant ned natt til 11. april 2011. Diskusjonen og debatten har i årevis gått friskt i lokalaviser, i Arkitektnytt og på lokal-TV om man skulle velge nybygg ut fra dagens behov og funksjoner eller rekonstruere den gamle trekirken fra 1760. Det lokale Felleskirkelige råd jobbet for arkitektkonkurranse og oppføring av nybygg samtidig som innbygger- og aksjonsgruppen, Komitéen for gjenoppføring av Østre Porsgrunn kirke, arbeidet hardt for en rekonstruksjon av den gamle korskirken i tre. Aksjonsgruppen har vært innbitt motstander av nybygg fra dag en etter brannen – før arkitektutkastene kom på banen. Temperaturen i debatten har vært skyhøy, og det ulmer fortsatt etter at kirken endelig sto ferdig høsten 2019 og ble vigslet 15. september. 

I 2015 inviterte Det lokale Felleskirkelige råd til en arkitektkonkurranse for nybygg. De valgte ikke en åpen konkurranse, men en begrenset variant. Hovedarkitekt Espen Surnevik, i samarbeid med Trodahl arkitekter, utkast, «Reis Opp», vant. Byggeprosessen ble sterkt forsinket på grunn av flere forhold, blant annet fordi Komitéen for gjenoppføring av Østre Porsgrunn kirke stanset igangsettingstillatelsen blant annet ved å innklage avgjørelsen for Fylkesmannen i Telemark og ba om at arbeidet med ny kirke ble stanset. Fylkesmannen ga klagerne medhold, og byggearbeidene ble stanset i påvente av svar fra departementet. To år senere, i september 2017, slo Kulturdepartementet fast at kommunen var i sin rett til å bygge det nye kirkebygget.

Marie Buskov og Espen Dietrichsons har utformet altertavlen til kirken; et nesten syv meter høyt relieff i keramisk steingods og tilnærmet fem meter bredt. Verket er en frise som består av et stort antall håndlaget steingods som er glasert i ulike farger og som gir assosiasjoner til et oppadstrebende lys, ja, nesten som en slags sterkt abstrahert engel. Verket forsterkes av at lyset flommer ned fra oven - over koret.

Motstanden mot det nye kirkebygget synes underlig. Mitt eget første møte med Nye Østre Porsgrunn kirke tidligere i høst gjorde inntrykk. Både eksteriøret, interiøret og altertavlen, som er utformet i enkle og geometriske former, ga assosiasjoner til noe opphøyd, som et «Soria Moria slott», en slags himmelsk vintereventyrarkitektur, der bygget strekker seg mot himmelen med sitt enkle, høye spir og kubiske bygningsformer. Her er mange referanser til kunsthistorien, blant annet til renessansekirker og til Le Corbusier og funksjonalismen tidlig på 1900-tallet, om enn kirkebygget representer noe annet og særpreget nytt. Jeg opplevde kirken som åpen, gjestfri og raus i form og innhold, et rom som reflekterer høytid og samtidig noe demokratisk. Kirkebygget og altertavlen sammenfatter for meg tradisjon og fornyelse, en vakker syntese mellom arkitektur og kunst som vil stå seg i fremtiden.

Mye tyder på at arkitektur og billedkunst engasjerer mer enn før, samtidig som frontene blir skarpere og mer polarisert. Spørsmål om nybygg eller rekonstruksjon etter brann engasjerer. Det samme gjør debattene om nybygg eller bevaring av modernismens bygg på attraktive tomter. 

De siste årene har det vært mye opphetet diskusjon og debatt rundt ny profan arkitektur og kirkebygg, spesielt i Oslo; det være seg Snøhettas Operahus/Den Norske Opera og Ballett (2008) som nå er blitt et bygg som arkitekturinteresserte fra hele verden valfarter til, Barcode (2005-16), det nye Nasjonalmuseet, tegnet av Klaus Schuwerk (2020), det nye Munchmuseet/Lambda (2020), tegnet av Estudio Herreros, og ikke minst arbeidet for bevaringen av Y-blokka, Erling Viksjøs modernistiske bygg (1956-70), et av norsk modernismes hovedverk som nå står i fare for å rives!  I denne sammenheng må også Nye Våler kirke (2015) nevnes, som det også er Espen Surnevik som har tegnet – og som Espen Dietrichson har laget altertavlen til. Ved sistnevnte kirke startet samarbeidet mellom arkitekt og kunstner tidlig i prosessen.

Mens jeg forbereder intervjuet, får arkitekt Espen Surnevik en ettertraktet og viktig pris i München – selveste The Architectural Digest Award – en høythengende internasjonal arkitekturpris. Det må nevnes at han tidligere har mottatt en rekke priser, og den gjeveste er kanskje Statens Byggeskikkpris for Våler kirke i 2016.  Han er for øvrig professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, ved Institutt for Arkitektur. Jeg ringer for å gratulere og for å høre hans tanker rundt Nye Østre Porsgrunn kirke. 

Gratulerer med en viktig og ærefull pris! Slik jeg har forstått det, er det en pris du har fått for din innsats i flere år –  for alle dine norske prosjekter. Kan du fortelle om prisen?
Det er veldig morsomt å ha mottatt AD-prisen, både for meg og oppdragsgiverne mine. Prisen har de siste årene fremhevet nye arkitekturtendenser og ble sist gitt til de høyst toneangivende danske arkitektene Johansen & Skovsted. I forhold til tidligere priser jeg har vært heldig å få, er denne prisen utfyllende fordi den fremhever helheten i alle prosjektene, snarere enn enkeltbygningene. Samtidig er prisen et motiverende uttrykk for at arbeidene mine ses med interesse også utenfor Norge og Norden.

Hva er dine inspirasjonskilder?
Å utvikle et meningsfullt kirkebygg er en svært komplisert oppgave, slik jeg ser det. I Porsgrunn og Våler var oppgaven ytterligere sammensatt gjennom tapet av de tidligere kirkene, og at fortiden dermed skulle tale til fremtiden.

I et kirkeprosjekt ligger selvsagt kirkens omfattende kultur og liturgi til grunn. I tillegg er kirkenes arkitekturhistorie, og tidligere byggemåter et spennende arkiv for å forstå kirkene som en gjenkjennelig bygningstype (typologi). 

Men den overordnede inspirasjonen til alle mine prosjekter er fenomenologisk. Jeg bruker mye tid på å oppsøke kilder, av alle typer, som på mange plan belyser lokal- og generell historie, samt fortellinger som berører de oppgavene og temaene jeg skal arbeide med. Gjennom denne brede informasjonsinnhentingen prøver jeg å forstå både den fysiske og fenomenologiske konteksten en ny «begivenhet», altså bygning, skal inngå i. Målet med dette er at verkene skal finne en naturlig, forstått og berettiget plass i en stor sammenheng.

Du har uttalt at da du tegnet Nye Østre Porsgrunn kirke ønsket du å lage en kirke som kunne forsone de steile partene, blant annet ved å bygge en kirke som innehar mange historiske referanser Kan du beskrive dine tanker rundt utformingen av kirken?
Når man får en så interessant, men også betent oppgave, er min ambisjon å gjøre mitt ytterste for å skape en kirke som bidrar på en positiv måte for folk flest. Selv om enkelte sentrale motstandere fortsatt marker sitt standpunkt, er det derfor sterkt å oppleve vellet av positive henvendelser og leserinnlegg som har kommet fra tidligere skeptikere etter at kirken åpnet.

Arkitektur har en uendelig autonom kapasitet til å håndtere og arrangere komplekse sosiologiske, kulturelle og historiske virkninger som berører oss alle. Gjennom mine utviklingsprosesser forsøker jeg å forstå arkitekturens kapasitet i en anstrengelse med mål om å forme rom som gjennom sine konstruksjoner gir gjenkjennelighet til fundamentale størrelser og forestillinger i livene våre.

Uten at det må misforstås, gjennom å tas ut av sin sammenheng, kan jeg forsøke å gjengi et eksempel på et av veldig mange fenomenologiske teser som i sum har bidratt til å forme Østre Porsgrunn kirke:

På mange måter kan man si at en av hovedlinjene, blant de Store fortellingene om arkitektur, går fra oldtidens Egypt, via antikkens Hellas, til Romersk arkitektur og senere Renessansen. Dette kan eksempelvis bivånes i Gian Lorenzo Berninis «Elefant-obelisk» i Roma (1667). I fortsettelsen av denne fortellingen fant fremfor alle franskmenn og briter ny interesse i den Egyptiske arkitekturhistorien mot slutten av 1700-tallet  og brakte den tilbake på agendaen. I en mer kosmopolitisk arkitekturforståelse, utover på 1800-tallet, ble igjen de egyptiske obeliskene på ny gjenfortalt og assimilert inn som en del av tidens Zeitgeist; neoklassisismen. Dette er en grensesprengende fenomenologisk del av en fortelling som strekker seg over 5000år, og som leder frem til at gravsteder i Victoriatidens Europa ble kronet med Egyptiske obelisker, som evighets-symboler, båret på klassisistiske bystesokler med røtter i den romerske antikken.

I Porsgrunn medførte industri og skipsfart, sammen med skogdrift og jernverksvirksomhet langs Telemarksvassdraget, en økonomi som avtegner seg i gravmonumentene på den historiske kirkegården som omringer nye Østre Porsgrunn kirke. Mange titalls 1800-tallsgraver strekker sine obelisker mot himmelen og gir kirkegården et karakteristisk særpreg. Som en direkte respons på disse unike geometriene er den nye kirken utviklet med nøyaktig de samme vinklene, og tilsvarende strebende mot et høyere mål; himmelen.

På denne måten kan man si at Østre Porsgrunn kirke er resultat av en stor sivilisasjonsfortelling, og av en hel rekke enkeltfenomener som utspiller seg på stedet, og i stedets historie. Dette betyr at jeg ikke ville kunne utviklet Østre Porsgrunn kirke, slik den er blitt, noe annet sted. Kirkeprosjektet står dermed i kontrast til modernismens manifesterte brudd med fortiden, samt dens tro på å skape generelle arkitektoniske svar for alle steder, såkalt «international style». 

Hva tror du konflikten bunner i?
Det er viktig å forstå at meningene mot å bygge et nytt kirkebygg i Porsgrunn var sterkt fundamentert i kjernen av motstandere allerede før det ble utlyst en arkitektkonkurranse. Gjennom dette har debatten hele tiden vært en prinsipiell diskusjon om å gjenreise en kopi av den gamle kirken, eller å realisere et helt nytt kirkebygg. Hvordan et nytt kirkebygg kunne utformes har vært en underordnet diskusjon, hvor samtlige forslag i arkitektkonkurransen ble møtt av kritikk fra dem som ville realisere en kopi.

I dette bildet tenker jeg det også er viktig å ha med seg at kirkene våre er identitetsskapende for de lokalsamfunnene de står i. Kirkene er symboler på de stedene vi kommer fra, enten man er troende eller ikke. Når en lokalbefolkning selv er døpt, konfirmert, viet og har begravet sine foreldre i en gammel kirke, er det naturlig at det utløser en sorgprosess når de rives bort. Den enkelte trenger tid til å skape nye minner og knytte ny identitet til et nytt kirkebygg. Når man bygger for fremtiden er det også viktig å ta med at oppvoksende generasjoner vil ha et helt annet utgangspunkt for å knytte positiv identitet til et kirkebygg fra vår tid. 

Utenom de lokale problemstillingene kan man kanskje også se fragmenter av en ideologisk debatt. Noen av de mest profilerte forkjemperne av kopi har ikke hatt direkte tilknytning til byen eller menigheten, og dermed søkt å reise et prinsipielt spørsmål om verdien av fortidens arkitekturutrykk i forhold til samtidens arkitektur. Noen motstandere har forsøkt å tegne et bilde av at det nye kirkebygget representerer et tankesett som ikke ser verdien av historien. I denne sammenhengen er mitt hovedpoeng at Porsgrunn-saken ikke har vært et spørsmål om bevaring av noe historisk autentisk, men om eventuelt å reetablere en helt ny kopi av en eldre bygning fra en annen tid.

Selv er jeg en forkjemper for arkitekturhistorie, og arbeider for bevaring av vår verdifulle bygningsarv. Faktisk anser jeg arkitekturhistorien som en nødvendig kilde for å kunne utvikle en samtidsarkitektur som evner å reflektere vår egen tid som en meningsfull videreføring av fortiden. Nettopp derfor har jeg selv også tilbrakt somre med å tjærebre norske stavkirker.

Østre Porsgrunn kirke bærer i seg en tro på at enhver æra har et behov for å gi seg til kjenne i form av rom. Anskuelsen legger til grunn at alle tider innehar nye positive mål og måter å se en skiftende verden på, men at det samtidig finnes grunnleggende størrelser, proporsjoner, strukturer og ordener som universelt strekker seg gjennom hele arkitekturhistorien. Gamle Østre Porsgrunn kirke representerte nyskapende samtidsarkitektur på 1700-tallet, og mennesket ble glad i det. Etter hvert ble bygget definert å være av kunsthistorisk verdi, fordi det utrykte noe signifikant. Snarere enn å henge fast i historien har målet med Østre Porsgrunn kirke vært å skape ny signifikans i vår egen tid men opplyst av fortiden.

Jeg møter først de to billedkunstnerne Marie Buskov (f. 1980) og Espen Dietrichson (f. 1976) i deres atelierer i Helgerudgården atelierfellesskap i Sandvika (undertegnede kjenner begge og har kontor i samme fellesskap) for et intervju om deres arbeid med altertavlen og samarbeidet med arkitekter og menighet. Både Marie Buskov og Espen Dietrichson er for øvrig tilknyttet gallerier i Oslo, henholdsvis Galleri Riis og Galleri Haaken. De stiller ut separat og kollektiv i inn- og utland, i tillegg kunstprosjekter i offentlig rom. 

Hvordan og når fikk dere oppdraget om å lage altertavlen i Østre Porsgrunn kirke?
Vi fant oppdraget utlyst på Doffin, og ble invitert til en konkurranse sammen med tre andre kunstnere. Dette var tilbake til 2016.

Hvor langt var arkitektene kommet i sitt arbeid da dere fikk oppdraget?
Arkitekturen var ferdig tegnet, slik at vi hadde ferdige tegninger å gå ut fra. 

Hvordan har dere løst og fordelt samarbeidet dere i mellom?
Vi hadde mange innledende samtaler i begynnelsen, der vi først satte oss grundig inn i arkitekturens tanker og volumer. Arkitekten hadde tegnet inn et indirekte overlys i koret, og dette lyset ble vårt utgangspunkt. Videre ønsket vi å lage et verk som skulle være godt integrert med både bygg og materialer, og vi valgte derfor keramikk. Idéskissen var også felles, der vi til slutt kombinerte skissene våre til det ferdige verket. Vi tegnet bokstavelig talt på hverandres tegninger i en grundig utveksling, slik at altertavlen har blitt et veldig felles verk. 

I prosessen videre valgte vi et dansk keramikkverksted, Tommerup Keramiske Værksted, til å produsere selve keramikken, og siden Marie er dansk, var det naturlig at hun holdt dialogen og det administrative med dem, mens Espen lagde de tekniske arbeidstegningene til alle støpeformene. Disse lagde vi selv på atelieret i Sandvika, etterhvert med hjelp av to supre assistenter. Men vi var begge tilstede på Tommerup, i arbeidet med finish og glasur. Verkstedet er ledende på utførelse av keramikk til kunstnere, og innehar en unik kompetanse på forståelse av kunstneriske uttrykk

Hvordan har samarbeidet fungert?
Aldeles utmerket! Ingen av oss hadde samarbeidet med andre om kunst tidligere, men vi deler på lang vei samme oppfattelse av form og har begge interesse for arkitektur og romlighet. Så dette gjør vi gjerne igjen. 

Kan dere beskrive hvordan dere har jobbet med lyset, arkitekturen og hvordan verket vil oppleves i rommet?
Nettopp lyset har vært et bærende moment i utarbeidelsen av verket som tar utgangspunkt i arkitekturen og det indirekte overlyset i korveggen. Vi ønsket å skape en abstrakt form av lyset, med oppstandelsen som et gjennomgående tema. Bevegelsen i relieffet er derfor både slik at den stråler ned mot menigheten eller strekker seg mot himmelen. Verket kan minne om hvordan lyset trenger gjennom skydekket en mørk dag, eller fremstå som en engel. Følger man linjene oppover vil de møtes i et punkt høyt oppe, høyere enn selve relieffet, med samme geometriske prinsipp som de vinklede bygningsvolumene i arkitekturen og som formen på det høyeste kirkespiret. Uttrykket er åpent for betrakterens egen opplevelse og ønsket er at det vil kunne favne ulike sinnsstemninger, ritualer og generasjoner. 

Fortell litt om deres valg av materialer og farger!
Vi ønsket at relieffet skulle utføres som et integrert verk med arkitekturen og byggets materialer. Valget falt på keramisk steingods, som også lot oss arbeide med subtile farger og blanke overflater. Relieffet består av 236 enkelte deler som med ulik form og vinkel både gir linjer til verket, men også reflekterer lyset gjennom dagen. Steingodset er utført i blank glasur, som kontrast til de matte, blå flisene på korveggen. Fargene understreker opplevelsen av lyset. Den mellomblå fargen på korveggen gir assosiasjoner til en himmel, som lyset, nemlig hvite og gylne felter, trer frem på, med innslag av lysegrønt, lyseblått, fiolett og burgunderrød. Disse fargene har henvisning til kristen liturgi.

Altertavlen deres er utformet abstrakt, men gir assosiasjoner til både en engel og oppstandelse i sin oppadstigende form. Hva slags tanker har dere rundt det abstrakte kontra det figurative i et kirkerom?
Et abstrakt uttrykk kan gjerne oppfattes som åpent, og det mener vi kan være veldig fint spesielt i et kirkerom. Abstraksjonen gir plass til betrakterens egne assosiasjoner, og tilbyr kanskje mer en stemthet enn et spesifikt narrativ. Kirkerommet favner mange forskjellige sinnsstemninger og ulike generasjoner – forhåpentligvis i mange generasjoner framover. Vi ønsket at verket kunne møte alt dette. 

Samtidig er det veldig tydelig at verket er utformet i kjernen av våre kunstnerskap, og vi mener selv at det er lett å se likheter med de verkene vi lager til utstillinger. Vi mener dette er viktig, at det er kunst og ikke dekorasjon av et kirkerom. Der er det en betydningsforskjell. 

Den nye kirken omtales ofte som ”porselenskirken” fordi den er kledt med porselensfliser både ut- og innvendig (porselensflisene er laget i Italia og skal tåle det norske klimaet). Den blå bakgrunnen bak altertavlen er kledt med blå fliser og danner slags et himmelrom som i tillegg får tilført lys som strømmer ned fra en stripe i taket. Var det arkitektens idé?
Overlyset var tegnet inn, og var vårt utgangspunkt for verket. Vi leverte to forslag til konkurransen med samme relieff i keramikk, ett med hvit bakgrunn og ett med blå. Kunstkomiteen og menigheten valgte det blå forslaget, og i samarbeid med arkitekten ble vi enige om blå fliser, for å skape helhet og forbindelse til materialbruk forøvrig. Her er økonomi også en faktor, der man skal skape en løsning innenfor knappe rammer. Østre Porsgrunn kirke er et lavbudsjettsbygg, selv om det på ingen måte fremstår slik. Arkitekten og entreprenøren har virkelig skapt gull av gråstein med dette bygget. 

I hvilken grad ble dere involvert i konflikten mellom Menigheten og Komitéen for gjenoppbygningen av Østre Porsgrunn kirke?
Vi ble kun involvert i den grad at byggingen ble utsatt, og dermed også vårt arbeide. Vi har ikke deltatt i konflikten. 

Hva tror dere konflikten handler om?
Det er forståelig at folk knytter sterke bånd til et bygg som brukes over generasjoner, og som rommer viktige ritualer i livet. Den gamle trekirken var også veldig vakker, og det var tragisk at den brant. Men dessverre tror vi ikke at det er mulig å gjenskape samme stemning og aura ved å oppføre en replika – og slik vi har forstått det, egnet den gamle kirken seg heller dårlig for dagens bruk av et kirkerom. Det var menigheten selv som ønsket seg et nytt kirkebygg. 

Med den nye kirken har de fått et usedvanlig poetisk og gjennomtenkt bygg. Og her har ikke bare arkitekten vært avgjørende, også en entreprenør med rett innstilling til denne jobben, noe man ikke kan ta for gitt. 

Leserne av Kunstavisen oppfordres til å legge turen innom Nye Østre Porsgrunn kirke for selv å gjøre seg opp en mening om banebrytende ny og fremtidsrettet kirkearkitektur.

hilde.morch@kunstavisen.no